EN UKE IGJEN...

17.12.2011
Det er så mye man skulle ha gjort til jul, at det ikke alltid blir tid til å sette seg ned og kikke tomt ut i julestemningen. Selvom vi vet at det er viktig å gjøre sånt også. Det er dette med tradisjonene: vaske gølv, bære ved, pynte, handle gaver og ingredienser til alle de titusen sortene og julemiddagen...
Hørte jeg Bjelleklang? Nei, det var bare postmannnen som skled på isen. Visste det var noe jeg hadde glemt: å strø oppkjørselen... Og så skal vi sende julekort. Jammen har prisen på frimerker gått opp! Julegrøt, julemusikk 24 timer i døgnet. Hvit jul?
Bygdehexa prøver å henge med. Men dagene har for få timer fra før. Før jul er det ikke alltid tid til den daglige julekalenderåpningen. Det hoper seg opp med uåpnede luker mot helg. Men akkurat DET er slett ikke så verst: det er jo som å spare det beste til slutt.
Dette var et haltende innslag med de beste ønsker for din førjulstid. Det er ikke bestandig det vi bruker masse tid på som er viktigst.
Husk å ta en titt ut av vinduet innimellom. Kanskje får du øye på julestjerna, over taket til a' jordmor Matja...

DEN FØRSTE SNØEN - IGJEN!

5. desember 2011
Vi åpner den 5 luken i kalenderen. Og innenfor finner vi... en snøkrystall!

Jeg tror den første snøen har lurt seg frampå i helgen.
På søndag morgen så vi nemlig tydelige spor etter frosne snøfiller oppå alt rimet. Jeg var oppe helt til i 2-tida og allting, men så jeg noe hvitt i lufta i løpet av natten? Neida!
Hvorfor må den første snøen være så hemmelighetsfull? Er det ikke bare å stå fram som den man er, i fullt dagslys?! Vi har fått med oss at det er vinter.
Det er til og med snart jul.
Så vi venter jo at det kan komme til å snø før eller siden. Helst før, forresten. Jeg har fremdeles inne en bestilling på HVIT JUL. Det har ingen hast ennå.
Det er noe spesielt med den første snøen. Synes jeg. Rettere sagt: en del av meg. Jeg husker hvor ivrige vi ble da vi var barn. Det var ikke mye snø som skulle til før vi var klare med akebrett og ski. Men nå for tiden er man jo voksen og vel så det. Da er jo snø en strek i regningen en travel hverdag. (Og dem er det visst nok av.)
Snøen kommer ubeleilig. Og den er ofte uønsket. Som regel en hindring. Til besvær. Jo, det er sant at det er noe herk når veien til jobb enten består av blankpolert stålis, eller den ligger der, marinert i saltlake. Helseskadelig asfaltstøv driver som truende tåke i tunneller og i friluft, kommunens brøytebudsjett brukes opp, det er gode tider for bilbergings-selskapene som til stadighet må komme for å trekke uheldige biler opp av veikantene rundtforbi. Verden utenfor blir uframkommelig, kald, og plutselig enda mer glatt, våt og slapsete. Dette er bare såvidt toppen av isfjellet!
Men snøen har sin egen kalde skjønnhet. Rimkledte strå, frost-rosene på bilvinduet før varemapperatet kommer skikkelig i gang. Den spesielle fargen på snøhimmel. De myke snødynene som dekker den vanlige triste sølebakken, og lyser opp i en mørketid. Snø på blondetrær. Snøhatter på hustak...
Dette er faktisk like virkelig som alt trøbbelet med snøen. Men det er ikke alltid så lett å legge merke til når man står der med neglsprett og blåfrosne fingre og skal inn i en nedsnødd bil uten vanter.
Men det kan bli fin julestemning av det!

TANKER I TIDEN

29.november 2011
I fjor på denne tiden var vi omringet av julekortstemning. Massevis av den! Ja, det begynte å bli så nok for noen at det allerede så ut til å bli en lang vinter. Og det fikk de jo rett i, som kjent. Lang og snødyp.
I dag er det ca 10 varmegrader ute, og oktober-stemning her i Bygdebissens residens: Villa Juledilla!
Ja, til tross for at vi bor østenfor - og vestenfor selveste Årstids-Korridoren, er det lite som minner om at vi er på vei inn i desember. Årstids-korridoren? Jo, det er et kjent fenomen at i løpet av den siste strekningen før veien svinger seg mot vår "gran-allè" skjer det noe magisk... Temperaturen faller flere grader! Ja, det er faktisk tilfelle! Drosjesjåfører, som av en eller annen grunn er på våre kanter med jevne mellomrom, har også observert fenomenet.
Jeg ser det når jeg titter på bilens temperaturmåler. Steve og jeg vedder rett som det er hvor mye temperaturen synker på vei gjennom denne mystiske passasjen. Skulle nesten tro den var traffikert av spøkelser. De har jo ord på seg for å gjøre omgivelsene grøssekalde. Eller kan det være at vi kjører gjennom en (grøss-grøss) Hufse-koloni?! (jfr. Mummitrollet) Eller har de uhyggelige Dementor'ene (som opptrer i Harry Potters magiske virkelighet) meldt flytting til nabolaget?
Uansett: jeg holder en knapp på at det dreier seg om et værfenomen: Kystklima møter innlandsklima. For vi bor jo rett utenfor golf-strømmen/banen...
Merkelig er det uansett, og litt festlig for oss som ikke trenger stort for å glede oss her vi verden.
Jeg pleier å si at vinteren kommer til oss 2 uker før Kristiansand sentrum, og at våren innfinner seg 2 uker senere enn i byen.
Vi har dermed èn måned kortere vår/sommer. I år ble den til og med enda kortere. Er det rart at jeg ikke klarer å dyrke store gresskar lenger?!
Men juletrær er det nok av!
På søndag plukket vi med oss et passende grantre mens vi var på tur (det ville nok ikke passert nåløyet hos Pulverheksa!)
Planen var at det skulle pryde inngangspartiet vårt, i tilfelle noen forviller seg på besøk i disse førjulstider. I helga kom faktisk en veldig hissig dame på besøk. Hun het Berit Storm, og kom med orkan i kastene. Når sant skal sies, virket det som om Villa Juledilla lå i ly blant høyere fjell da Berit herjet som verst. Likevel kunne vi høre hvordan det bokstavelig talt blåste på toppene. Reine havbruset! Og den stadig mer pjuskete velkomst-granen ble pyntet med sine lys mens vi måtte ty til stadig tøffere skyts for å fortøye den til veggen. Det ble nemlig ganske fort klart at en stakkars tønne-fot med stein ikke var tilstrekkelig! Men da vi omsider brukte kjetting, ble det orden på sakene. Treet sto støtt og en oppgitt Berit spaknet samme kveld. Men hun er fortsatt i området. Treet står der imidlertid fortsatt, og ser ut til å ha klart sin første test. Jeg ser klart og tydelig at lysene trenger å fordeles på nytt. Det ser ut som de er satt på av en svimmel nisse, med for mye julegløgg innabords, og med bind for øynene.
Neste forsøk skal nok bli bedre!
Steve og jeg (mest jeg...) har pyntet innendørs også. Julekassene ble stablet frem etter sin årlige eksil i juleskapet. Pynt og dekorasjonsmaterialer ble nok en gang sortert og gransket med kritisk blikk- og nese ( juleskapet står i en noe rå kjeller bod...) Jeg har en plan om å kvitte meg med det som ikke holder mål lenger, enten fordi det er uhelbredelig fukt-skadd, eller ugjenkalleilig "umoderne". Jeg sier umoderne med " " fordi jeg jo egentlig ikke bryr meg om årets trender. Men noe av pynten har faktisk gjort sitt og får nå en verdig resirkulering.
Julepyntehelga, eller adventshelga, som den kalles blant normale mennesker, kom og gikk like brått i år. Hvorfor er det alltid så vanskelig å forberede seg?! Til tross for iherdig lesing av "gjør det NÅ!"- boka på sengekanten, forblir altså enkelte gjøremål listefyll og gode forsetter. Som flyttes på og flyttes på. Slikt som: "handle julegaver i god tid.." eller "skrive julekort i slutten av november" ( -det har jeg lært av Steve, som av og til har dem skrevet og klare allerede i september!) Og dermed er det plutselig desember igjen!
Alle vet jo at hele førjulstida er del av et sjofelt tids-eksperiment, en konspirasjon hvor vi blir narret til å tro at det er 24 dager til julaften, men der det i virkeligheten ikke er så mue som halvparten en gang! Det er stort sett skumring fra morgen til kveld. Og et sted inni der kommer natta. Da blir det mørkt, da! Nettene står forresten også i kø, så man ikke rekker å se sitt hjem i dagslys annet enn i de ultra-korte timene som kalles "helg" Dette siste er forresten ikke bare dumt: man slipper å gremme seg over vinduer som skulle vært vasket, og støvet som skulle vært tørket...
"Og sånn går nu dagan..."
TO BE CONTINUED!

OVER TIL NOE HELT ANNET...

I år kan jeg med en omskriving si at "november kom som Halloween på Bygdehexa"
Brått og uventent skulle klokkene stilles tilbake. Og vips! Der var vi i gang med november.
Jeg kan unnskylde meg og si at halloween-designet ble igjen fordi det er så stilig med gresskar-pynt. Men vi lyver vel ikke på en hjemmeside, gjør vi vel?!
Gresskar er fortsatt dekorativt, men hvis årstiden hadde fått det som den ville, hadde det bare vært noen frosne hauger igjen av de orange vidunderne. Snømåneden November er over oss. Den første frostnatten har kommet - og gått. Og blitt borte. For jammen er det ikke kjempe lenge siden minusgradene var på ferde her i bygda! (-og godt er det...) Oktober var stort sett en mild affære. Noen plasser i landet har det vært opp mot 20 varmegrader! Ute! I Bygdehexas rike synes jeg at 12 plussgrader i slutten av oktober i alle fall er uvanlig nok. Bilistene er fornøyde. Småfuglene jubler på en nesten vårlig måte. Og insektene nyter det... Det må være som å få lov til å være oppe så lenge de vil. Hver kveld møtes de i haugevis i lyset fra utelampen. De svermer og koser seg i den milde kvelden. Det skulle ikke forundre meg om det ble fler og fler av dem også. Jeg var nettopp innom (vår-)YR for å sjekke de føreforholdene i fremtiden ( Bygdehexa kan ha sin krystallkule - jeg fester mer lit til meteorologene-) Det ser ikke ut til at gresskaret utenfor trenger å bekymre seg på en stund. Varmegradene står i kø den neste langtidsperioden. Det gjør skyene og regnet også... Men som vi har erfart: sol=klarvær=frostnetter. Vi får bare trøste oss med at skyet vær kanskje holder glatte veier på avstend. Og over skyene skinner sola tross alt...
Høsten er på vei ut. Vinteren vil nok etterlate sine kramme visittkort før eller senere. Jeg holder en knapp på SENERE. Mye senere...

Jeg legger med dette inn årets bestilling på HVIT JUL. (definert slik: Den første snøen kommer på lillejulaften.. Det snør sånn passe utover kvelden og hele førjulsnatten. Vi kan dermed åpne siste luke i julekalenderen i lyset fra nypudret julekortstemning, i ca -5 grader.
Det blir ikke mer enn 20 cm snø hele romjulen.( les: vinteren...)
Andre nyttårsdag titter både den ny-vendte solen og de første snøklokkene fram. Våren tar over scenen....

På forhånd tusen takk!

Dream on!

SKREKK & GRU?

26.oktober 2011
Det nærmer seg DEN STORE SKREKKELIGE SKREMMEKVELDEN! En fest som skapt for Bygdehexer, tenker du sikkert. Hekseutstyr pleier jo ikke akkurat være mangelvare i kostymeavdelingen nå om dagene.
Men sånn er det ikke. Bygdehexa liker ikke halloween. Eller: hun foretrekker bare enkelte av ingrediensene som følger med. Skrenglende knokler og hodeskaller med lyd, lys og filler som vaier i kveldsbrisen, er ikke hennes greie! Tilby henne derimot et stort, orange gresskar! Da blir hun fornøyd, og innser at Halloween ikke er helt bortkastet likevel. Gresskar er topp, nemlig! De er jo bare høst-dekorative! heter det nå.
Tidligere år har hun både dyrket og laget egne halloween-gresskar-lykter, eller syltet dem, etter alle kunstens regler (-hun fulgte iallfall en slags oppskrift...) Nå skal de tvert imot være au naturelle. Ingen brutal lobotomi med påfølgende skrekk-ansikt. "Lys har vi i de stilige glass-lyktene våre, ikke inni et stakkars uthult gresskar! Hva galt har de stakkars fruktene gjort?!!"
Noen kaller det dekorasjon, andre påstår at det er rasering. Det kommer nok an på øynene som ser.

Bygdehexa har ikke noe imot at de tre faste hagepaddene fortsetter å vagge innom. Men hun begynner å bli alvorlig bekymret for dem. Tenk om nattefrosten skulle komme så overraskende brått på, at hun finner tre stive og frosne is-padder utenfor døra en morgen. Hvor trist hadde ikke det vært?! Padder burde jo ligget behagelig i sin søteste dvale, og drømt om fete makk og lekre tusenbein på denne tida, i følge boka. Ikke krabbet avsted for å ha høsttakkefest langt inn i vinternatta!
Men det er ikke så verst å kunne skryte av å ha levende Halloween-effekter tassende rundt!
Bygdehexa ønsker uansett alle en koselig og strategisk opplyst HALLOWEEN -et sted i skremmende nærhet av deg....
MOHAHAHAHAHAHAHA!!!

Din overskrift

16.Oktober 2011
Det har (som vanlig) gått noen sju-mils-dager siden forrige innlegg. Jeg kan ikke skylde på feber, forkjølelse eller virus i pc'en. Jeg har ikke samvittighet til å påstå at jeg har vært uten internett-forbindelse, eller at en skummel personasje har hacket innom. Jeg er redd det ikke finnes andre unnskyldninger enn denne: Jeg har ikke tatt meg tid. Det er jo ikke lenger noen som har forståelse for at tid ikke strekker til. "Man klarer det man vil klare!" sier de. Og de har visst et poeng. Et engelsk ordtak sier jo "where there's a will there's a way", som på en måte underbygger påstanden. OK jeg har ikke tatt meg tid til å oppdatere. Veldig lei for dette!
Jeg har brukt tida på "jobbeting" og "Naturting". Høsten er som kjent godt i gang. De fleste blader med respekt for seg selv har forlengst blitt gule eller brune (ikke så mange røde å se her omkring i år) og står nå i kø for å bli tatt av vinden. På de mange turene finner vi en og annen soptimistisk kantarell. Men heller ikke det blir noe å skrive om. Sopptiden er over. Vinteren står klar og venter på stikkordet.
På fredag var det den trasisjonelle første vinterdagen. Det ble markert med skikkelig isskraping av bilvinduene. Frostrøyken har prydet mange morgenstunder allerede. Og sånn går nå dagene...
Jeg har ofte sett på meg selv som ganske distrè, og til tider veldig lett-stresset. Det kan virke som om hjernen er tilpasset en tid da man ikke hadde det fullt så travelt. (Hmmm. Når kan det ha vært? Alle tider har vel sett på seg selv som den mest travle, mest moderne noensinne.) Men før det finnes opp en tidsmaskin som er noe tess, er det visst bare å henge med i svingene, om man blir aldri så tids-syk...

For en stund siden gjorde Bygdehexa nok en gang noe dumt. Noe som ikke var så gjennomtenkt, logisk og rettferdig etc. som det sikkert burde vært. Det hjelper selvfølgelig ikke å være etterpåklok. Hvis man ikke tar visdommen med seg inn i fremtiden, da! Bygdehexer er ikke bestandig så flinke til å gi slipp på tabbene sine. De tar dem med hjem i steden, ruger på dem, slår seg selv i hodet med dem, helt til de klekkes. Og blir til dårlig samvittighet og elendig selvfølelse. Disse tankene blir man ikke kvitt så lett. Hun lette etter trylleforlmler og magiske ord for å bli kvitt elendigheten. Men ingen virket. Tenk så greit det måtte være å trylle bort alt det som ikke var koselig! Hun satte seg foran den velbrukte krystallkulen, børstet bort litt støv og spindelsvev og trakk et dypt sukk: dermed satte hun i å nyse av alt støvet. "At det går an å være så teit!!" tenkte hun da hun endelig var ferdig med nysingen. Hvem er så dustete at de sukker mens de tørker støv! Akk ja.
"Gjort er gjort", sa hun til seg selv, med bebreidende tonefall. "Ikke gjør det igjen!" Hun stirret inn i den klare kulen. Alt hun så var sitt eget ansikt, opp ned. Hun møtte de rennende øynene der inne, og holdt blikkontakten lenge. Kanskje hun kunne hypnotisere seg selv til å bli klokere og mer reflektert? (Reflektert, hee hee!)
"Det hjelper ikke å bli stående å se mot solnedgangen og ønske dagens tabber ugjort. Det er veldig lett å bli blindet av den utsikten..." Et nytt sukk. Hun var en udugelig Bygdehex. Sånn var det -og ble det- med den saken!
Bygdehexa liker å skynde seg langsomt. Hun synes hun må tenke over saker og ting som ikke går så bra her i livet. Lenge. bestemme seg for at hun en gang i femtiden må gjøre noe med det. Men ikke akkurat nå.
Men dagen etter oppdaget hun en bok som het "GJØR DET NÅ". Den var skrevet for dem "som trenger en liten dytt for å få ting gjort." Hun følte straks at hun var i målgruppen. Siden boken var på tilbud, og det så ut som om det bare var denne ene igjen, kjøpte hun den straks. Den ble med hjem. Og ikke nok med at den kom i hus. Den ble åpnet. Den ble lest. Og lest...
Hun kunne se Interessante løsninger på sine mange oppsamlede dilemmaer. Hver kveld leste Bygdehexa til hun sovnet med boken i hånd. Og hun drømte om alt som kunne gjøres NÅ. Boken fikk sin faste plass på nattbordet. Sammen med en blyant (kulepenner virker som kjent dårlig dersom man bruker dem vannrett...) i tilfelle hun måtte streke under ideer, tips og gode råd. Bygdehexa likte spesielt godt at boken presiserte at "det er håp"! Og at "nøling er ikke et medfødt personlighetstrekk, men en U-vane."
I denne boka så hun tydelig mulighetene i steden for begrensningene. Hun kunne gjøre store forandringer hvis hun endret hvordan hun tenkte på livets små og store gjøremål.
Til slutt sto hun opp og ventet på soloppgangen isteden! Mens hun ventet, tenkte hun igjennom det dumme hun nylig hadde gjort. Hun tenkte på hva hun hadde lært, og hva som kunne gjøres annerledes en annen gang. Og; TATAAA! Det magiske skjedde: tabben ble forvandlet til konstruktiv lærdom isteden!!!

