Luna

I denne førjulskvelden, 20 desember 2010, reiser Luna for å vente på sine kjære mennesker ved foten av Regnbuebroen.
Det er vanskelig å ta avskjed med en man er glad i. Men sorgens smerte er en annen side av takknemlighet, takk for kjærlighet og delt glede.

Luna, også kjent som "Lunitun", var hunden til Mommose. En trofast venn og husvakt. Snill og skøyeraktig, med sans for spennende lukter i hverdagen. Og litt rampete. Hun likte for eksempel å ta en tur på egenlabb i skogen, omringet av snusbare muligheter!  I yngre år lot hun som om hun ikke hørte, men i den siste tiden ble hun helt døv, og hadde det med å gjette seg til hva som skulle skje. Uten at det bestandig stemte. Gode snille Luna!
I over 15 år har vi kjent henne. Hun ble Kaisa sin bestevenninne blant firbente, og jeg ser for meg hvordan de to nå kan løpe med hverandre igjen. Det blir nok mange glade spor i nysnøen denne førjulsnatten, der de boltrer seg i måneskinnet.
Luna, vår aller "nilteste" sporhund. Vi kommer til å savne henne denne julen. Takk for alle varme blikk og glade logringsdans da vi kom på besøk- Et fort lite slikk på hånda før hun skyndte seg inn til sin faste post på sofaen - i tilfelle vi hadde planer om en biltur...
Sånn husker vi deg, Luna, månens vakthund. Farvel i desembernatten.
Hilsen dine venner Bygdebissene

Kaisa

Fredag 30 april, sovnet vår kjære tøysete, oppmerksomme, vennlige, trofaste og til tider litt bøllete Kaiseklump for siste gang hjemme i huset på landet.
Hun har levd et langt og godt hundeliv som selvskrevet familiemedlem, i tykt og tynt. Jeg er veldig takknemlig for alle årene vi har hatt sammen, og alt jeg har lært takket være Kaisa og den intelligente briard-ulydigheten hennes. Jeg er også glad for alle utfordringene i livet som Kaisa og jeg har gått sammen gjennom. Vakthunden Kaisa, du har vært en fantastisk følgesvenn og turkammerat for Steve og meg, og en verdig rollemodell for Mindy, og alle husets kattepuser. Spesielt etterat du omsider ble voksen i ca 9 års alderen...
Alltid klar for en tur, uansett vær!
Du etterlater deg et stort hjerteformet tomrom i hverdagen vår, men det vil etterhvert fylles med tusenvis av gode minner!
Akkurat nå savner jeg deg forferdelig! 
Du pleide alltid å komme og dulte til meg med snuten, eller legge hodet i fanget mitt og titte på meg med et megetsigende blikk mens jeg bla. skrev på hjemmesiden. "Se meg, her er jeg!" Du er et annet sted nå...  
Og smerten jeg føler ved å miste deg, er en del av gleden og lykken ved å tillate seg å bli veldig glad i noen. Noen som man kan miste. Denne gangen deg, Kaisa. 
Noen har fortalt meg at hvis du skaffer deg en hund, skaffer du deg unødig sorg. Jeg svarer at en hund først og fremst betyr masse ekte glede, kjærlighet og hengivenhet. Det er lyspunktet i tilværelsen!
Og det er alt dette jeg vil takke og bestandig huske deg for, min kjære gode Kaiseklump!
Vi møtes ved
regnbuebroen !
Hilsen "mammase"

30.03.1995 - 30.04.2010

Vår kjære Kaiseklump

Kaisa var en briard (fransk gjeterhund) og hun levde et langt og godt hundeliv sammen med oss. Hun kom til verden på Hægra i Trøndelag. Vår første tur sammen gikk med fly fra Trøndelag til Oslo, og deretter med buss til Rjukan. Den gangen var hun så liten at hun fikk plass i en bag. Hun  ble ganske bereist.  Da hun var to år begynte vi begge på HAGAN hundetrenerskole i Modum. 
Som 3 åring forlot vi Telemark og Kaisa ble sørlending.
Kaisa og jeg trivdes i hverandres selskap. Vi stolte helt og fullt på hverandre. Når hun ikke var sammen med meg, virket hun deppa. Hun visste når jeg var på vei hjem fra jobb. Steve har fortalt dette. Jeg jobbet turnus og sluttet til forskjellig tid hver dag. Likevel kunne han se på henne at det ikke var lenge før jeg var tilbake. Telepati? 
Hun var en trofast venn, og hvis jeg var lei meg, pleide hun å sette seg tett inntil. Jeg vet at det var viktig for henne at jeg var tilstede når noe var skummelt. Tordenvær, f.eks. Og fyrverkeri. Men etterat hun mistet hørselen slapp hun å stresse på grunn av nifse lyder. Siden vinteren 2007 gikk hun inn i oppgaven som bedagelig gårdshund. Briarden liker å ha oppgaver. Den er jo en gammel gjeterhund. Men de eneste sauene Kaisa fikk være sammen med, var dem som hoppet over gjerder i drømmene hennes.
Kaisa ble en gammel verdig dame. Hørselen var nesten borte, og det nyttet ikke å rope på henne. Men  men når jeg klappet i hendene, eller hostet reagerte hun. Hun var likevel aldri for gammel til en flørt med Majabissenes Jonas. 
Nå er Kaisa borte. Jeg kan se henne for meg der hun titter på oss med det gode gamle tøyse-glimtet i øynene. Da ser jeg min snille store Kaiseklump gjennom alle hundeårene, og husker med varme og takknemlighet alt hun har vært for meg. Og alt jeg fikk være for henne!  Englehunden Kaisa.