Bygdehexa har nå planlagt at hun vil starte en mer besluttsom og målrettet tilværelse. Nesten med det samme! Eller kanskje i 2012....!

Stor tidsklem fra meg!

TÅKESYMFONI

25.september 2011

Det har vært en travel og lang uke på jobb-fronten. Høstens lister er ofte svært innholdsrike. Derfor hender det at en ikke kommer hjem før det er leggetid.
Men vi er stadig i svevet her på Bygdebissenes plass! Helgen har blant annet gått med til å høstpynte utenfor døra, til å plante noen stauder i eksperiment-bedet (der man velger planter etter herdighet og om de faktisk liker seg i det harde bygdeklimaet...) Og selvsagt har Mindy fått sine turer. Først traff hun igjen en gammel "venn" hingsteføllet, som vi døpte Fole-Ole. Han var jammen blitt stor kjekk gutt nå! Større enn mamma og tante. Mindy fikk en mulenuss av ham, men syntes det luktet litt uvant. Dessuten pustet han på henne, og det var ganske frekt asså!
Etterpå gikk jeg oss vill i den våte-våte bygdeskauen. Etter en del grubling fant vi rett sti. Tre timer i sumpete myrlendt kratt med dype bekker på alle kanter tar på. Det er bestandig godt å komme hjem etter en lang tur i skogen!
Vi har vært så utrolig heldige å ha OPPHOLDSVÆR hele helga! Det føles som en god stund siden vi kunne oppholde oss under åpen himmel uten å få inntrykk av at skyene forberedte seg til en ny nedbørsrekord. Sol og vindstille, mer enn antydning til høstkulør i tretoppene langs vannet. Ikke en gang gradestokken har ødelagt høstidyll og klarværstemning ved å krype langt under null. (-og ta knekken på høstplantene vi nettopp ha fått på plass!) Vinteren ser ut til å være milevis unna!
Men på lørdag oppdaget vi plutselig at brøytestikkene var kommet opp langs bygdeveien. Igjen! Ja, det føltes jo som om de nettopp hadde vært og fjernet dem. Men nå var de altså tilbake, med sine refleksbelter og illevarslende fremtidsutsikter. Jeg har bestandig følelsen av at "noen vet noe som ikke jeg vet" når brøytestikkene kommer på plass. Er det snø i vente??? Ånei! Det har jo nettopp vært vinter. En lang en. Etterfulgt av en optimistisk vår. En tørr og varm april ga oss et løfte om årstiden mange venter på, nemlig sommeren. Men selvom vi ventet og lengtet, virket det som det bare var kalenderne som fikk den med seg. Sommeren - som også kalles regntiden - rant umerkelig over til høst. Allerede august bestemte seg for å overøse oss (bokstavelig talt) med alleslags høst-tegn. Sopp og klare, kjølige kvelder, for eksempel. Eller morgendis over blikkstille bygdevann. Vakkert!
Nå er vi altså inne i siste uke av september. Da kan visst allting skje. Vi blir ikke forundret over noe lenger. Årstidene er ikke som i gamle dager. Da vi var barn var det liksom klassiske, avgrensede årstider: vinteren var kald og snøen dyp. Våren kom med tørr asfalt, bar mark med hvitveis og hestehov, sommeren bød på sol og varme kvelder. Så langt langtidsvarselet kunne se! Om høsten var hverdagen tilbake, og livet gikk over i et annet, saktere tempo. I begynneslen av november kunne vi til og med se lengselsfullt på meterologen og ønske oss den første snøen. Inni oss, selvsagt, for de voksne ble ikke særlig happy når snøkrystallmerket hvilte over landsdelen. For oss intetanende, naive barn betydde glatte veier ake- og sparke-føre. Dyp snø var det stoff som de kuleste snøhyttene ble laget av. Minusgrader var løfte om mer ; "hvis det regner nå, så blir det snø!" Vi hadde til og med en fast dato for den første snøen: 11 november! Sukk! Det var tider, det! Nå om dagene kan snøen komme når som helst. Hele langtidsvarselet på YR.no viser regn regn og atter regn. Eller gjør det det? Kan vi stole på minnene?
Det sies at det man fokuserer på får man mer av.
Selv ikke Bygdehexa våger å innbille seg at hun har noen som helst kontroll over været. Selvom hun ønsker seg en tørrere høst (-nå som soppsesongen likevel nærmer seg slutten-) ville hun aldri komme på tanken om at hennes personlige smak kunne påvirke omgivelsene. Men hvis hun gjorde litt mer ut av de dagene da det ikke var regn, isteden for å tenke "nå blir det sikkert regn igjen i morra.." så ville det føles som at "etter regn kommer sol!" i motsetning til motsatt.
Hvis jeg fokuserer på finværet og solstrålene når de er her, isteden for gråværet med de evige vannstrålene, vil jeg kanskje få følelsen av at det er mer godt vær! Utvide solskinnsdagene!
Jeg skal jammen teste ut teorien allerede fra i morgen! De er visst regn i vente utpå ettermiddagen, kan YR berette. Men så kommer godværet! Helt sikkert! Før eller siden. Og det er jo mye dag før "ettermiddagen" kommer!
Alle snakker om været - noen gjør noe med det! Jada!
Ha en skinnende uke
Er plutselig tilbake!

ET HEXPERIMENT...

16.september 2011

Her presenteres den nedslående men sanne (-og dessverre nokså lange-) historien om ei Bygdehex i sin verste alder, som bedriver lyssky eksperimentering i egen hage.
Folk som har vært innom denne hjemmesiden noen ganger har kanskje lagt merke til hennes forkjærlighet for høstens skogsfrukter - særlig dem som går under kodenavnet "paddehatter" Sopp med andre ord.
I Bygdehexas hage, som hun forresten deler med både mann, bror og diverse firbente slekt og venner, gror ikke bare ugress. Nei, på sensommeren dukker de første soppene opp i plenen. Alminnelige, skikkelige hageeiere gremmer seg over hekseringer i grøntareal, og forsøker etter beste evne å bryte den onde sirkelen. Bygdehexa, derimot, som verken er alminnelig eller skikkelig, fryder seg over hver lille sopphatt som trenger seg på. "Jippi! Høsten er på vei!" kakler hun, og går straks i gang med å slipe den velbrukte soppkniven og børste spindelsvev av kurvene som brukes til soppsanking.
Hun blir nok en gang flakkende i blikket på turer i skog og mark. Det er i det hele tatt ganske vanskelig å få øyekontakt med ei høstfiksert Bygdehex på soppjakt. Og mang en turkammerat har fått hjertet i halsen når hun plutselig stopper opp og kommer med dramatiske gispelyder. Det høres minst ut som om hun har kommet over en rømt tiger, klar til sprang! Men så forstår man, mens hun bykser inn i kratt og overgrodde veikanter, at det bare dreier seg om nok en kjedelig sopp...
Slik går dagene. Regn ingen hindring, synes Bygdehexa, som har anskaffet et par vantette og forete gummistøvler - i fargen bygdelilla - og nytt regntøy. Mindy er ikke enig i denne lettsindige omgangen med nedbør. Hun kan nemlig ikke fordra å bli våt! Men hva kan en pysete Kromijente stille opp med mot ei målbevisst Bygdehex, som dessuten fyller lommene med lokkemat type frolic, og annet snadder. Mindy lar seg overtale.
Bygdehexa drømmer stadig om at Mindy skal snuse henne fram til de lekreste kantareller, men hittil har hennes eget soppblikk funnet soppen lenge før Mindy rekker å bli interessert i søket... Bygdehexa har trent henne for dårlig, og Mindys naturtalent for kantarellsøk har hittil ikke kommet for en dag.
"Sopp, sopp og mere sopp!" nynner Bygdehexa manende mens Mindy finner en spennende lukt fra mus eller andre dyr isteden.
Det kan nesten sies at Bygdehexa har sopp på hjernen i løpet av høsten. Hun ELSKER soppturer! Ut i skogen! Hver dag! Langt og lenge
re enn langt i knehøyt, doggvått gress, over algesleipe hogstområder, hoppende over bekker og det som verre er. Men hun har en hemmelig drøm om å plukke kurver fulle av trinne steinsopp og gylne kantareller i egen hage.
Med ujevne mellomrom tar hun derfor med hjem fullvoksen steinsopp. De er som regel grundig markspist og uegnet til menneskemat. Men som en del av Bygdehexsas lyssky eksperiment passer de perfekt....

Før vi går inn på de grufulle hekseri-detaljene blir vi med Bygdehexa på et lite butikkbesøk. I en litt over gjennomsnitts daglivareforretning finner nå for tiden et relativt bugnende utvalg av ulike grønnsaker og frukt i grønnsaksdisken. Her kommer vi også over sopp. De faste, hvite oppdrettssjampinjongene er helårsvare. Også østerssopp, portobello, shii-take og aromasopp.
"Disse" forklarer Bygdehexa "tilhører strøsoppene og lar seg derfor "temme"; De kan dyrkes i spesialtilpassede omgivelser året rundt. De har slektninger i vår natur, men forekomstene av dem er årstidsavhengig."
Strøsopp, er sopp som bryter ned dødt organisk materiale (- sjekk her påwikipedia hvis du vil utsettes for flere fremmedord...) "De er saprofytter. Andre sopper er parasitter og ødelegger f.eks levende trær, mens andre igjen lever i fred, fordraglighet og symbiose med ulike trær og planter." (-Vi forstår at Bygdehexas ørten års skolegang ikke har vært bortkastet: hun har ilallfall lært seg å søke på nettet!)
"Poenget er", sier Bygdehexa oppglødd, "at de soppene som kan dyrkes, tilhører den typen som vokser på substrat, f.eks halm eller spon. De som vet hvordan det gjøres, og hva soppene trenger av fuktighet, temperatur osv for å utvikle seg fra mycelet, kan derfor dyrke dem! Selv har jeg hatt sjampinjong voksende i kjelleren da vi bodde i byen!" Her stopper hun brått og blir ganske fjern. Vi aner at det er dette som er kjernen i hennes galskap: å dyrke favorittsopp rett utenfor døra. Vi snakker altså ikke om hussopp eller råte.
"I finere butikker får man også kjøpt kantarell og kanskje steinsopp" sier vi, for å få henne tilbake til virkeligheten igjen. Joda, hun fanger oss inn med sitt gnistrende grønne hekseblikk.'
" Polsk kantarell som er plukket for mangfoldige dager siden" svarer hun. Vi ser for oss folk som plukker og plukker midt i en åker full av eggplommegule kantareller i alle størrelser. Det må da være himmelen for ei Bygdehex, tenker vi, og spør henne.
"Kantarell dyrkes ikke sånn!" svarer hun. "kantarell vokser i symbiose..." "snakk norsk, please!" forlanger vi.
"Ja, sameksistens eller samliv, da. De vokser sammen med ulike trær for å utnytte trerøttenes evne til å oppta karbohydrater. Soppen spinner et nett av sopptråder rundt treets røtter, og ”gir” vann og næringsstoffer til treet i bytte mot karbohydrater. Treet og soppen hjelper hverandre, og begge nyter godt av forbindelsen. Jeg har hørt at trær som har "soppvenner" er friskere og sunnere enn dem som ikke har det."
"Heldig for dem, altså. Men hvor kommer kantarellen inn her?"
"Kantarell vokser sammen med røttene til ulike trær eller planter. Den holder seg ikke til en sort, slik som f.eks ospeskrubb granmatriske, furumatriske eller eikeskrubb. Steinsoppen vokser ved gran.... "
"Ikke ved stein, altså?" sier vi i et forsøk på å bringe litt humor inn i samtalen.
"Steinsopp vokser ved gran..." gjentar Bygdehexa og ser på oss med blikk som kan forvandle hvemsomhelst til en bøtte med sagflis. (- kan komme godt med om vi skulle få lyst til å eksperimentere med strøsopp, sikkert...)
Her er vi omsider ved det gufne eksperimentets kjerne: den sopptimistiske Bygdehexa tar med modne steinsopp hjem for å tvinge dem til å avgi sporer som forhåpentligvis vil utvikle seg til sopprøtter, som igjen infiltrerer granrøttene og endelig blir til hagesteinsopp! Hun vil prøve å tvinge naturen inn i sin bygdehage. Og der står steinsoppenede og råtner mens de drømmer seg tilbake til sine gode trevenner som de hadde så mye til felles med.
"Kanskje det en vakker dag blir mulig å gå på hagesenteret og kjøpe grantrær med innebygget steinsopprot!" Hun smiler bredt mens hun skuer ned på den lutende steinsoppen som har blitt offer for dagens tvangsflytting. "Det skulle vært noe, vel! "
Jadda jadda... Hver hex sin sopphage!
God helg, dream on!

DET MAN IKKE VET...

DEL 2
3. sopptember 2011
Hva er ditt forhold til padder? Vanlig “hagepadde”. Bufo bufo, på latin. En ganske alminnelig padde kan med en god del flaks, leve i 50 år!Det må være mudderbehandling, nattevandringer i fuktig kveldsluft og en laaaang vintersøvn som er oppskriften. Det skader sikkert ikke å ha et mer eller mindre hemmelig våpen på lur heller: Gift!

Vedder på at mange allerede under første møte med barndommens padde, ble gjort oppmerksom på at “de er giftige!” og: ”Hvis du tar på en padde, får du vorter!”

Mens de fleste dermed gikk over til å studere paddene på en armlengdes avstand, minst! (-hvis de noen gang ofret dem et blikk igjen) gikk Bygdehexa som vanlig strake veien mot strømmen. (Det er nå en gang slik bygdehexer blir til…) Hun var ikke redd for å ta på padder om det kunne komme noe godt ut av det. Mang en padde ble for eksempel reddet fra den visse død på veien. Hun bar padder unna plenen når gressklipperen var på vei. Hun laget koselige padde-hus under steiner og veltede krukker. Hun lenket seg fast til store kvisthauger og nektet å flytte seg når det skulle bråtebrennes i nabolaget om våren. Fordi det kunne være sovende padder der! Hun pratet vennlig til padder av alle størrelser som hun møtte på sin vei. Lot utelampen brenne og lokke til seg alskens småkryp. Hagens padder ble dermed invitert til nattlig festmåltid - rett utenfor døren!

Som ganske liten Bygdehex kom hun en vakker maidag hjem med en kvekkende klynge våryre padder i ranselen! “De fulgte meg hjem, kan jeg beholde dem?”. (ranselen var for anledningen tømt for bøker og pennal etc…)

Bygdehexa vokste opp med medfølelse for misforståtte skapninger. De før nevnte Onde tungene på den tiden påpekte at” noen av hennes beste venner er padder”. Det var ikke uvanlig å se henne bærende på en. De måtte rett som det var reddes fra en eller annen skummel skjebne. Padder lot nemlig til å oppsøke det farlige liv. Hvordan noen av dem i det hele tatt rakk å bli fullvoksne var rett og slett et mysterium ! Det var noe overmodig med dem der de bedagelig og fryktløst vagget rundt i natten på langsomme svømmeføtter. De største av dem var ikke direkte spretne av seg. Det var som om de ikke gadd å flykte. Stolte like blindt på giftkjertlene som pinnsvinet på sine pigger. Stakkars! Tenkte Bygdehexa, Paddenes Lilla Beskytter, med tårer i øynene.

Gleden var derfor på hennes side da hun oppdaget at nettopp hennes hjem på landet fungerte som amfibienes shoppingsenter! ”Gratis parkering, gratis servering, og alle rettigheter!” Her kom paddene i skumringen i sommerhalvåret (halv-året, lissom! for å hjelpe til med biologisk bekjempelse av hagens småkryp.

Padder er amfibier. De har vorter. De har giftkjertler i huden. De kan svømme. De kommer opp på land etter vårens romantiske kvekkekonsert. De spiser insekter og mark og annet småkryp. De sover seg gjennom hele vinteren og går derfor glipp av julehandelen. De vender tilbake til der de selv ble født for å legge egg i vann og tjern om våren.. Dette er faktakunnskap som Bygdehexa og hennes venner og kjente har tilegnet seg opp igjennom årtiene. I naturfag på skolen, via tv-programmer etc. Dette er fakta. Noe vi vet. (Så vidt vi vet…)

Men Bygdehexa skal jo bestandig stille barnslige spørsmål for å sette oppleste og vedtatte facts på prøve. Hun mener at det florerer mange overdrivelser av løssalgs-format om ting og fenomener i naturen. (Hun kommer stadig drassende på den meget omtalte strutsen). Mange misoppfatninger blir hengende igjen og utvikler seg med tiden til universelle sannheter. “Sånn er det bare” svarer man fordi det alltid har virket sånn. Men er det sånn? Og hvordan vet vi om det er sånn fremdeles? Bygdehexa har blant annet grublet litt på hvordan de gikk frem for å finne ut alt de vet.Dette med at padder alltid vandrer “hjem” for å legge egg, for eksempel. Hun har tenkt litt bekymret på hvordan det i så fall går med rumpetroll som ser dagens lys gjennom akvarieglasset i et naturfagprosjekt?

Bygdehexa har “hoppet med padder” så lenge at hun blåser av advarslene om paddenes giftige vorter. “Overdrivelser og skremselspropaganda!” Kaller hun det. Det vil si: hun gjorde det inntil hun her en kveld besøkte Witchipedia….

Her kom det nemlig fram de reneste skrekkscenarier. Joda: dødsfall hadde forekommet rett som det var blant både to- og firebeinte! En gjennomsnitts hagepadde kunne ta livet av en diger hund på en halvtime, om hunden tok padden i munnen, sto det. Folk med sår på hendene kunne bli megasyke av å få giften på huden. Død og fordervelse med rene ord!

Bygdehexa ble mer og mer blek mens hun leste videre på edderkopp-nettet. Hun fant det ene innlegget etter det andre som hevdet at paddegift ikke var å spøke med!

Skrekkslagen kom hun på hvordan hun som førsteklassing hadde testet myten om at hvis man kysset en frosk kunne den bli til en prins: hun hadde nusset en padde. - And lived to tell the tale! (- prinsen så hun ikke noe til..) Hun måtte kanskje være en medisinsk sensasjon! Blekheten bredte om seg: hvor ofte hadde hun ikke båret padder med bare hender. Hun stirret ned på de nå nesten visne fingrene som hadde vært i nærkontakt med Bufonin (paddegiften) for bare noen få timer siden. Hun som hadde eksem og allting! Kjente hun seg ikke nokså kvalm og dårlig der hun satt? Jo, ganske pjusk og elendig faktisk! Å nei, der mistet hun grepet om den trådløse musen... Symptomene var ikke til å ta feil av: Hun måtte være døden nær!

Hva slags fjols bryr seg om de vortete spetaklene! Spurte hun seg selv nå, svak og skjelvende. "Giftbeholdere på fire bein, er de! Noen så store og gamle at de kravler omkring skvalpende fulle av konsentrert årgangsgift!"

Bygdehexa var nær ved å kollapse av pur engstelse. Hun så for seg hvordan artier på årtier med paddegift endelig hadde nådd det kritiske nivået. Hun forberedte seg på det verste.

Men minuttene tikket avgårde. Merkelig nok var hun stadig like levende.

Bygdehexa kjente etterhvert at redselen over den dødelige giften gradvis ble mindre. Til slutt var hun kjekk nok til å filosofere videre over den opp-pussede padde-kunnskapen. Valget sto mellom å endre sin holdning, eller fortsette som før. Med andre ord: Skulle hun heretter sky paddene som pesten? La dem leve opp til uttrykket “paddeflat” når hun møtte dem på vei over gaten? Kjøre over dem med vilje mens hun klippet gresset? Bråtebrenne dem der de sov i sin vortete søvn under kvisthaugene?

Svaret var ganske enkelt: NEI!!!! Padder hadde nok bestandig vært mer giftige enn hun hadde trodd. Men hun hadde aldri gjort noe som fikk dem til å aktivere de store giftdosene. Derfor ville hun nå modifisere den nye kunnskapen. Fremdeles ville hun gi sine vortete sambygdinger en ubehansket hånd når de var i nød (paddene altså!) De var jo nyttedyr og hagehjelpere! Og hva var vel ei Bygdehex uten sine hagepadder? Kveldene ville ikke bli de samme uten paddesafari på plenen. Hun skulle isteden oppmuntre Mindy til ikke å bry seg om dem. Selv ville hun tenke seg om et par ganger neste gang hun hadde lyst til å kysse en padde igjen. Kanskje padden ikke hadde lyst til å bryte forhekselsen? Kanskje var den fornøyd med å være sin egen padde?
Dessuten, minte hun seg selv på: hu
n hadde jo funnet sin prins allerede!

DET MAN IKKE VET...

DEL 1

21 august 2011

Onde tunger vil ha det til at dette kunne vært Bygdehexas livsmotto. “det man ikke vet har man ikke vondt av” Hadde det ikke vært for hennes reaksjon på beskyldningene om å gjøre “som strutsen, og stikke hodet i sanden” (-Strutser stikker IKKE hodet i sanden!!!! Freser Bygdehexa hver gang noen nærmer seg dette temaet. – Da ville de fått masse sand i ørene!!!! Dust!) hadde vi nok latt henne få høre det også. Noen ganger kan det nemlig virke som om hun velger bort virkeligheten. Som om hun velger å leve i sin egen lille illusjonsboble og la verden seile sin egen sjø. Dette at hun ikke har fjernsyn, er i seg selv et sjokkerende faktum. Vilt men sant!

Hun aner f.eks ikke hvem Mr.Melk er, og har ikke greie på den siste “musikkvideoen” til fyren som synger om at han vil “Catch a grenade for you…“

Hun har ikke sett gjennom reporternes filmkamera hvordan ting og tang i verden foregår. All grusomheten og krigen og elendigheten. Alt som vi vanlige mennesker får med oss, og som gjør at vi føler oss små og hjelpeløse, sinte og fortvilte, motløse og redde…. Dette inviterer ikke Bygdehexa inn i sitt boble-hjem. Og det kan man jo bli ganske provosert av! Hun har ikke anelse om hva som foregår!

Hva gjør vi, som kjenner til verdens nådeløse agenda, med kunnskapen vi får servert?Hvordan blir vi bedre mennesker av alt Nyhetene vil rette vår oppmerksomhet mot? Hvordan hjelper dette verden?!

Jo, når vi er klar over symptomene blir det lettere å finne en kur. En universal kur.Nødhjelp, pengeinnsamling, personlig deltakelse. Rekke en hjelpende hånd til dem som er i nød. Støtte dem som har det vanskelig. I verden. I vårt eget land. I nabolaget. Kunnskap er viktig!

Media fokuserer på det de mener er viktigst. De serverer sin tolkning av verden gjennom de store overskriftene.Retter kameralinsene inn mot det siste nye. Vender dermed ryggen til det som var gårsdagens nyheter… Penger ser ut til å være løsningen på mange problemer. Men er det også sant at “penger er roten til alt ondt?”

Vi liker å tenke at de som driver med aviser og nyhetssendinger er objektive. De ønsker sikkert også å være det. Det er her Bygdehexa bryter inn og tenker høyt om hvor stor makt man har når man velger hva folk skal se. For de må vel samtidig velge bort noe annet?

“Hva er kriteriene? Brød og sirkus” sukker Bygdehexa provoserende. Av og til kan hun tenke at de serverer det vi vil ha. Det som selger. De store overskriftene”.

Bygdehexa har egentlig ikke noe hun skal ha sagt, siden hun ikke har hatt en flik av verden på besøk i stua på flerfoldige år. Hun har nok ikke oversikten over hva som går for seg på virkelighetens storskjerm. Hjemme hos henne er det vel krystallkulen som råder. Og den er ikke akkurat kjent som noe pålitelig medium…’

“Jeg retter blikket og fokuset innover” sier hun opprømt. “Jeg klarer ikke å forholde meg til alt det fæle som skjer der ute. Det gjør meg nummen. Motløs. Trist. Det er jo ingenting jeg kan gjøre for å rette på ubalansen. Det gjør bare vondt å vite om alt. Jeg trenger ikke se alle tårene for å vite at fryktelig mange lider! Jeg trenger ikke zoome inn på hver enkelt katastrofe for å vite at det hele tiden foregår mye fælt i verden. Jeg vil hjelpe. Og jeg gjør det jeg kan. Det er nok bare en dråpe i den store sammenhengen, men selv den minste bekk renner mot havet.

Men hva med det som står med liten skrift? For det skjer også noe godt der ute? Hva gjorde vi før media kom på banen, jeg bare spør!” Bygdehexa stirrer tankefullt opp i et spindelsvev som henger rett over hodet på oss. Vi tar noen skritt unna, i tilfelle.

“Tenk om det fantes en egen nyhetssending som fokuserte på det som gikk bra, som viste håp og medmenneskelighet, det vi egentlig vil ha mer av? Der folk bygger videre på ting som fungerer. Der det blir fokusert på muligheter og løsninger, og hvordan alle kan bidra med noe, uansett hvem vi er og hva vi kan! Tenk om det ble vanlig å starte med de GODE nyhetene!” Hun stanser etter å ha vandret rundt og gestikulert med innlevelse i hvert åndedrag.

Her har vi det igjen: Bygdehexas evinnelige behov for å vende verden det positive kinn. Lyspunkt i tilværelsen du lissom! Her har det visst vært mørkt lenge…

“For alt jeg vet” sier hun ettertenksomt “så eksisterer dette allerede der ute i eteren..”

Vi kan ikke dy oss: “det er digitalt som gjelder nå, altså… Welcome to the Age of DAB!”

Og her trekker vi oss hastig men diskret tilbake: Bygdehexa misforstår tydeligvis den moderne forkortelsen, og går i gang med et hexebrygg mot forkjølelse og tett nese. “Jeg kan bidra med noe der!” utbryter hun mens hun går igjennom registeret i sin velbrukte Lillabok.” Dabb dabb…” hører vi hun mumle manende.

Ja, du kan drømme i din vesle boble, fru Bygdehex… Oppskrifter og krystallkuler kan du sikkert mye om, men virkelighetens verden har du visst ikke noe greie på! Man kan jo ikke velge seg den virkeligheten man helst vil se! Og mens vi snakker om å velge:

Mon tro hva Bygdehexa kommer til å stemme på ved høstens valg? Hoftepartiet?! Haa haa haa!

VÆRTEGN OG SOMMER-REGN

1 august 2011

Ferien har med dette gått over i historien. En nokså våt juli måned på bygda. Mange er nok grundig lei grå skyer med regndråper under. (Om de går under den poetiske betegnelsen "sommerregn" aldri så mye.) Jeg er veldig enig! Ja, det er jeg virkelig!
Men individer med en uforskammet trang til å se det positive i alt slags vær, kan evaluere seg fram til en uvanlig effektiv juli måned!
Bygdehexa har for eksempel operert med PLAN A og PLAN B, avhengig av solfaktor. Bokstavelig talt! Plan B gjelder alternative aktiviteter der solfaktoren er fullstendig bortkastet, fordi det ikke ER NOEN SOL Å BESKYTTE SEG MOT! Plan B består nemlig av innendørs-aktiviteter. Slik som IKEA-shopping, montering av div. Billy bokhyller, oppsetting av karmer og lister, maling av møbler eller annet som kommer i veien for ei værsyk bygdehex iført malingsflekkede gevanter og usannsynlig behov for å påvirke sine omgivelser. Væpnet med velbrukte pensler og ruller er det ikke noe å spøle med! For når man først får orden ett sted, legger man straks merke til hvor rotete det ser ut andre plasser. Bygdehexa har derfor sortert innholdet i haugevis med kasser. Noen kasser inneholdt mimreting fra Bygdehexas barndom og deromkring. Det kunne kanskje omtales som antikviteter, og fortjent å bli værende trygt i sine kasser, beundret hvert tiår med ord som: "åå, er det her den var" eller "Neimen, denne hadde jeg helt glemt!"
Bygdehexa sjekket langtidsvarselet. Saken ble klar: det var på tide å kassere noen av klassikerne. Under mottoet: Kan det brukes? Hvis ikke: kast (les: resirkuler) eller gi bort! Da det viste seg at enkelte kasser hadde stått litt rått og blitt impregnert med et museumsk "eau de mugg", var det (nesten) ikke noe å tenke på en gang!
Og slik gikk regnværsdagene. Da juli dro seg mot sine siste dager, var det kommet orden i sakene i Bygdehuset. Og for å forebygge fremtidig anger om alt som var kastet, ble det knipset bilder av utvalgte skatter og gjenstander. På den måten kunne Bygdehexa fortsatt mimre om hva hun en gang hadde hatt. Et bilde tar som regel mindre plass enn selve gjenstanden. Og det lukter heller ikke muggent....
Dette blir det sikkert veldig gode ferieminner av!!!

Sånn kan det gå når man får en grundig overdose av nedbør i sommerferien, mens det finnes malingrester og pensler en armlengdes avstand.
Typisk nok er det mye bra vær i vente nå som vi er tilbake på jobb. Men de fine dagene i august er uansett til for å nytes! Grip dagen, uansett!

PLAN A OG PLAN B

15 Juli 2011

Sommeren fortsetter, heldigvis! Og feriefølelsen har nå kommet godt inn i systemet. Det pleier vanligvis å ta noen dager før det går opp for meg at det er SOMMERFERIE og ikke bare dreier seg om ei langhelg.
Nå er skuldrene senket noen helsebringende hakk, og rutinene er snudd på hodet. Og naboen over gata sier at han allerede merker at det blir tidligere mørkt om kveldene... Gledesdreper?! Men det er jo ingen hemmelighet at sola snur rundt St.Hans. Det er også sant at doggen ligger i gresset hver morgen nå. Selvom det aldri er godt å vite om det faktisk er resultatet av en nattlig regnbyge eller fem, eller altså ekte dogg. For selvom jeg overbeviser meg selv om at været ikke er det viktigste, så er det ikke fritt for at dagene med skikkelig SOL- OG SOMMERVÆR ikke har stått i kø. Regnet har tvert i mot vært på jevnlig visitt. Både dag og natt.
Men dette er jo ikke noe nytt. Derfor er verken dagen eller ferien ødelagt pga noen overivrige regnskyer! Vi har vært både inne og ute en sommernatt før i livet, og har så klart planlagt alternative opplegg. Den såkalte PLAN A og PLAN B.
Når solen skinner er det bare å ta livet på strak arm, og kose seg utendørs med hva som helst av hyggelige og nyttige aktiviteter.
Turer står selvsagt på programmet hver dag i allslags vær. Mindy er ikke glad i regn og kulde og må av og til overtales til å sette sine poter i vått gress. Men ut skal vi. Mygg og knott til tross.
Plan A er sommerfavoritten. Her trenger man først og fremst medium til høy solfaktor. Da er det nemlig utendørslivet som gjelder! Strandturer, grillfester, piknik, gressklipping og annen kos hører med.
Når den lystette rullegardinen, som vi nylig kjøpte på IKEA, åpnes, og det er klart at regnet kommer i strie strømmer, setter vi plan B ut i livet. Her er det nok mer nytte enn hygge på programmet: som å male interiør, ommøblere og oppdatere, primitiv hobbysnekring i all enkelhet, vaske i huset, rydde boder, sortere ting og tang, vaske tøy, se i interiørmagasiner, planlegge fremtidige interiør og maleprosjekter, redigere hjemmesida, slippe puser ut, slippe kjempevåte puser inn like etterpå, slippe dem ut igjen når de endelig har tørket, ønske seg veldig ei kattedør... Og overtale Mindy om at regnværs-turer er supergøy!
Plan B-tingene er sånt man ikke gjør med god samvittighet når det er full sommer med stor S(ol) utenfor.
Merkelig nok har det blitt en del innendørs-aktiviteter hittil. Da vi sjekket langtidsvarselet på YR for kommende uke, så det jammen ut til å bli regn så langt varselet rakk. Men pyttsann! I sommer GÅR vi ikke på veggene selvom det regner: vi MALER dem! (Men hva skjer når det ikke er flere maling-rester igjen..?) En ganske grei bivirkning av feriens nedbørsrekorder og sånt.
Kjøkkenet fremstår som et nytt rom siden feriestart! Kankje mer merkelig at det har tatt meg ca 2 uker å oppdatere noe på hjemmesida. Men, som vår kloke venninne Pulverhexa nylig uttalte: om sommeren er man ikke bestandig tilgjengelig eller på nett med sivilisasjonen. Spesielt ikke når man bor på bygda og pleier omgang med Bygdehexa. Som i smug gleder seg over regnet. Sommerregn er soppetegn, sier hun veldig veldig lavt. Hun har funnet orkideer i nabolaget, og kommet hjem med de første kantarell-fangstene... Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Gjør som Bygdehexa: Se mulighetene, ikke begrensningene, og ha en fin sommer videre; uansett vær!

MA(U)RERITT OG IKEA-DRØMMER...

2. juli 2011
Direkte inne fra begynnelsen av SOMMERFERIEN!
Siden forrige innlegg har det naturlig nok foregått saker og ting også i Bygdehexas rike. Hun har blant annet omskrevet eventyret om de tre velkjente bukkene Bruse; i hennes versjon er det maur i alle rollene. Med en fet edderkopp under broa. (-Eller kanskje ei Bygdehex..?)
Det handler forresten ikke om fattigslige 3 heller...
Hver sommer kommer det uønsket besøk av de vanlige sorte små sukkermaurene. I et par tre uker traver de omkring på bad og kjøkken, med optimisme og gå-på humør som bare vesner med tue-mentalitet kan ha. Deres motto ser ut til å være: "en for alle og alle for tua!"
Allerede de gamle grekerne mente man kunne gå til mauren og bli vis. Det er nok sant på mange måter, flittige og arbeidsomme er de iallfall. Men lese kan de fremdeles ikke.... Og det er egentlig litt synd. Bygdehexa avstandsbeundrer egentlig maurene.
I all sin miljøvennlighet, liker hun ikke å tråkke på noen. Men når kjøkkenbenken plutselig en kveld ligner gågata midt på handelens dag, blir selv en hardnakket dyrevenn satt på prøve!
Etter timer med feilslått utpsyking; det kom visst bare flere og flere til, var det ikke annet å gjøre enn å legge ut maurgift....
"Det er servert" sa hun dystert, og la til: "Hvis dere kommer dere vekk NÅ, og blir der, så trenger dere ikke forsyne dere..."
Full av samvittighetskvaler plasserte Bygdehexa lapper der hun tegnet en hodeskalle og skrev FARLIG - MAURGIFT!! med store sinte bokstaver. Det var egentlig for å minne Steve på det så han ikke flyttet diverse stengsler. da kunne jo puser og Mindy komme til de giftige (men akk så smakfulle) dråpene. Kanskje hun også håpet at maurene ville ta et hint og avslutte invasjonen. Dette var invasjon nummer EN. Fra ville tilstander og maurekøer tok det bare tre fire dager før det ikke var en levende maur i sikte.
Bygdehexa var fornøyd, med en liten bismak. For hun hadde tydelig sett for seg hvordan maursamfunnet ble foret med giften og deretter led en langsom og pinefull død i tuene sine. Akk! Jammen var hun ikke ganske ond som hadde benyttet seg av kjemisk krigføring. De små sukkermaurene hadde jo bare vært på matauk. Stakkars! Men det var godt med maurfritt kjøkken og bad igjen! Ferdig for denne gang!
Hvor feil skulle hun ikke ta....
Det varte bare en uke før neste invasjon var på farten. Denne gang kom det med noen av de litt større sortgrå maurene.
"Dere skal jo ikke være inne!!!" Bygdehexa og trykket på den med en oppgitt pekefinger. (Hun hadde sikkert bare ment å peke...) "Jeg har en tube nippon, og jeg er ikke redd for å bruke den!" truet hun. Maurene brydde seg ikke om farene som lurte. Og Bygdehexa var nå så demoralisert etter forrige møte at hun straks gikk igang med å servere små plastbrett med dødelige forfriskninger langs maurstiene. Ja, det var maurstier på de samme stedene som sist. Maur følger i hverandres duftspor, og dem er ikke lett å bli kvitt.
Bygdehexa observerte maurene og håpet at denne gang ville de holde seg vekk. Hun oppdaget flere av den litt større typen, og brølte til dem at de måtte pelle seg ut før de ble utryddet! Bygdehexa visste jo at maur egentlig er nyttedyr i naturen. De gjør en viktig jobb med å fange andre insekter og småkryp, og skogsmaur skulle visstnok holde borte orm og denslags. Men innendørs, på kjøkkenet hadde de ikke noe å gjøre, syntes Bygdehexa. "Her fikser vi våre egne insekter!"
Dersom man blir utsatt for noe man ikke liker over noe tid, (sånn som små og mellomstore maur som tripper målrettet over kjøkkenbenken for å gjøre seg fete,) kan man på en måte velge om man vil bli hysterisk og ikke orke å oppholde seg i samme rom som småkrypene. Eller man kan skule hatefullt på dem mens man driver sin fordekte geriljavirksomhet. Og ellers fortsette med sitt som om ingenting var i veien.
Bygdehexa valgte å skule. Hun sendte mange drepende blikk, og ble til slutt vant til maurene. På en måte. Det var jo ikke så rart at det fantes maur rundt et hus som ligger i skogen? Men de burde holde seg PÅ UTSIDEN!

Nå hadde Bygdehexa hatt besøk av både den minste og den mellomste mauren (og deres flerfoldige hundre kolleger og medsøstre) Etter noen dager så det ut til at også disse var utryddet...
Bygdehexa skrudde igjen tuben med maurgift. Det føltes litt lumpent å forgifte de besøkende, men hvem sa at livet skulle være rettferdig? Hun krysset fingre og håpet maurene hadde skjønt hintet!

Så kom den store Bukkene bruse....
Tramp-tramp-tramp! sa det. Så datt en svær hestemaur ( også kjent som stokkmaur..) ned fra taket...
UÆÆÆÆ! sa Bygdehexa.
"Shit!" Sa Steve, for mauren landet på armen hans der han satt ved laptopen i stua. Bygdehexa glemte sine forsonende tanker om at "maur hadde krysset sitt spor i området i alle år, og bla bla bla". Sukkermaur var èn ting. Det kunne hun nesten leve med. Nesten! Disse her var imidlertid sikkert 14 ganger større enn både den minste og den mellomste!!! Og ikke nok med at de var så digre at man kunne høre dem marsjere: de var kanskje ikke ute etter sukker... Stokkmaur kunne flytte inn i veggene og bokstavelig talt spise èn ut av huset!
IIIIIIK!!!! tenkte hjemmekjære fru Bygdehex.
Men hvor i huleste kom de inn?! For plutselig var de bare der: På kjøkkenet. På jenterommet. På badet. I stua. I boden... I huleste!!!
Bygdehexa hadde nesten ikke lyst til å legge seg i tilfelle de kom fant veien inn på soverommet også.
Maurgiften var skreddersydd bittesmå ufarlige sukkermaur og deres slekt og venner. Her kunne det hende at det måtte sterkere krutt til. Bygdebroren ble koblet inn. Sammen oppdaget de at huset lå midt mellom to tuer. Maurene var sannsynligvis bare på matauk, for det lot til at de gikk hjemover om kvelden. En ond plan ble klekket: en annen type gift ble lagt ut og dekket til. Og så begynte ventetiden....
TO BE CONTINUED!

Men dagene har bestått av mer enn å vente på at maur i ulik størrelse skal kjenne sin besøkelsestid!
30 juni var Steve og Bygdehexa nemlig på sin første IKEA-tur! Den var nøye planlagt lenge i forveien. Selvom IKEA endelig kom til et sted mye nærmere dem, hadde de ikke vært der før nå. Mindy var hos Mommose og Mina og Shana mens de dro til IKEA.
For å gjøre en lang og lengre enn lang shoppedag kort: etter to runder med handlevogn-fylling, dro de hjemover. Det hadde vært en overraskende god dag for Steve, som ellers IKKE likte å være med Bygdehexa rundt i interiørbutikker. Og det var mildt sagt. Men han var forberedt på at det ville gå med litt tid i den store labyrinten. Selv Bygdehexa var overrasket da de var klar til å dra hjemover med fulllastet bil, og hun fikk se på klokka: de hadde vært der i nesten 7 timer!!!!!!!!!
Men takket være restaurantbesøk og innlagte pauser, var begge enige om at det hadde vært en fin dag.
"Neste gang blir vi bare en liten systematisk stund" lovte Bygdehexa. Og neste gang kan godt være like rundt hjørnet. Det ga mersmak!

Tusen takk til Mommose, Mina og Shana som passet Mindy og gjorde oppdagelsesreisen til IKEA mulig!

HVORDAN MAN HAR DET OG HVORDAN MAN HAR DET...

13.juni 2011
Her sitter jeg, midt i sommerlige juni. Innendørs klokka 20 en mandags kveld. Forklaringen er at ute er det vindstille, og det regner.
På denne tida av året er det jo sånn at man lurer på om det ikke er mye lysere på denne tida i år enn det var i fjor. For det er dagslys nok til å være ute og kose seg til langt på natt. Det skal ikke stå på det.
Nei, lange, lyse kvelder har vi så det holder! Men så lenge sola har gått ned og vinden har løyet, betyr denne tida FORINGSTID for bygdas seksbeinte elendighet. ( knott, mygg og svimygg, for å nevne noen )
Det er best å avslutte diverse hageprosjekt og gå inn på denne tida. Jeg er veldig fornøyd med alt jeg rakk! Plenen står imidlertid høy og grønn og frodig fortsatt, siden jeg lot meg overtale til ikke å klippe den lørdag ettermiddag. Den vokser med magisk hastighet på denne tida av året. Særlig siden den får jevnlig påfyll av nedbør. Kanskje regndråpene er beriket med allslags vekstfremmende stoffer det har fått med seg på veien ned? Er det mulig at regnet rett og slett også er flytende gjødsel?! Sånn kan det nemlig virke.
For ikke nok med at planter og trær får farten opp; det gjør også sveisen! Når man har passert 40, har man opparbeidet en pen samling grå hår. Og stadig flere kommer til. Årgangs-farge. Dette synes spesielt godt når man fra naturens side var ment å være mørkhåret. Så da tar noen av oss sjansen på å farge håret.
Bygdehexa er et godt eksempel. Hun har tidligere valgt farger ut i fra hva hun mener passer til hennes naturlige hårfarge: brun, lys gyllenbrun, mørk brun... Men på fredag var hun hos frisøren. Det var over ett år siden sist, og hun følte at hun gikk rundt med et villniss på hodet. Ikke ulikt det man kunne se hjemme i hennes urtehage... Man kunne nesten tro hun led av frisør-skrekk. Men det gjorde hun alldeles ikke. Tvert i mot. Hun hadde bare ikke tid til å gå så ofte. Det var forferdelig travelt å være Bygdehex! Men nå satt hun altså i stolen hos frisøren, og tenkte at DROP-IN var en smart oppfinnelse. Da slapp hun å hexe seg opp på forhånd, men kunne følge stundens innfall og vente på tur. "Kom som du er..."
Det var på høy tid å klippe de frynsete hårtuppene. Da ville det kanskje se litt mindre ut som en høysåte på hodet. Hun ville dessuten spørre om råd. Var det f.eks. mulig å stripe håret for å slippe stadig farging? Slitasje, kjemikalier, unaturlig og bla bla bla...
Mens hårtuppene dalte rundt henne, forklarte den unge vakre frisøren at når man var på Bygdehexas alder var det viktig å ha en frisyre som ikke var altfor ungdommelig. Det var jo verken stilig eller smart å gå rundt og ha langt hår når man ikke var ung. Særlig ikke hvis det var farget. For så kunne jo folk gå i sjokk når de fikk se det eldgamle åsynet innpakket i ungdommens hårprakt...
Bygdehexa følte seg med ett både truffet og forferdelig tynget av sin alder. Hun var sliten og trøtt fra før. Det hadde vært en lang uke.
Frisøren rådet henne til å prøve striper og en kjølig glansvaskfarge for å roe ned den varme og litt ukledelige hårfargen hun nå gikk rundt med. Og håret burde nok snart klippes kortere, ja. "Men hva med mitt runde ansikt?" pep Bygdehexa. Hun hadde bestandig følt at det var trygt å gjemme seg bak de lange gardinene av hår. Jo, det var flere muligheter, forklarte den unge fagre.
Bygdehexa innså for alvor at det er først når man ikke lenger er helt ung, at man begynner å forstå hvordan det er å være voksen på utsiden, men fortsatt en ganske ung og vilter Bygdehex inni. Skulle det nå være fødselsdatoen som avgjorde hva hun heretter burde og ikke burde like? Hadde hun gått ut på dato for klær med blonder på, for eksempel? (hun hadde vel egentlig aldri vært en typisk blondejente, men likevel...) og hun tenkte på hvor mye hun syntes var lagt opp til "de unge". At hun nå nærmet seg en alder mediene ikke var så nøye med å appellere til. Ungdommens premisser ble lagt for så mye og så mangt.
Bygdehexa var glad for at hårtuppene endelig var fjernet. Håret var trimmet. Og med det illusjonen om at hun ikke hadde så mange rynker enda...
Hun gikk videre mens hun lurte på hvor gammel den unge frisøren egentlig hadde trodd at hun var. Hun møtte sitt eget blikk i speilet fra et butikkvindu. "Kanskje hun trodde jeg var over 50..."
Bygdehexa stoppet. "Men jeg ER jo snart 50...!!!"
Og hun var med ett blitt ei middelaldrende Bygdehex som hadde forvillet seg inn i ungdommens rike. Og der hadde hun nesten ikke noe å gjøre...!
Tankene raste. Hun hadde rukket å bli mangfoldige år eldre mens hun var hos frisøren. Gått fra å være voksen til å bli middelardrende. Ja, pensjonsalderen føltes like om hjørnet. Hun tenkte på betydningen av "å eldes med ynde". "40-års krisa"... Hun klarte å rive seg løs fra tankene akkurat i det "Hårnett" begynte å fortone seg som det eneste rette.
Neimen om noen skulle sette en merkelapp på henne! Den skulle hun sette selv, og der skulle det stå: "Man er ikke eldre enn det man føler seg!"
Dermed skyndte hun seg innom nærmeste Cubus
- og kjøpte to pakker med hårfarge.
Type "Blond - Mørk Blond"

SISTE STIKK...?

4 juni 2011

Nå kan jeg endelig vise frem løvetannkrigens etapper! Det er kanskje litt juks å la ETTER-bildet vise plenen i nyklippet utgave, men det ville jo vært flaut om dere fikk se hvor høyt gresset hadde vokst seg siden løvetannkrigen startet 17 mai....
Etter alt regnet vi fikk i slutten av mai vokste både plen og ugress uhyggelig fort!
Man bør jo ikke klippe når gresset er vått. Bygdekklipperen takler det i allfall ikke. Den har et ganske bossete forhold til Bygdehexer fra før. Den nekter rett som det er å starte. Selvom det dras i snor etter alle kunstens regler. Bygdehexa blir så frustrert at hun hveser litt stygge ord til maskinen. Der den står. Og står. Helt stille. Av og til gir den fra seg et lite puff når hun har trukket i starte-snora lenge nok. Liksom bare for å demonstrere hvor håpløs Bygdehexa er med sånne motordrevne saker. Og selvom forslag om ulik resirkulering kommer med kortere mellomrom fra den frustrerte fruen, blir gressklipperen stående.
Helt til -taa taaa!!!- Bygdebroren ankommer åstedet. Det er like før Bygdehexa har gitt opp. Hun kommer med ville forslag til hvorfor gressklipperen har måttet "bite i gresset... " for vått gress, for langt gress, for varm i motoren ( -gressklipperen fremdeles!) Hun foreslår en liten hvil for maskineriet. (Gjerne på et gjenvinnings-anlegg!!!!!) Bygdebroren sjekker ett eller annet som Bygdehexa ikke forstår seg på, han drar i startsnora, akkurat som hun har gjort den siste halve timen... Og motoren sviver som ei klokke!!!
Bygdehexa er veldig takknemlig. Men også overbevist om at denne gressklipperen har noe personlig imot henne. Hun sjekker for syns skyld at det er nok bensin på tanken før hun takker så mye for hjelpen, ifører seg hørselvern og skrangler videre gjennom det knehøye gresset, småløpende etter ett stk selvgående gressklipper -with an attitude!
Noen mennesker har bare ikke lag med motoriserte duppeditter. Bygdehexa er tydeligvis en av dem.
Men omsider blir plenen klippet. De av løvetanngjengen som fortsatt sto oppreist, meies brutalt ned i forbifarten. Og så kan endelig det berømte ETTER-bildet tas!

SÅ VAR DET OSS IGJEN, DA...

28 MAI 2011

Denne siste uka har jeg fått oppfyllt mitt ønske om regn (bokstavelig talt). Det er definitivt IKKE stor skogbrannfare i Bygdeskogen lenger! Gresset gror som aldri før. Og blomstene. Og ugresset.
Men nå kan vi faktisk SE at det er færre løvetenner / løvetanner på plenen! Ca 12 søppelsekker færre, faktisk. Det burde jo være mulig å ta det berømte ETTER-bildet snart. Men jeg har et sterkt ønske om å avbilde en smaragdgrønn fløyelsplen, type golfbane. (det siste er forresten ikke så vanskelig; det ble jo en god del hull etter løvetann-trekkingen! Mangler bare noen flagg...) Men det langluggete grøntarealet ser verken jevnt eller fløyelsaktig ut. Fargen er imidlertid helt riktig. Og når det bare får regnet fra seg så det kan tørke bittelitt opp, skal plenen klippes og friseres. Da kommer det illustrerende portrettet av tingenes tilstand. (Håper alt dette kan skje snart, før nye løvetann-planter gror opp av rotrestene...)
I dag er det lørdag. Helg. Det har regnet. Og regnet. Godt for jorda bla bla bla... (fant forresten noen sopp på turen i går. Tar de høsten på forskudd? Ikke så merkelig. Det er ikke akkurat forsommer-stemningen som preger utelivet... )
Jeg hadde ikke fått gjort så mye i hagen resten av uka på grunn av all nedbøren, men når det først er helg må man jo foreta seg noe. jeg har derfor vært ute og luket, plantet, tenkt og planlagt. Og blitt skikkelig møkkete! Regnet kom i strie strømmer mesteparten av tida. Den saftige moldjorda oppførte seg som gjørme. Jeg vet jo at man ikke bør trampe for mye rundt på våt jord; da kan jorda bli så hard at den blir helt umulig å bruke. Men jeg listet meg lett på tå mens jeg svingte diverse hageredskaper. Målet i dag var å fjerne ugressenes frø, før de var klar til å spre dem. Særlig der det-har-vært-og-skal-bl-kjøkkenhage. Halve jorda står som et villniss av ulike selvsådde arter, de aller fleste uønsket!
Nå har jeg fyllt enda noen sekker med ugress. Mange skamklipte gresstuer står tilbake. Jeg ser iallfall en ende på arbeidet nå. Og da er det vel verd å se ut som en gjørmebryter etter innsatsen!
Jeg har en plan om å så havre på den delen av kjøkkenhagen som ikke skal dyrkes i år. Havre er en robust sak som kan hamle opp med de fleste ugress. Og så kan vi lage egen fuglenek til høsten! Stubbene kan stå igjen over vinteren for å dekke mot uønskede frø. En god plan, syns jeg. Jeg har på følelsen at Mindy og Bygdekattene vil være enig; jeg har nemlig funnet ut at det er havre i frøposene som selges under betegnelsen"kattegress"!
Bygdehexa har også all grunn til å fryde seg. Hun drømmer nemlig om å anlegge økologisk hage nettopp i kjøkkenhagen. Halmen som blir igjen etter nekene kan brukse som dekke rundt div. planter. Skikkelig økologisk ugressbekjempelse! "Ja!", sier Bygdehexa ivrig: "hvorfor ikke pløye opp hele plenen i samme slengen, og så hvete og bygg på hele området!!! Tenk så vakkert når kornet er modent om høsten! Og så kan vi male mel og bake brød av eget mel!!! Det blir sikkert plass til noen rader med poteter...!" Jada, Bygdehexa. Sikkert. Og
Mens regnet fortsetter å strømme fra uendelige køer tunge, mørke skyer, er det bare å drømme seg videre.

BYGDEHEXA SLÅR TILBAKE!

DEL 1
17 MAI 2011
Om ett minutt kan vi skrive selveste 17 mai 2011. En hel ørken av sand har med andre ord drysset sin vei gjennom timeglasset siden sist.
Men Bygdehexer kommer alltid tilbake. eller kanskje er det mer passende å si "ukrutt forgår ikke så lett?" Det er nemlig et hett tema for Bygdehexa i disse dager. Ukrutt, eller UGRESS som det heter nutildags, er en evig tilbakevennende kilde til grå hår for den som stadig like brått ( for slik kan det oppleves i en travel hverdag) våkner opp til en plen FULL av gule løvetann-hoder. Deja-vu, kunne vi nesten si. Den okkuperte plenen ble beskrevet for ganske nøyaktig ett år siden også. Og da ble bl.a beskrivende uttrykk som "fallskjerm-tropper" benyttet. Og remedier og giftige brygg ble plutselig temmelig fristende løsninger på løvetann-problemet.
Men Bygdehexer har en medfødt og veldig hardnakket motforestilling mot å ty til giftstoffer for å bekjempe vegetasjonens livskraftige ugresshær. Først spurte og grov hun på diverse gartnerier og hagesentere som fører denslags. Om det var skadelig for katter og hunder? Nei, butikkpersonalet kunne aldri forestille seg at "plenrens" inneholdt stoffer som var direkte farlige for kjæledyr. Hva med forurensing av brønnen? Ville B vite ( hun ga seg ikke! Det hadde vært så fabelaktig om det fantes noe som tok knekken på det hun ville bli kvitt uten å skade noe som helst annet!) Hun ble beroliget av plante-folket, men gikk hjem og sjekket på nettet: produktdata-bladene var nifs lesning! Og nok en gang ombestemte Bygdehexa seg. Hun ville ikke utrydde ugress for enhver pris. Ikke noen kjemikalier her i bygda,
nei!
Men noen ganger kan det være frustrerende å være miljøvennlig. Resultatene av fjorårets forsøk på å rykke opp ondet med rota var åpenbare: ørtentusen nye planter vokste opp fra hver bidige lille rotbit etter lukingen. Var det virkelig bare storstilt løvetannvin-produksjon som kunne holde løvetann-avlingen i sjakk?
Og hun som ikke hade lukegaffel engang. Begge de som ble benyttet under forrige angrep var ugjenkallelig kaputt. Hun og Mommose hadde virkelig tatt i! Vannblemmer og ødelagt redskap var vel egentlig det eneste resultatet de kunne se tilbake på nå. Og Bygdehexa så og så på den blomstrende plenen. Den som ville få flittige hageentusiaster til å flykte i panikk for å bli smittet. Som ville få kaniner til å sprette jublende avsted for å be med slekt og venner på løvetann-orgie. Som ville få førstepremie i "hvem-har-den-frodigste-ugrasshagen" konkurransen. Som kunne vært så MYE finere uten disse frekke bladbandittene! Og så tok hun et skikkelig magadrag og fylte lungene med frisk og vårlig bygdeluft. I morgen den dag skulle hun dra innom et hagesenter på vei fra jobb. Der skulle hun IKKE virre drømmende omkring og plukke med seg spontane stauder, interiørdetaljer eller hagetilbehør, men tvert imot handle en solid ugressgaffel eller to, plenfrø og nytt pågangsmot i form av en lenge ønsket kristtorn-busk. Det skulle hun jammen!


DEL 2
22.MAI 2011
Det er langt på natt. Stille natt. Løvetannblomstene har for lengst lukket seg.
Bygdehexa har stort sett tilbragt lørdagen i hagen. Ikke med grill og hageselskap, slik været egentlig var enig om. Nei, hun fortsatte iherdig med utryddelsesprosjektet sitt. Luket, luket og luket til hun ble rød i toppen og solbrent her og der.
Sånn kan det nemlig gå når man er helt besatt av ugressbekjempelse på økologisk vis. Hardt arbeid kommer man ikke utenom. Og jammen er det tungt arbeid! Plenen er ENORM og de gule okkupantene er i overveldende flertall. Men så lenge de er gule er hun glad til. Det nærmer seg imidlertid tid for de første frøhodene. Tida begynner å bli knapp. Hun frykter jo fallskjermtroppene. Det er så man ser gult! Hun har nok blitt litt fanatisk. Hva annet kan man kalle det når det første man gjør når man står opp en lørdags morgenen er å gjøre seg klar til ny innsats.
Ja, før frokost var hun klar på plenen og tenkte filosofiske tanker om å fokusere på en liten bit av gangen. Ikke se hele plenen. "Tuer istedenfor hav" var mantraet. Så mens humlene fløy mer og mer desperate omkring sine kjære løvetannblomster, gikk Bygdehexa i gang med å svinge tryllestaven. Eller svinge... Vri, tenker jeg vi sier.
Humlene kysset sine blomster god morgen i det de gikk opp med rot og topp. Det var nok like før humlene organiserte en lenkeaksjon i protest.
Bygdehexa hørte ikke på det øret. Hun hørte faktisk ikke på noen av ørene. Hun hadde nemlig iført seg mp3-vidunderet som fikk henne til å glemme hvor kjedelig det egentlig var å luke. Mp3-spilleren med tilhørende høretelefoner var blitt fast utstyr til hagearbeidet.
Bygdehexa utarbeidet flere filosofiske teorier mens hun vred opp den ene løvetannen etter den andre (uten at det lot til å bli færre av dem av den grunn!) "Det gjelder å ikke se stort på det, men systematisk gå løs på en liten bit av gangen", sa hun til seg selv mens Enya nynnet beroligende i stereo. "Ellers går det som det pleier: man blir helt overveldet og ser ingen ende på utfordringen. Og da hender det at man får lyst til å stikke hodet i sanden for å slippe å forholde seg til det hele. Men i denne plenen går det ikke an å stikke ned hodet for å glemme noe som helst. Det er rett og slett ikke plass til et hode mellom alle løvetannene!" Hun sukket og vred videre med sin effektive tryllestav. En super oppfinnelse! Verd sin vekt i gull nesten! Det fikk så være at hver eneste lille rotbit kom til å bli en ny løvetann. Hun skulle sagtens være klar når de dukket opp!
Og slik gikk tiden. Flere timers uvant muskelbruk begynte å merkes. "Nå får jeg sikkert DE musklene!" tenkte hun. "Eller så kommer jeg ikke til å kunne løfte armene på denne side av jul..." Hun så utover plenen, selvom hun visste at dette var i mot den nylagde filosofien hennes. Hun betraktet alle løvetannene som overlappet hverandre. Det ble igjen fristende å se for seg hellelagt platting over mesteparten av plenen. Akk! det var disse lotto-millionene da...
Hun sukket og fortsatte sitt evige prosjekt. I går hadde hun kjørt vekk ca 5 søppelsekker stappfulle av løvetann. Men ennå var det langt igjen til løvetannfri plen. Langt og lengre enn langt igjen til hun endelig kunne gå ut og knipse det etterlengtede "etter" bildet som motvekt til det hun tok før det hele startet.
For å lette humøret, diktet hun en sang på melodien "barn av regnbuen/en himmel full av stjerner" som hun husket fra en svunnen ungdoms vår, da løvetann var en vårblomst, og egentlig ganske vakker. Men som voksen bygdehex visste hun bedre. Derfor ble sangen litt av den ironiske typen:

Ref:
En himmel full av pollen
Gult hav så langt du ser.
En plen der ugress gror.
De blir fler og fler!
sammen skal vi luke -
mens løvetannen tror
at fallskjermtroppene
skal lande på vår jord!

Bygdehexa e'kke enig!
Hun har kommet for å slåss.
hun har tryllestaven med seg
og hun luker som en foss!

Og etter det humoristiske innslaget tenkte hun at dette var nesten som å spille golf: her sto hun på en plen, og gjorde "Hole in One" gang på gang! For her var det om å gjøre å etterlate flest mulig løvetannfrie hull i greenen!

Bygdehexa fikk også laget bygdevideo som en slags stemningsrapport fra den travle lørdagen.
Og når hun endelig legger seg i kveld, skal hun drømme om HAGEN. For det blir veldig bra nå!
ja, det gjør det nemlig!

THE END....?

VÅREN VANDRER VIDERE

Søndag, 1 mai 2011

Vi har jammen rukket å forlate aprilmåned. Det er i skrivende stund blitt første mai! (Typisk at den faller på søndag... )
Snart er det tid for å sette ut Den Røde Libelle (10 fot rød pionerjolle) på Bygdevannets blanke bølger. En rotur på stille vann er helsebringende allerede på planleggingsstadiet!
Noe annet som er godt for kropp og sjel er å gå tur i skogen med Mindy. Bygdehexa har funnet spennende nye stier og veier i nabolaget, bare denne våren. Og når man har sine sanser åpne finnes det masse opplevelser som bare venter på å åpenbare seg. I dag var Steve også med inn i skogen. Og sammen fant de vårens første blåveis! Første bare fordi Bygdehexa aldri før har sett dem her ute. Men brått fantes de langs skogstien! I følge ting som har stått på trykk i blader og aviser, så er de visst ikke fredet. Men opplysningen om fredning, på samme måte som kristtorn og hoggorm etc, sitter som naglet i hennes miljøbevisste samvittighet. Hun plukket derfor bare noen få... 
Det har om ikke alltid, så iallfall svært lenge, vært Bygdehexas ønske å ha en tue blåveis i hagen. Hagen er mesteparten skog,( i allefall svært attraktiv for lokalt ugress...) 
Tiden vil vise om blåveisdrømmen går i oppfyllelse.
Ha en fantastisk uke!

BYGDEHEX PÅ VILLE VEIER

22 APRIL Langfredag 2011   

Været var skikkelig flott! Hvis manns minne var noe å gå etter, overgikk temperaturen tirsdag 19 april de fleste påskeuker man kunne sammenligne med. Dette med vær og føre hadde naturligvis sammenheng med at den bevegelige høytiden i år hadde havnet så langt i ytterkant som det omtrent var mulig å komme for noe som skal inntreffe” første-søndag-etter-første-fullmåne-etter-vårjevndøgn… “ Våren lente seg mer og mer mot sommer. Temperaturen krevde faktisk ikke jakke i det hele tatt. Men Bygdehexer, som kjente og praktiserte gamle værmerker, visste jo at man ikke skulle kaste for mange plagg før gjøken hadde sagt ko-ko, eller mai-måned var over (- om plaggene ikke leveres til fretex eller UFF, da… (Talentløst ordspill der altså…)

Været var altså til å ta og føle på. Og når også resten av sanseapparatet slapp til, fikk Bygdehexa med seg småfuglenes vakre kor og det lystige akkompagnementet fra mange vårbekker. Blant masse annet frydefullt og sanseberikende. Det eneste som glimret med sitt nærvær var faktisk de flygende, summende blodsugerne.  Alt lå til rette for en perfekt påsketur i urskog og villmark!

Bygdehexa hadde ikke akkurat trådt sine barnesko i området. Det var derfor fortsatt mange stier og veier hun ikke hadde oppdaget. Likevel visste hun at det skulle være masse av dem, stier og skogsveier som førte både hit og dit. Og var man i tvil om riktig vei, var det bare å gå så kom man alltids til en vei. I følge Bygdefolk.

Bygdehexa hadde flere ganger lagt avsted med godt mot for å finne noen av disse veiene. Men rett som det var gikk hun tom for optimisme og måtte følge fjellvettregelen om at det ikke var skam å snu. Det føltes likevel som et lite nederlag. Men ikke til de grader at hun ønsket å praktisere en annen fjellvettregel; den om å grave seg ned. Nei, så dypt kom hun aldri til å synke! Bygdehexa tilhørte jo steinbukkens vendekrets. (Vennekrets?) og kunne innerst inne være både sta og egenrådig.  (-Og veldig organisert… Vel, hvem tror på astrologi anyway!)  

Men nå var alle tidligere nederlag glemt i dette vakre ettermiddags-været.

Tenk, aprilsolen var fremdeles ganske sterk til tross for alt klokken nærmet seg 18.00. ( -Egentlig bare 17 i REAL-time, tenkte hun. Bygdehexa likte ikke påfunnet med sommertid. Spesielt dårlig idè var dette å stille klokken FREM…)

Mindy var som vanlig klar for tur. Bygdehexa kastet innpå en pollenallergi-tablett og noen øyedråper for sikkerhets skyld før de satte av sted. Godbiter og hundeposer på lomma, men mobilen ble igjen hjemme. Det var jo ikke dekning i skogen likevel.

Først gikk de over bekken. Den hadde roet seg en del siden snøsmeltningen, og Mindy vasset modig over uten å bli tatt av strømmen. De fulgte velbrukte stier gjennom Pinnemonsterets rike. Bygdehexa plukket noen utsultede flåtter av Mindy. Og gjorde flåttbestanden noen eksemplarer fattigere… Bygdehexa er nemlig ikke tilhenger av “catch and release”. Spesielt ikke når det gjelder flått!.

De to turvennene gikk inn i skogen langs bygdevannet. Og da husket Bygdehexa brått at en av naboene hadde fortalt om en nyryddet sti fra hesteveien, gjennom skogen og langs vannet. Kanskje det var mulig å gå hjemmefra og komme ut på hesteveien!? En RUNDE og ikke fram og tilbake samme vei! Glemt var forestående skumring, solnedgang og at hun egentlig bare var rustet for en kort tur.

Det var kappet småtrær og stien var mer ryddet og framkommelig enn da de sist hadde gått her. Det tok Bygdehexa som tegn på at hun var på rett vei. Her hadde i det minste mennesker satt sin fot! Fornøyd og glad lette hun seg videre. Noen steder tok det en liten stund før de fant rett vei, de kappede grenene og småtrærne var eneste clue. For skogen sto tett og taus denne varme vårettermiddagen.

Flere steder måtte hun lete en stund før veien videre ble valgt. Noen plasser var det langt mellom kappede kvister og grener, og Mindy og B-hexa var omringet av reine urskogen. Men endelig fant de spor etter menneskelig aktivitet, og av og til hestemøkk. De vandret gjennom en passasje i mørk og stikkete granskog – det var fremdeles snø i skyggene her. Bygdehexa så seg rundt og kom på dette med ville dyr som passer på ungene sine… Kanskje ei hexevond elgku sto i utkanten og ventet på dem med ladde klover?! Det nærmet seg jo mer og mer kveld og skumring. Selv om solen fortsatt klamret seg til horisonten over tretoppene. Men omsider kom de to turjentene ut av den nifse barpassasjen. Dype hjulspor etter digre maskiner ønsket dem velkommen tilbake til sivilisasjonen. Og snart fant Bygdehexa en skikkelig, kjørbar skogsvei! Yess! De hadde greid det! Det var jo bare å gå på så var de snart framme. Ett eller annet sted måtte jo denne veien føre dem. Men de gikk og gikk. Oppover og nedover. Alt de så var skog og skog og mer skog. Ingen utsiktspunkt som kunne vise hvor de var i forhold til kjente landemerker. Bygdehexa hadde aldri fått sansen for orientering. Sant nok, hun hadde kompass, to stykker, faktisk. Men begge lå hjemme – sammen med mobilen (som forresten hadde en uaktivisert GPS…) Og hun hadde som yngre Bygdehex gått seg dugelig vill nettopp fordi hun hadde forsøkt å stole på sine evner som kartleser og tydet kart og kompass nokså feil. Ikke verdens beste stedsans rett og slett. Men det var bare dustete å minne seg selv på sånt nå. Og logikken støttet teorien om at det var smartere å holde seg på ukjent skogsvei enn å forsøke å finne tilbake gjennom skogen om det ble mørkt. Mindy virket ikke bekymret en plass, og Bygdehexa var overbevist om at de uansett var på rett vei. Hun orienterte seg etter sola for å forsøke å finne ut hvilken retning som var hjem. For hun visste tross alt at sola sto opp i øst og gikk ned i vest. Men hvordan lå nå Bygdehuset? Heldigvis gikk hun selv om hun grublet over all teorien fra skoledager og tidligere erfaringer. I tillegg til hestehovene som lyste vårlig i grøftekantene kunne hun se tydelige merker etter hover i det myke veidekket. “Villhester finnes iallfall ikke her!” slo hun fast. “og de ville iallfall IKKE brukt hestesko….”   Hvor det var hester var det folk, og hvor det var folk kunne man regne med at det gikk en vei videre hjemover. Og ikke før hadde hun tenkt dette så kom en rytter med to hester på tur. Mindy ble ropt på plass og fikk på båndet uten dramatikk. Bygdehexa kjente at hun var kokt i ansiktet etter den raske turen, men på landet har de forståelse for at man ikke beveger seg omkring med designer-tur tøy. Og de har nok sagtens sett et rødt ansikt før, selv om det kanskje ikke tilhørte ei vaskeekte Bygdehex. Så hun hilste rødt og blidt. Hun hadde sett ham i vinter og visste han holdt til på en gård i samme bygd. “Jeg har gått meg litt vill, er dette riktig vei til Bygda?” spurte hun. Ja, det var bare et par hundre meter igjen så var hun der. “Ikke noe problem å gå seg vill på en så skjønn dag i hvert fall!” lo han.

Og Bygdehexa takket og ønsket ham og hestene god tur videre. Så tok hun og Mindy glad fatt på hjemveien.

Hadde de vært ute og virret fortsatt, så hadde ikke dette innlegget blitt skrevet.


(- men det hadde kanskje vært like greit? )
 

GOD PÅSKE TIL DEG!

EI BYGDEHEX' BEKJENNELSER...

Nesten
2. april 2011

Neida, Mindy venter IKKE valper denne sommeren! Du har helt rett!
Min søster avslørte det med det samme: "Du hadde aldri i verden tatt det på denne måten hvis Mindy skulle bli mamma! Du måtte ha ligget i stabilt sideleie og pustet inn i en pose for ikke å hyperventilere!"
Og min kjære venninne Pulverheksa krevde å se meg inn i øynene før hun ville tro på historien.
Jeg har aldri hatt evner til å dra en overbevisende aprilsnarr. Pokerface er ikke for meg! Derimot har jeg vært yndet offer for dem som ville teste vittigheter. Jeg har vært godtroende. Men av skade blir man som kjent klok. Nå for tiden ville jeg være den første til å be Norsk Tipping stoppe og tulle om de skulle finne på å ringe meg for å fortelle om million-gevinsten.
"Jadda jadda, sikkert" hadde jeg ledd.
"Hamar, du lissom! Du er nok heller fra P4, tenker jeg. Og snart forteller du at jeg nettopp har gått 5 på. Ikke denne jenta, nei!"
Mens jeg venter på å få bruk for dette nøye planlagte svaret, morer jeg meg altså med å tøyse med mine uskyldige, intetanende medmennesker. På det skammeligste!? Ved å sette ut rykter om lille uskyldige Mindy Pindy! Skamme seg!
ULV ULV, liksom. Ingen kommer til å tro på noe av det jeg skriver lenger. Om det da ikke finnes foto av begivenheten...
For å prøve og  gjenvinne min troverdighet vil jeg til slutt dele en ganske overraskende naturopplevelse med deg. Et uventet vårtegn.
På vei hjem etter dagens tur langs skalleveien (en skogsbilvei der det ligger en elgskalle) møtte Mindy (-den uskyldige-) og Bygdehexa en FROSK... ja, du leste rett: En mer eller mindre vaskeekte, levende FROSK! Den satt stille og forfrossen ved foten av en knehøy brøytekant. Fremdeles mye igjen av den gjenstridige bygdesnøen! Ikke smart å blingse på kalenderen når man er vekselvarm. Å kravle rundt i snøen virket som sikreste oppskrift på død frosk. Så hva gjør man? Et hvert annet voksent menneske ville ha ønsket frosken lykke til med resten av livet, lagret syn og opplevelse i minnet og gått videre. Men Bygdehexa er ikke bygdehex for ingenting. Har man ikke sett på dyrefilmer og spurt seg selv hvorfor i huleste ikke kameramannen griper inn, kanskje? Selvom Bygdehexas kamera befant seg hjemme i et skap følte hun seg kallet. Her var en hjelpeløs, trengende medskapning. På vei hvor? Her var snø nesten overalt. Hvor kom frosken fra? Og hvor hadde den planer om å ende opp?
Den kalde frosken var treg. Antakelig halvveis i dvalemodus allerede. Men kontakt med Bygdehexas hjelpende hånd hadde en viss effekt. 
En slik snøfnuggstund måtte fotograferes. Så da var det jo bare en ting å gjøre. Frosken ble med hjem. Den var et lydig vårtegn. Og da siste bilde var tatt, holdt Bygdehexa løftet sitt. I god tid før skumringen var frost-frosken tilbake igjen. Ikke nok med det: Byygdehexa fant et mer froskevennlig sted å sette den isteden for rett på kalde snøen. "Frosk og snø de måtte fly..."
Når alt kommer til alt er det sikkert en grunn til at vi så sjeldent kommer over påske-frosker eller froskenisser  i handelen . Men kanskje dette er på vei til å endre seg. For hva kom først: frosken eller egget?
Ha en fin helg!

Fritt for manipulering!

SÅNN KAN DET GÅ....

1 april 2011

En noe sjokkerende dagen-derpå for Sørlandets uoffisielt første  Kromi, og ikke minst oss tobeinte: Mindy, vår alles veloppdragne og tilbakeholdne frøken Snupp er ikke lenger så uskyldig som man kunne ønske seg. Hun som aldri slipper meg av syne på tur, ble på null komma svisj forvandlet av sprelske hormoner og våryre muligheter. At noe kan komme så brått på er nesten utrolig! 
Når man ser bort fra dette våryre hormon-fenomenet så minner det faktisk litt om den gangen jeg overtalte ei venninne til å kjøre "boomerangen" (en vill berg-og-dalbane-sak i Tivoliland, Ålborg) for en mengde år siden. Jeg tok tida, og forklarte med overbevisning at "ingen rekker å bli kvalm på 30 sekunder!" Husker ikke om hun ble med. Men det gjorde jeg. Og jeg motbeviste straks min egen teori. For: jo, man rekker faktisk å bli kvalm på et halvt minutt! Det tok faktisk ikke mer enn noen sekunder før jeg skjønte det...  Mye kan altså endre seg i løpet av ganske få strakser.
Og denne gangen var det altså Mindy som skulle sørge for å demonstrere det.
Hun traff nemlig en skikkelig kjekking på vår tur i nærmiljøet.
En av bygdenaboene har hatt en hund på besøk. Vi har ikke sett mye til den tidligere, bare noen fotavtrykk i snøen der de har gått på tur.. Men nå vet vi mer: det er en hannhund av typen norsk elghund, grå. En ung kvikkas med øye og nese for mer enn hjortevilt, tydeligvis.
For å gjøre en lang historie kort og brutal: det kan hende at lille uskyldige Mindy blir mamma om et par måneder... det er ikke den verste tid å få valper, med sommerferien foran oss  etc. Men det var absolutt ikke planlagt! Det er jo ikke sikkert det blir valper av stevnemøtet heller. Men muligheten er iallfall tilstede.
Og vi har lært: stol aldri på innkalling under løpetid... 
Sånn kan det gå når våren henger i luften og unge frøkner stadig legger igjen det glade budskap og "noen for meg" annonser i nabolaget...
Vi vurderer å la blandingen gå under navnet "Forkrommet elghund...."
Interessert i hjemmelaget bygdevalp denne sensommeren? Bare ta kontakt...

Nyt resten av den FØRSTE dagen i vårmåneden APRIL. God helg!
Jada, dette er en aprilspøk

PINNEMONSTERET SLÅR TIL IGJEN!

30 mars 2011

I dag har vi møtt Pinnemonsteret på vår skumringstur. det var tydelig at "han" ikke hadde stilt klokka, for det var egentlig en stund til monstertimen. Mindy og jeg har vært heldige og funnet bar mark, eller i allfall brøytet skogsvei hvor vi kan leggede daglige turene. Når vi ikke er veldig eventyrlystne og uthvilte, da.  For da har vi ikke noe imot og kave oss (les "MEG") gjennom dyp sprø snø. Jeg tok sjansen på at "Hesteveien" var lettere å gå etter alt dette flotte vårværet. (Bare synd at mesteparten av vårt nærområde ser ut til å ligge i skyggen av div. fjell og knatter... ) Og det gikk jo så bra atte! Snø var det hele veien, men den rakk jo bare til leggen, og jeg gikk nesten ikke igjennom! Vi gikk fornøyd og lyttet til svartrost og utålmodige meiser. Mindy snuste interressert på stien, hun  har jo løpetid, og da er visst det meste verd å studere. På hjemvei gikk vi langs et skogholt der flere trær var felt. Av Pinnemonsteret. Det var reine hogstfeltet der i høst. Men jeg så ( og Mindy kunne sikkert lukte-) at noen var felt nå i vår. Og plutselig hører vi et kraftig plask fra vannet nedenfor skogholtet. Det var åpent vann noen steder, men ennå ligger islag over mesteparten av vannet. Mindy og jeg stanset og så ringer i vannet mellom trærne. Det lå en del avgnagde kvister og fløyt, så da kan det godt ha vært Pinnemonsteret i egnen person vi har skremt. Jeg så mellom trærne en beverstor kubbe som lå i vannskorpen. En kubbe som drev helt stille sammen med det andre rasket. En kubbe med brun bark. Nesten som pels, tenkte jeg. En kubbe med...ører? Den sjekket sikkert om faren var over, og kubbe-forkledningen var ganske overbevisende. Men ingen kubber begynner helt plutselig å endre retning og lage ringer i stille vann på det viset! Da vi igjen hørte et stort plask, var saken klar: Pinnemonsteret var på matauk like i nærheten, og han ville ha matro!
Mindy og jeg "smøg/virret" oss opp på en høyde og ventet (Mindy brydde seg ikke om naturopplevelsen. Men hun var fornøyd med et uventet godbitsøk på barmark: Jippii! Bonus!!! )
Jeg ventet litt. Så kunne jeg observere beveren i overflateposisjon. Han svømte målbevisst mot den islagte vannkanten.Tenkte seg nok tilbake på land for å gnaske trær etter en usannsynelig lang og tøff vinter. Men han klarte ikke å komme opp på isen. Kanskje var den for tynn til å bære ham. Bevere, unnskyld: Pinnemonstre kan jo bli ganske tunge. Etter et par forsøk ga han opp, og dykket igjen. Denne gangen uten advarsels-plasket. Kanskje han ikke så oss. ( Bevere er kanskje fargeblinde, for jeg hadde en skikkelig rosa jakke på meg! Og det var fremdeles ikke mørkt nok til at den ble usynlig... Men vi konne jo ikke drømme om å forstyrre bygdedyrelivet i denne sårbare perioden, så vi la ivei hjemover. "Vel bekomme, Pinnemonster!" tenkte jeg fornøyd over naturopplevelsen. Og Mindy var enig om at det hadde vært en fiiin tur!
Hemmeligheten med et lykkelig liv er å gjøre sine gleder enkle:-)

DEN SISTE SNØEN...?

26 Mars 2011

I dag har noen vært og målt snødybden i skogen.
Det var ingen planlagt aktivitet. Den kom helt naturlig og av seg selv. Det blir gjerne sånn når noen som er en tanke sta bestemmer seg for å lage sti hvor intet menneske har trådt siden før første snøfall.
For å si det med andre ord:
Bygdehexa tok med seg sin firbente venn Mindy på tur i skogen. Hun regnet det som nokså sikkert at mye snø hadde smeltet nå, og nattefrosten hadde sikkert gjort det som var tilbake hardt nok til å gå på.
"Frossen vårsnø er ikke noe problem!". Tenkte hun bestemt. Mindy, optimisme på fire labber, kunne uten problemer sprinte avsted. Gøy med nytt terreng! Lenge siden sist! Jippiii!
Så lød en merkelig lyd bak Mindy på stien. Lyden av noe ganske stort som veltet. Kaflopph! "Wwoops!" Et litt overrasket utrop.
Som den høflige og noe vare Kromien hun er, snudde Mindy hodet... og fikk se ei Bygdehex med snø til over knærne... Og et fårete, men fremdeles sta, uttrykk under panneluggen. 
"Ha ha ha!" lo bygdehexa ( Det kunne se ut som hun hadde bøyd seg for å ta opp noe. Noe som så mistenkelig ut som ei grankongle. Av en eller annen grunn hadde Bygdehexa fått det for seg at det var noe spesielt  med grankongler for tida.... )
Mindy så på mens Bygdehexa kavet seg opp av det veldig dype og nokså kaldvåte fotavtrykket. "Her må sola ha stått på litt, ja!" humret hun."Snøen er helt myk!" 
Men hun snudde ikke og gikk tilbake til den måkte skogsvei av den grunn! Neida!
Mindy sprang videre mens hun med et halvt øre lyttet etter Bygdehexe-støvler mot snø. Men så ble hun opptatt av spennende lukter.  
Her hadde det gått elg. Og muligens grevling. Og litt av hvert som kunne være interessant for ei Bygdebisse i begynnelsen av løpetida.
Bygdehexa var også fornøyd, hun mumlet noe om rundskjellete grankongler. Fremdeles var hun ovenpå. Men ikke lenge etter hørtes et nytt "Kaflopph"! Begge beina plantet til godt over støvleskaftene. "Å ja, det var jo en bekk under her..."
Slik gikk turen videre. Ikke særlig fort, sant nok. Men trimfaktoren hadde ikke nødvendigvis noe med tempoet å gjøre. Bygdehexa visste at vandring i dyp snø gjorde underverker for muskelgrupper folk ikke visste at de hadde. Og jammen ble man varm av det også!
Det var ingen hast. Det var jo lørdag! Sola var innom som snarest. Blå himmel fikk overvære Bygdehexas ustø ferd. Snøen var snart full av dype spor etter ufrivillig snødybde-sjekking langs stien. Utført i beste stil av en stadig mer lattermild og stabbende Bygdehex, og hennes misunnelsesverdig lettbente følge.
Det ble tatt bilder. Bygdehexa hadde med kamera-mobilen og overtalte Mindy til å stille seg opp ved ulike vårtegn. Mindy var vant til å posere. Hun begynte å forbinde lyden av kamera med godbit. Klikkertrening, liksom!
Ved ett tilfelle ville absolutt Bygdehexa ut i bushen for å se nærmere på en svær smeltende istapp. Og dermed sank hun igjennom den råtne snøen og endte opp med å ta et par sideruller, som en annen ninja. Hun lo og lo mens hun gravde seg opp. Så kom hun til å tenkte på Pulverheksas eskapader i sin ikke helt vårlige vårskog.  Bygdehexa hadde lest om dette på Majabisse-bloggen nylig. "Man får ikke mer moro enn man lager selv!" Mindy begynte å lure på Bygdehexas dømmekraft. All denne fallingen i tide og utide måtte ha tatt på. Men Mindy visste bedre enn de fleste at Bygdehexa hadde vondt for å snu når hun hadde bestemt seg for å forsere et problem. Det gikk liksom et lemmen i henne av og til. Hun kunne gjennomføre de mest dustete vandringer. Som den vinteren da hun skadet skulderen og armen. Legen legen anbefalte bl.a å gå tur for å myke opp musklene. Han visste nok ikke at snøen skulle bli meterdyp på Bygda. Bygdehexa insisterte på en liten tur over jordet. Og endte opp med å krabbe på hender og knær for å komme det siste stykket. Alle andre enn hun kunne se at det ikke var mulig å gå på tur i så høy snø uten truger. Men Bygdehexa skulle jo ikke snu. "Jeg er over halveis nå" pleide hun å tenke. Og da var det liksom smartere å kjempe seg videre. Gå på!
Mindy kunne se at det ikke var lenge igjen før de var ferdig med snuble-stien. Deretter ville det være brøytet skogsvei tilbake igjen. Hun så etter Bygdehexa, som nettopp krabbet opp etter enda en snømåling. Buksebeina var våte til langt over knærne. Men Bygdehexa virket fornøyd. "Vi klarte det!" erklærte hun, rød i toppen. Og noen snøfiller dalte stille ned gjennom granskogen.  "Såpass kaldt, ja..." bemerket Bygdehexa, med et litt bekymret blikk opp mot en stor kremgrå sky som stadig forfulgte henne.
De gikk sammen over den vesle broa som var begynnelsen på hjemveien. Mindy, Bygdehexa og den store snøtunge skyen. En hjemvei som sant nok var brøytet. Men som takket være nattens frost var dekket av tykkeste stålis... En eneste, lang skøytebane...
"Akk ja!" Tenkte Mindy. "Jammen godt noen av oss har fire bein å gå på istedenfor bare bein i nesa... "
Skyen fortsatte å dele ut håndfuller av dunete bokfinksnø til de var vel hjemme i Bygdehuset. Men snøen la seg ikke på bar mark. Det var jo VÅR!

HER ER VI IGJEN

Tirsdag 22 mars 2011
Denne uka ser det for alvor ut til å gå opp for temperaturen hvilken årstid det skal være!
I går var det mandag 21 mars, en dato som fra gammelt av ble regnet som "den første sommerdagen", så iallfall flere plussgrader enn på lenge. Det lover godt for snøsmelting og vårtegn på bygda. Men det kan vel ikke passere som  "sommerdag"... Hvis jeg ikke husker fullstendig feil var første sommerdag = Vårjevndøgn den dagen da man snudde sine primstaver fra vintersiden til sommersiden. Datoen spiller også en viktig rolle når det gjelder hvilken dag påsken vil falle på. Det heter visst at påskedag faller på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn... Om du ikke har almanakken for hånden er det jo bare å regne det ut! 
Heretter blir dagene stadig lengre. Og DET setter vi pris på etter all denne vinteren!
Kos deg i sol og varme! Er  snart tilbake med nye filosofiske perspektiver om helt dagligdagse ting. That's Life!!!! 

SYN FOR SAGN

KONGLETANKER, epilog og sånn....
13.mars 2011

Mye snø har kommet -og noe har heldigvis også gått- siden kongletankene ble oppsummert med et kjekt "bruk øynene og se selv".
Jeg vil selvsagt ikke motsi meg selv, for det er jo gjennom sansene vi oppdager vår mektige og nære nabo NATUREN.
Men for Bygdehexsas eminente venninne fra fjellandsbyen: Pulverhexa, er ikke denslags ordkløyveri godt nok. Nei takk! Pulverhexa vil ha BEVISET! Hun vil at løftet om en illustrasjon av fenomenet skal frem på skjermen. Hun vil ha SYN FOR SAGN! 
Så i dag tok Bygdehexa kameraet fatt. (det har vært litt trøstesløst tomt for vårinspirerende motiver i det siste...) De siste dagers mildvær og solgløtt hadde smeltet en del snø. Vinteren er på tydelig tilbaketog nå.
I fullt, men noe dempet, dagslys foreviget hun de berømte konglene. Se illustrasjon over.

Egentlig burde det ikke være noen overraskelse at hvert tre har sitt personlige, individuelle avtrykk. Konglene uttrykker mangfoldet. De ulike variasjonene over tema. de best tilpassede vinner. Mutasjoner, personlig vri.
Og her har man gått verdensvant omkring og innbilt seg at ei kongle er ei kongle er ei kongle!

Men det er nesten aldri for sent å få øynene opp for naturens hemmeligheter. Pulverheksa har lenge vært klar over dette. Et tre er f.eks. absolutt ikke et tre. Det spiller ofte en viktig rolle hvordan treet tar seg ut. Spesielt når sesongens juletre skal velges. Mange ser kanskje stort på det og tenker at ei gran er ei gran, med eller uten pynt. De jakter derfor ikke på Juletreet på torv og ved bensisntasjon den siste uken før jul.
Men Pulverhexa har kriteriene klare. Hun vet godt hva hun er ute etter. Før hun endelig finner TREET, er det ikke få graner som har blitt inspisert med kritisk blikk. Men en sjelden gang blir det julestemning ved første møte. Og da er jubelen stor i førjulsnatten! 

Hvis granskauen i nabolaget blir studert nærmere i forbifarten, oppdager man mange forskjellige former. På baret, på greinene, på barken... Det dreier seg om samme type selvplantet gran så vidt Bygdehexa vet. 

Hva er hensikten med kongleskjellene? En kongle er jo på en måte en gran-frukt. Prinsippet er at overlappende skjell beskytter frøene under mot nedbør og hva ellers været har å by på. Det dreier seg stadig om "kampen for tilværelsen"
Men kongleskjellenes plassering er et prinsipp som går igjen i naturen, blant annet i fiskenes skjell. Folk har også har tatt lærdom av dette. Tenk f.eks. på hvordan man legger takstein. Spesielt den gamle sorten av skifer som man kan se på eldre hus. Er det noe folk oppdaget tilfeldig, eller er naturen inspirasjonskilde?
Bygdehexa, som er litt nostalgisk anlagt, ser for seg en scene som utspiller seg for mange hundre år siden.... 
 
Hanen har vekket resten av landsbyen for lenge siden. Nå henger aprilsola allerede over kirketårnet. Den unge karen er sent ute. Veldig sent! Daggry, sa Byggmesteren.  Her vanker det nok kjeft. Mesteren er en hissig fyr som vet å sette makt bak sine krav. Lærlingen setter farten opp. Han gruer for dagens reprimande. Det blir ikke første gang heller.   Kanskje den vakre vårdagen har satt mester Thatcher i bedre lune? Det er i allefall lov å håpe, tenker den unge mannen mens blikket fanger den  klarblå vår-himmelen. En god dag for taktekking.
Lyden av hest og kjerre får ham ut av dagdrømmer og dystre framtidsutsikter. Han hører noen rope, og snur seg. En gledelig overraskelse: kjerren er fullastet med leggeklar halm. Kjørekaren kjenner ham og roper at han må komme og sitte på - de skal jo samme vei.
Den unge mannen klatrer opp og skal nettopp sette seg ved siden av, da han finner noe på kuskesetet. Det er en grankongle. Han studerer de tettliggende skjellene. Og det går opp for ham at fremtidens tak ikke vil lages av halm og strå.
Takrørenes era er med andre ord talte i det den unge lærlingen setter seg til rette på kuskesetet. På vei mot fremtiden...
  
Bygdehexa liker å drømme seg bort av og til, og hun har hørt om tideligere tiders Signaturlære. Et tydelig bevis på hvordan menneskene tolket naturen rundt seg for å finne fram til løsninger, spesielt på det medisinske plan: Teorien gikk ut på at likt kurerer likt. Blåveisens blader har form som nyrer, ergo de kurerer nyreproblemer, lindrer nyrelidelser osv.
Siden Bygdehexa har en forkjærlighet for sopp, har det ikke gått henne hus forbi at den utvokste stanksoppens form hadde en slående likhet med andre menneskelige organer. Det førte faktisk til at soppens uferdige stadium inni et "hekseegg", ble betraktet som afrodisiakum... God fornøyelse...?
Bygdehexa ser poenget, men bare på et akademisk plan, selvsagt! Det dreier seg jo om overtro!
Folk har bestandig trukket mer eller mindre nyttige konklusjoner om det de observerer og mener å oppdage i naturen rundt seg. Men da det ikke ble gitt ut noen endelig fasit over skaperverket, er det mye rom for tolkning....  
En Bygdehex med respekt for seg selv, og ikke minst for NATUREN, driver ikke med hokus pokus og overtro, hun tyr til sin naturgrønne mose-bok for å finne ut mer om naturen og kongletankene... (det er nemlig ikke alle hekser som tyr til svarteboka!) Vit at selvom mennesket har satt sine sko på månen, så finnes det ikke så mange universelle sannheter og absolutter her i solsystemet...
Men selvom vi er omgitt av uløste gåter kan vi likevel la oss begeistre både over å gjenoppdage de minste, nære "selvfølgeligheter", og de spektakulære hendelser verdensrommet over oss.
For første gang!

NY UKE - NYE MULIGHETER...

8 mars 2011

Vi takker Mommose og onkel Einar for en kjempekoselig helg! Mindy var naturligvis i sitt ess med så mange å hilse på og elge seg inntil. Hun unnet ingen verken middag eller fastelavns-boller, men stirret på oss etter tur for å signalisere at her i gården var det mye urettferdighet ute og gikk (-på fire bein...) Sa jeg boller?

Gjestene var av den veloppdragne sorten. Til tross for Bygdehexas uhell med ingrediensene og dermed "harde flate bollær" forsvant mesteparten av baksten der den var ment å forsvinne, nemlig i folk (-og ikke i brun dunk, som en litt stresset bygdehex foreslo...)  Gjestene påsto at det ikke var noe å si på smaken heller. Slikt kjenner nesten ikke Bygdehexa når bakeresultatet kommer ut som en gjeng komprimerte sopphatter. Utrolig tunge i forhold til størrelsen. Det det slår aldri feil: testing av nye og spennende oppskrifter på gjærpakken er risikosport og anbefales ikke. Bland heller ikke inn spontane ingredienser når du baker til andre...
Det straffer seg, nemlig.
Dette burde Bygdehexa nå ha lært en gang for alle! Sukrin og egg. Og gjær for søte deiger... Disse ingrediensene er sikkert helt topp hver for seg. Men de hører visst ikke sammen i èn deig... Sukrin, et vidundersukker som testes ut på Bygdehexas offer i disse dager, smaker søtt som sukker. Det er faktisk basert på alllminnelig sukker, men uten de vanlige bivirkningene. Null hull, ikke blodsukkerpåvirkning, ingen kalorier... Det mangler visst også evnen til å samarbeide med "tørrgjær for søte deiger...." Eller var det muligens egget det ikke tålte?

Bakende bygdehexer bør bare bruke beskrevne bolleoppskrifter. Best å brenne beviset...
Brenne baksten!? Bygdehexer, som befaler borgerne bruke bråkete bønnebokser og brukte bæreposer bedre? Brenne baksten??! Brukt er best! breker Bygdehexa fra barrikadene. Brukte beholdere bærer bestandig bud om bedre bevissthet!   "Beskytt biotopene - begrens Brivhus-effekten, bruk Biologiske briller!!!" Bollebøller befaler barskt  å begrave blybollene blant bare bøketrær. Boller blir brukbar blomsterjord! bemerker bøndene. Bygdehexas bolle-blunder blir brukbart bloggestoff:-) 

Men alle var enige om at det (tiltross for blybollene) hadde vært en super helg!
Nå er det forresten bare noen få dager igjen til en ny og ubrukt helg er på plass! For å øke bake-selvtilliten igjen kan det hende Bygdehexa tar fram en pose ferdig bollemix og slenger ihop en ladning av den velprøvde sorten. Til glede for omgivelsene, får vi håpe.
Men til helga blir det andre boller: da er vi invitert til gode venner på Fagerholt.  Det gleder vi oss til! 

FASTELAVN 2011

Denne helgen kommer Mommose på besøk. Da blir det fastelavns-boller og kos i B-bisse-residensen! Sånn er det med den saken! Vi har bestilt mer av det samme været vi har hatt denne uka: sol og snødryppende temperaturer! En smak av VÅR, der altså!
Håper du også får en koselig helg, om du er på hytta, i båten(!) i bilen (-parkert, vel go merke, dersom du er online!!!), på IKEA, på et eller annet plantesenter der vårstemningen skinner mot deg i form av påskeliljer eller primula i alle slags farger, 
eller kanskje midt inne i skogen der det er akkurat tilstrekkelig med dekning på IPaden eller hva den nyeste mobilteknologien kalles. Mulighetene for en fin helg er altså mange

HVEM VET...

26.februar 2011

Det er snart søndag. Og om et par dager er vi over i mars måned. Da kommer vårjevndøgn, så vi kan regne med at vinteren pakker sammen etterhvert. Omsider! Snakk om ikke å kjenne sin besøkelsestid!!!
Noen reaksjoner på de siste årenes lange vintre er "drivhuseffekten, du lissom!!!" Eller " hvor blir det av snøfattige vintre og temperaturer over normalen???!"
Det er i det hele tatt en del spørsmål omkring dette med været og klimaforskernes milde, men dystre spådommer. For var det ikke slik at man ikke kunne forvente hvit jul på sørlandet p.g.a den berømte effekten? En effekt som visstnok kom til etter alskens menneskeskapte ufyseligheter som forurenset luft og miljø. Og som kritiske røster mener er oppdiktet skremselspropaganda fra ende til annen. 
Vi hører stadig om naturlige sykluser. Om at det også var milde vintere den gang da bilene ikke engang befant seg på planleggingsstadiet.
Mange synes nok at de siste vintrene bekrefter skeptikernes syn på miljøforurensning: det er kan umulig være vår skyld! For hvor bliver den omtalte DRIVHUSEFFEKTEN av?!!!!
Bygdehexa, som er av den lettere miljøfanatiske typen, mener at drivhuseffekten ikke er noe å kimse av. Hun er overbevist om at lange, kalde vintre med masse snø, ikke er bevis på at den nevnte effekten er oppskrytt. Hun har nemlig fått med seg at et av problemene med høyere temperaturer er smelting av pol-isen. Folk som har hus nær sjøen vil for eksempel oppleve at mer enn "te'an" ender opp "i tanga" (- om det da i det hele tatt finnes tang og tare i et varmt hav...). ("Te'an i tanga" er et vaskeekte sitat fra ei sørlandsvise. Det betegner hus som er plassert ganske nær sjøen.)
Bygdehexa ser for seg hvordan frustrerte hummere klyper folk i tærne mens de (folk) vasser ut for å hente posten. Og hun har mareritt der hvithaiene glir på jakt etter frokost langs hushjørnene ved høyvann...
Når isen på polene smelter vil havnivået stige. Og når havet blir høyere forstyrres i verste fall golfstrømmen. Selveste! Og da blir det straks KALDT her nord. Ekstremt kaldt! En ny Istid er med andre ord nært forestående. Og alt på grunn av bittelitt høyere gjennomsnittstemperatur på jorden. Kjempenifst!!!! 
Jo da, du kan sagtens lure på om Bygdehexa har fått en overdose av katastrofefilmen "the day after tomorrow". Men uansett hva som er rett eller galt, så skader det i allfall ikke å rydde opp etter seg så godt man kan her i verden, tenker en samvittighetsfull Bygdehex, mens hun sorterer dagens tom-embalasje. Litt optimisme skal man nå en gang ha her i livet!
"Alle monner drar...sa musa, og tisset i havet..."

HVERDAGS-HELTER

24. februar 2011

Vinteren gir ikke slipp på oss så lett, nei!
Det begynner å gå på manns minne løs når man skal prøve å sammenligne årstidens isgrep på landsdelen vår. På 70-tallet kan Bygdehexa huske at vinteren var lang og hvit og snøfonnene enorme. Men hun var bare en ganske liten heks på den tiden, så det kan ha noe med saken å gjøre...
En ting er iallfall sikkert: det har snødd masse denne vinteren! Snødd og snødd og snødd.
Snø snø snø.
Brøytemannskapene har stått på til alle døgnets tider for å gjøre veiene ok for folket. Kanskje de kan innføre brøyting i WM?
Jeg synes brøyteplogenes riddere fortjener medalje!
Det må være slitsomt å oppleve at når en vei nettopp er ferdigryddet, så begynner det atter å lave ned. Det er mulig de ser hvitt etter siste værvarsel: det er antydet en halv meter på toppen av snøen vi har fått allerede. I dag morges våknet vi til ca 10 cm nysnø. Det er lov å håpe på at det var første del... Uansett, brøytemenn: Dere er noen helter! Bygdehexer og andre som er avhengig av bil eller buss, eller bein for den saks skyld, for å komme på jobb kan takke dere for innsatsen. Når man har gått på tur i skogen der det ikke har vært brøytet, vet man godt hvor mye snø som hadde ligget overalt om dere ikke hadde fjernet den! Se forøvrig på Majabissenes Blogg ( link nede på siden ) "Det snør det snør, tiddelibom"
Helt siden midten av november har verden vært ganske hvit og kald. I fjor var det snø non stop i ca 80 dager (minst). Det er rundt 3 måneder. 2011 er tydeligvis oppsatt på å slå noen rekorder.
Mens vi og blåmeisene venter på vårlige tilstander, får vi gjøre vårt beste for å se ut og tenke at snøen i allfall gjør kveldene litt lysere. Og hundene holder seg ganske rene. Og det er jo fremdeles vakkert med snøkledde trær i winterwonderland. Eller...?
Sier som våren: er plutselig tilbake!

KNASEVANN OG KONGLETANKER DEL 2

19. februar 2011

Jammen går dagene. Siden første del av kongletankene har vi overlevd en ukes non-stop snøfall med snøfokk ( - dette var et nytt ord for Steve, og han hadde visse motforestillinger mot å ta det i bruk... Han foretrakk isteden å integrere "snowdrift"  ) med matchende kjøreforhold. Veiene ble bare smalere og smalere med brøytekantene som stadig blåste inn i veibanen. Men jammen har ikke Lilly klart dette også! Så nå kan jeg atter sette meg foran pc-en for å ta opp den viktige tråden jeg kastet ut forrige gang: Kongletanker.
Jeg har ikke tenkt å si mer om øyenstikkere eller saksedyr men gå rett til sakens kjerne: KONGLENE!
Mange ganger ser man ikke skogen for bare trær, som de gamle grekere pleide å si ( eller var det confusius?) Jeg har vært en flittig bruker av nabolagets granskoger. Skog og skoglignende trakter har alltid vært et populært sted å oppsøke på mine utflukter. Så derfor ble jeg litt overrasket over forrige helgs oppdagelse: En grankongle er ikke bare en grankongle! Nå snakker jeg om ganske alminnelig ville naturlige selvsådde grantrær som vokser om kapp i området. Forrige helg var det ennå framkommelig i skogen. Jeg plukket meg meg de nedblåste grankonglene jeg kom over. Og plutselig oppdaget jeg hvor mange ulike former som fantes på kongleskjellene! Det hadde jeg ikke sett før. Noen kongler hadde mer spisse skjell. de var de vanligste. Men jeg kom over et tre som hadde kongler med avrundede skjell, nesten som skjellene på en gjennomsnitts karpefisk. Den så virkelig helt annerledes ut når jeg holdt den ved siden av de andre konglene. Når dagslyset innfinner seg ( det er midt på natten i skrivende øyeblikk) skal jeg lage et illustrasjons-foto... hvis ikke konglene har lidd samme skjebne som en viss lyslykt i fjor: blitt tatt av snøfreseren.... Sånn kan det jo gå om man ikke handler raskt i disse skiftende tider. Men det er jo tanken som teller i alle fall...
forts. i dagslyset.

LITT SENERE...
Dessverre må jeg meddele at konglene er borte... Men jeg kommer tilbake med bevis for konglenes individuelle ulikheter. Oppsummeringen av kongletankene får bli at naturen er full av overraskelser og spennende detaljer. Den som bruker øynene får se!
GOD HELG TIL DYKKEN!

KNASEVANN OG KONGLETANKER DEL 1

13.FEBRUAR
GOD MORSDAG!

Til tross for en noe banal tittel så har det ikke klikket for meg. Ikke enda. I allefall ikke helt!!  Jeg kan derimot se tilbake på en helg med storforbruk av lommetørklær, halspastiller og hostesaft. Med andre ord har jeg tatt med jobben hjem... I form av forkjølelsesbasiller. Sånn er det ofte på denne tida. Særlig når vårlige dager plutselig går direkte over til midtvintervær med dertil hørende minusgrader. Det er så immunforsvaret skrangler, stakkars. Overskriften har forresten ingenting med feberfantasier å gjøre heller. Jeg syntes bare den passet knasende godt på noen betraktninger som er gjort på landet denne  vinteren. Med en hel armè av virus på visitt kan selv de minste oppdagelser plasseres på kartet: hør bare:
DEL 1 - OM KNASEVANN
Mindy, den nå 2 år gamle Kromi-jenta, har hatt en stor forkjærlighet for naturlig vann. For eksempel synes hun at vannet i vannskåler er kjedelig og usmakelig. det passer bare for katter, etter hennes mening. Det er derimot mye bedre med vann i friluft! Før isen la seg var det særlig vannet i bekken som fristet. ( Må legge til at springvannet hos oss kommer fra en underjordisk kilde og er naturvann så ekte som det går an. Men det kommer altså ikke fra en bekk...) I sommer satt hun bakerst i robåten og drakk og drakk, som en litt misforstått påhengsmotor. Mmmm! deilig Bygdevann!
Nå som altså bekk og vann er skjult, er det fremdeles ikke godt nok med "kattevann". Hun har fått en ny favoritt: knasevann! Det er snøklumper som har tint og fryst igjen. Dem har det vært mange av i vinter! Mindy har spist dem som om det var de deiligste kjeks. Knas knas... Vi har selvsagt tenkt på hvor kaldt dette må bli i en ellers så varm hundemage, og sagt nei! Men hun klarer ikke å la være å snappe med seg en til og en til. Og blir nok litt frysen etter en stund, og vi må inn å tine oss opp foran peisen ( -av og til hender det også at vi tenner på noe ved:-). Men neste gang vi er ute kan du være sikker på at hun må spise litt mer vann. Hun er jo tørst, må vite! Vi har for gøy fylt et par klumper i vannskåla hennes, men de hører tydeligvis ikke til inne, for hun ser litt rart på oss. "De skal jo ikke være her!" Knasevann hører til utendørs, det må vi jo forstå. Og det gjør vi. Vi har også prøvd å skremme henne med at de som spiser snø får mark i magen, men da lyser jenta opp: Mark? Hvor hvor!!! Hun har ikke noe i mot litt ekstra proteiner i kosten, sier hun. Så vi lar henne spise seg utørst. Knasevannet går hun nok ikke lei med det første. Her ute i skogen er snøen i allefall ren og ny, så da så... 

Til slutt nærmer vi oss disse KONGLETANKENE. ( og nå merker jeg at den reseptbelagte hostesaften begynner å virke...) Det begynte med at et av interiørbladene viste koselige dekorasjoner med kongler. Masse kongler. Forskjellige typer og størrelser. Ikke bare til juledekorasjoner og kranser, men som små tablåer ute og inne. " Fyll en kurv med grankongler og sett ved inngabgsdøren" var ett forslag. Så jeg har plukket med meg grankongler i hele høst. Og orekongler. Og fra furu. Jeg har også lokalisert lerketrær på vei hjem fra jobb, og vært og funnet kvister med kongler på. Så dekorativt og naturlig! Ja da. Så lenge jeg kan huske har jeg vært opptatt av å kunne navn på det som finnes i naturen. Fuglearter, sportegn, dyr, sopp, planter og trær. Jeg har alltid likt å forsøke å lese naturens mangfold. Fasinerende å lære om enkelte arter. Insekternes viktige oppgaver... For meg er det viktig å vite litt om det som lever i naturen. Jeg har også erfart at kunnskap om noe man egentlig ikke liker eller er redd for, kan hjelpe med å takle og til og med overvinne denne redselen. Det å konfrontere noe man frykter er aldri enkelt. Kunnskap kan være et brukbart våpen noen ganger.
Et eksempel: Hva tenker du på når du hører "saksedyr"?
Ser du for deg et kravlende insekt som aller helst vil inn i øret ditt? Eller en gjeng saksedyr som flykter i det du løfter opp en stein i hagen?
Saksedyr er ingen favoritt hos meg heller. Men jeg ser på dem med litt mildere øyne etter at jeg leste at saksedyrmamma passer på og steller sine barn. Forsvarer dem med saks og klo om noen prøver seg. Tenk, et insekt som steller sine babyer! Litt utrolig synes nå jeg.
Det er også mye i naturen som er offer for overtro, ordspråk, rykter og andre arve-sannheter. Som mange opplyste mennesker ofte siterer i forbifarten uten å vite om det stemmer eller ei. Ta for eksempel uttrykket " å gjøre som strutsen og stikke hodet i sanden.." Hvor mange tror at strutser driver å kjører hodet ned i bakken når noe ubehagelig nærmer seg? Naturen virker nok ikke alltid logisk, men har du sett hodet på en struts kan du sikkert se for deg at det ikke vil være noen god ide å begrave det i sand frivillig. Tenk bare på all sanden i ørene! For ikke å snakke om sand i de store øynene!
Og når vi nevner øyne: hva med "øyenstikker" Tenk å gi et insekt et så ufortjent navn! Ikke rart det går an å bli redd for dem. Det heterat navnet skjemmer ingen, men i dette tilfelle vil jeg si at øyenstikkerne har fått en bad deal: navnet skremmer sikkert mange! Jeg har iallefall ennå til gode å bli stukket i øyet av en av dem. Noe annet er at mange av dem nesten har overnaturlig vakre farger. Kanskje det er slik det er ment: skjønnheten stikker oss i øynene ved at man blir helt blendet....
Nyttige er de iallfall: de er dyktige insektjegere!
Hm... nå ser jeg at det er over leggetid. Tror jeg får komme tilbake med siste porsjon KONGLETANKER en annen dag. Fortsettelse følger!
Ha en fin søndag og en topp uke!

VÆRET ELLER IKKE VÆRET...

10.FEBRUAR 2011
Tenk, det snør... Ute i den mørke februarnatten faller i skrivende stund tunge snøfiller i tette, våte mengder. De er ikke ønsket. Jeg har iallfall ikke bestilt snøfall nå. Det er jo andre saker som lokker: Primulablomster, snøklokker, bar asfalt, plussgrader... alt vitner jo om at våren er her hvert øyeblikk.Men som min kloke venninne Pulverheksa sier: "sjekk kalenderen: FEBRUAR! Det ER fortsatt VINTER!"
Vi må ikke la oss lure av den smilende, smeltende sola som de siste ukene har laget bar veikant langs store deler av hjemveien min. (for ikke å snakke om hva den gjør med strøsingel og annet vi hiver oppå den livsfarlige isen! All grus og sand synker hjelpeløst ned og etterlater bakker og veier som velpreparert skøytebane...) Sola er bare et reklametriks: neste årstid rykker stadig frem " -og er nå nummer 57 i køen..."
Om 57 dager er vi godt i gang med april, så da bør den notoriske "bokfinksnøen" ( =det aller siste snøfallet, som gjerne inntreffer etter at vi er helt helt sikre på at vi har sett det siste av vinteren for denne gang!) og andre krampetrekninger fra den kalde årstiden være over. For denne gang.
Men ingen grunn til å krølle seg til  en mismodig ball i sitt lune, dunkle hi: jeg har tenkt å gi det kalde en varm velkomst og lete med lys og hodelykt for å finne alt det som er POSITIVT med "snøen-tilbake-garantien" ( Den spøkefulle teorien er at vi som bestiller HVIT jul men mottar en grønn, utløser store mengder ubrukt jule-snø som dermed kommer lavende på nyåret... under mottoet: SNØ TIL FOLKET")
Se så lyst det blir ute igjen! ( akkurat som om ikke vi allerede har merket at dagene blir lenger allikevel, lissom...) Og jeg er nesten helt sikker på at denne våte snøen kommer til å sveise seg ned i stålisen og sørge for bedre fotfeste! (-inntil neste mildvær/frost effekt får gjøre sitt igjen..)
Uansett, vi kan gjerne klage over været, og gjør det flittig. Men kommer våren fortere av den grunn?
Njaaa.... hvem vet..?
Ha en fin dag, uansett føre!

PS: fuglene har latt seg lure/inspirere av sol og mildvær. De synger igjen!
 

SISTE NYTT...

SISTE NYTT  HOS B-BISSENE!!???:

Dere kan lett få inntrykk av at det ikke skjer noe som helst på landet etter jul. Det stemmer ikke helt. Jeg har bare ikke vært så flink til å sette meg ned og skrive om det...
Snøfnuggstunder har imidlertid stått i kø i naturen rundt oss, med vinterstemning og snømagi. Vakre is-skulpturer i den frosne bekken og nydelig vinterlys over rimfrostet virkelighet. Visst er vinteren tungvinn på mange måter, men likevel har den sin egen stille skjønnhet!
Jeg må innrømme at  mesteparten av det som skjer for tiden, foregår på det indre plan. Neida, det er ikke slik at jeg har begynt å høre stemmer inne i hodet, eller blitt bestevenn med Skybert.
Jeg befinner meg bare på planleggings-stadiet. Her pleier jeg behovet for input ved å titte i gamle og nye hageblader, bøker om hønsehold og interiørmagasiner. Fremtidsdrømming og jakt på nye prosjekter, med andre ord!
Mesteparten av hverdagen brukes naturlig nok på jobb og deromkring, så det er godt med avveksling midt i en litt dårlig samvittighet om alt jeg antakelig burde fokusere på isteden. 
Men fortvil ikke: det går atter mot helg, blanke fargestifter og ark ( -eller var det omvendt?) og fremfor alt: nye muligheter for å feste...

... tanker og nyheter til hjemmesida
Ønsker deg en koselig dag videre!

VÅRTEGN I JANUAR

28 JANUAR 2011
Det har hendt at våren har begynt å hinte omtrent på denne tida. Jeg har da svart med å behandle de første pollenallergisymptomene med realle doser øyedråper og nesespray (-behandling skal startes FØR sesongen er skikkelig i gang, sier de jo. ) Men den siste tiden er det verken or eller hassel som får meg til å nyse. Heller tydelige tegn på midtvinter: forkjølelse og influensasesong på alle kanter.
Til tross for kalde dager og enda kaldere netter, merker jeg at vinteren så smått begynner å miste grepet. Langsomt men sikkert kommer varmen tilbake til solstrålene. Morgenlyset starter tidligere. Dagen varer lenger.
Jeg er selvsagt ikke den eneste som merker dette: våre skogs-naboer kattuglene har for eksempel satt igang med uhu'ene sine igjen. Eller som det står med innlevelse i min flotte, nye fuglebok: " huuu-uhuhu-hu-huu" Det er så man kan høre uglefar kalle i natten. Visste du forresten at kattugler som regel danner par for livet? Det visste ikke jeg. Jeg har jo hørt at svanene gjør det, men de er langt fra de eneste fuglene. Neste gang du hører en ugle i natten: glem spøkelser og mørke varsler; tenk heller på hvor romantisk uglesang egentlig er! Uhu-uer i natten betyr kanskje noe sånt som: "evig din" eller; "Her er Vårt drømmehjem"! Uglene og resten av fugleverdenen  er eksperter på å sette opp syngende gjerder. Hadde det ikke vært bittelitt artig (-og mer miljøvennlig) om vi gjorde det samme? I steden for å sette opp murer eller gjerder mot naboene, kunne vi ta gitaren fatt (eller den notoriske blokkfløyten.. he he) og besynge grensemerkene. Hmmm... Når jeg tenker meg om er det nok likevel best å overlate denne metoden til de fjærkledde naboene. Det er nok mye nabokrangel som det er pga. høy musikk fra sterke høytalere. Men jeg sier naturligvis ikke neitakk til en vakkert fremført serenade under balkongen...
Bortsett fra kattuglene, er de fleste fugler fremdeles merkelig tause. Heldigvis kommer det stadig en fast gjeng innom for å få sin daglige energiforsyning. Jeg tror nok at mating av småfugl redder en god del fjærkledde liv når vinteren blir som denne. Og belønnigen får vi når kjøttmeisene  starter opp med sine "titify-titify". Gjerne akkompagnert av drypping fra tak og istapper. Men ennå er det vinterstille i meisekoret. Bortsett fra kjeftelydene deres, da. Det går jo ikke akkurat stille for seg på fuglebrettet.
En vårlyd jeg ikke har hørt så ofte er "rådyr-rop". Eller hva det nå kalles.
For noen år siden, mens isen ennå lå på Bygdevannet, ble Steve, jeg og Kaisa vekket av noen uhyggelige skrik! Som om noen hadde gått igjennom isen og kjempet for livet, tenkte jeg. Det var sent på kveld. Vi fòr opp, og Steve og jeg gikk ut med lommelykter for å se om det hadde skjedd en ulykke. Jeg så for meg det verste. Men det var ingen mørke råker i isen. Ingen spor etter kamp på liv og død. Alt var stille og fredelig bygdenatt.
Senere fikk jeg høre om rådyrenes vårsang... Tenk at vakre bambier kan stå bak slike dramatiske skrik! Man lærer stadig noe nytt.

Et annet tegn på at våren en gang skal komme, er ikke like gledelig for oss tobeinte: jeg har sett mygglignende vesner summe i lystig sverm over snøen på litt milde, solfylte dager. På badet har jeg med jevne mellomrom observert små sukkermaur. I fjor var de stadig på farten. De kom vandrende over veggen i sin vanlige lete-armè på jakt etter mat. Da frosten satte inn, så det ut til at fenomenet var over. Men de gir seg ikke: Noen av dem har nok blingset på gradestokken. De er overbevist om at tiden har kommet for en ny invasjon! Raskt og bestemt blir de irettesatt.... Men selv insekter har sin viktige plass blant vårtegnene. Blant annet som mat til fugler.

Vårtegnet som har satt sitt største preg på Bygdebissenes hverdag i det siste, er Lizzy og Kittys første løpetid... De som har sett katter i løpetiden, blir neppe overrasket over hvorfor det kan bli så mange av dem etterhvert. Vi har ingen ønsker om flere enn de tre + tre som bor i huset, så jentene har fått sine første piller... Etter en noe stressende husarrest på et par uker, er de klar til å komme ut igjen i morgen.  
Bak glitrende frostkrystaller og minusgrader venter en tålmodig kraft på at solen skal bli stadig lysere og varmere. Høstplantede løk, nedsnødde japanske lønnetrær, roser og flere planter enn jeg i farten kan huske, skal overraske med sin overflod av farger og former, (-og bare det faktum at de fremdeles lever- Løvetannen vil vende livskraftig  tilbake (-om jeg ikke klarer å stanse dem først!) og livet på landet blir på ny lysgrønt og vennlig.  
Men det er ennå ikke tiden: Knopper, frø og vårtegn venter fortsatt på stikkordet. Og mens vi venter, vil jeg oppdage flere lyspunkter i tilværelsen. Den siste helgen i januar er i gang!

MIDTVINTER-STEMNING

22 JANUAR 2011

I dag har vi hatt fint besøk er på landet. På vei til ærend på sørlandssenteret tok nemlig Marit og Bissene turen innom! De  hadde med en utrolig flott bursdagspresang til meg! Aschehougs store fuglebok med 2 cd'er med naturens beste klassikere! Fuglesang, altså. Så i tillegg til at jeg heretter kan slå opp de ulike fuglene jeg får øye (-eller øre-) på, kan jeg nå kose meg med å lytte til utvalgt fuglesang midtvinters! Perfekt Tusen takk, Marit!

Vi tok med hundene på jordet. Her lå snøen hard og glitrende etter stadig behandling med pluss og minus. Snøen er vel ca halvmeteren dyp. Overstrødd med millioner på millioner av glitrende iskrystaller. Og vi kunne spassere (med visse unntak) på toppen og nyte en forsmak på vårsol. Lexie, Jonas, Jenny, Ayla og Mindy sprang fornøyd omkring og lette etter mulige skatter under alt dette hvite. Her ledet Bissene an. Mange rådyr kan nå nyte godt av et par dype bisse-groper. Helt ned til gresset! 
Midt i snøkledde januar. Med vinterstemning på alle kanter. En virkelig snøfnugg-stund!

VEIEN BLIR TIL MENS MAN GÅR..

8 JANUAR 2011
Dette har vært et velbrukt mantra i barnehage-verdenen. Det handler blant annet om at det finnes mye viktig her i livet som ikke kan planlegges. Kunsten er å se muligheter og våge å undre seg over det som skjer underveis. Hva kan vi få ut av hendelser som kommer helt spontant? Det er helt i tråd med mitt syn på lyspunkter i tilværelsen, og ønsket om å føle at jeg er tilstede i livet mitt akkurat HER  og NÅ.
Kanskje vi kunne lære litt av våre venner dyrene. Så vidt vi vet bekymrer de seg ikke for morgendagen. (- Det gjør forresten ikke jeg heller -  i morgen er det nemlig søndag, og fortsatt helgefri )
 
I dag, 8 januar 2011, har jeg innviet trugene jeg fikk av Mommose og Mina fra Fjellandsbyen. Mindy vil i den forbindelse komme med en liten hilsen:"Tusen millioner takk for de praktiske trugene dere ga min mamma til jul!!!"  
Jeg hadde ønsket dem siden forrige vinter, da det var helt umulig å komme seg fram gjennom all snøen. Ikke helt enkelt å gå tur på gjensnødde bygdestier...
snømengden hittil i vinter begynner å minne om fjoråret. Men denne gang er jeg altså skodd for føret!
Trugene ble festet og justert etter beste evne på hver sin støvel, og så bar det i vei. Må vel nevne at snøen i dag ligger tung og over-kne-dyp så langt vi kan se. Mindy tilhører hundestørrelsen liten/medium og rekker meg til litt under nevnte hengsler, så det er lett å skjønne at hun akkurat nå strever med å kose seg utenfor brøytede veier i snøen. Mindy betrakter dette grøssekalde hvite, som stadig flagrer ned fra oven, med skeptisk forventning. Ikke det at hun misliker å snø. Nei, hun er glad i snø: det er jo vann i tyggbar form! Hun oppfører seg nesten som hundeverdenens svar på snøfreser når det finnes snøklumper i nærheten.
Men å vasse rundt i et kaldt lag av nedfalls-skyer... Ærlig talt! Det er jo for polarhunder, eller Majabissene, for eksempel! De ser virkelig ut til å være venner med elementene.
Jeg jobber med å overbevise Mindy om hvor artig det er med snø. Hun kvitterer med å skjelve en smule og vende snuten hjemover så fort snøen rekker henne til magen. Tenk, iskald snø mot magen! Hun har naturligvis fått en foret hundefrakk. Den var kjøpt inn før vinteren satte inn i 2009. Etter en tilvenningsperiode, hvor hun nektet å like "sånn en unaturlig greie" (den var litt stiv i stoffet, og Mindy gikk demonstrativt som en hyene, dvs med lav bakstilling, når plagget var på." jeg kan jo ikke bevege med i dette her!!!") Men etter å ha erfart at hun ikke ble gjennomvåt i det kalde regnet den høsten, ble det fart i den påkledde damen! Nå stikker hun selv inn hodet( nesten frivillig,) når frakken skal på. Hun er så flink atte! Frakken betyr TUR. Og det er blir bare mer og mer gøy! ( bare vi ikke må brøyte oss vei gjennom høyt gress eller lyng og sånt..) Jeg var vant til store robuste Kaisa (briard) som alltid ville være med på tur, uansett vær. Mindy er riktig nok selskapshund-type, men jeg ble litt overrasket over hvor pysete hun virket. Hun skalv en del i kulda, og Steve syntes hun så så ynkelig ut og mente hun kunne få lungebetennelse eller alvorlige forfrysningsskader, og at hun trengte heldekkende dress og hundesokker. Minst!
Kanskje du tror jeg har mistet tråden igjen, siden det jo startet med lovprisning av TRUGENE. Men nå nærmer vi oss konklusjonen:
Pyse-kromien Mindy, i ført hundefrakken sin, og Mindymamma'n, med flunkende nytt par truger på støvlene, la i vei for å tråkke opp en sti i nærområdet!
Mindy skjønte poenget med det samme, og gikk fornøyd i "kjølvannet" etter meg, der en imponerende bred sti tok form. Ingen snø på hundemaven!! Hun mente jeg gikk litt rart og ganske seint, for hun måtte ut på snødypet for å løpe seg en liten seiersrunde av og til.
Nå har vi vært på en liten tur. Den var akkurat lang nok for en hund i størrelsen S/M. Det sluddet og blåste, så vi fulgte fjellvettregelen om at det ikke var skam å snu... Best og vende hjemover før Steve ble engstelig (da han ikke lenger kunne se oss fra vinduet...) Både Mindy og jeg er var enige om at det var en fin tur. Og nå skjønner også Mindy at veien blir til mens jeg går...Takket være trugene fra Mommose!
God januarhelg!

KLAR - FERDIG - 2011!

Jammen er vi allerede på full fart inn i fremtiden! Det føles liksom ekstra spesielt når året er helt nyåpnet og fortsatt lukter fersk trykksverte. Vi har til og med startet på et nytt tiår. Nok en gang må jeg ty til billige triks når det nye årstallet skal skrives: jeg har funnet ut at jeg ikke er alene om å ha det sånn, for min godeste venninne Pulverhexa føler også for å si "tjue elleve" istedenfor "totusenogelleve". 
Fjorårets aller siste kveld ble tilbragt på bygda sammen med Majabissene, Pulverhexa og JuleJale.
Bygdebisse-huset var derfor fullt av venner i det et nytt år ble født. Vi var 4 mennesker og 5 hunder, for ikke og snakke om 6 puser fordelt under samme tak.
Vi så og hørte sporadiske raketter et stykke unna, men ingen hunder brydde seg om dem. Det er sånn vi kan like etter mangfoldige år med skuddredd Kaise. Vondt å se hunder som stresser, skjelver og peser og er vettaskremte bare fordi noen skal feire og ha det gøy. Gjerne en uke før og et par uker etter nyttårsaften - minst! Dagslys ingen hindring... Sånn opplevdes det iallfall den gang kaisa og vi bodde i byen, omringet av rakettomane mennesker som ikke brydde seg om kalenderen, og sikkert hamstret alt som kunne hyle og smelle og blinke og eksplodere og...
Vi har lenge støttet dem som sier at fyrverkeri skulle vært forbeholdt fellesarrangementer og ikke vært lov å selge til enhver som har lyst eller råd. Sprengstoff over disk, har vi mumlet ganske skeptisk. Og vi har ramset opp alle de skader og ulykker og branner som har skjedd pga uvettig fyrverkeri-bruk. 
Bygdehexa har naturlig nok tenkt med innlevelse på de stakkars ville dyra som nettopp har overlevd årets forfølgelse ( populært kalt "jakt") Hun er temmelig overbevist om at mange dør av sjokk pga nyttårsfeiring med raketter.
Joda, det er vel vakkert å overvære et ekte festfyrverkeri. Det vi ikke liker er alt bråket utenom nyttårsaften. det ser ikke ut til at det er så enkelt å gjøre noe med heller. 
Derfor er det godt å være Bisse på Bygda på årets siste natt. Og vi sender en stor takk til Majabissene for at de gjorde nyttårasaften 2010 spesielt trivelig! Dere er velkommen tilbake hele året!!!

Ønsker alle et veldig godt nytt år!

ROMJULSSTEMNING PÅ LANDET

Julaften er forbi, og her i huset har vi feiret Christmasday etter mange av kunstens regler. Vi er så heldige å ha 2 juler hvert år, sier min mann fornøyd. Ribbe og pinnekjøtt er fast tradisjon på julaften, og den obligatoriske Christmasday-lunchen består selvsagt av kalkun, med roasted potatoes, cranberry sauce og sprouts som litt av tilbehøret. Trifle er fast dessert. Smaksansene får iallfall ikke fri i jula!
Nå er det romjulstid for Bygdebissene. Ute er det minus 22 om kvelden - det går opp til minus 12 på dagtid. Stjerneklart og julestemningsfullt. Synd det ikke ble noe juletre i stua denne gangen heller. Det er jo litt sent å pynte tre nå, så vi venter heller spent på neste gang. Men hva skjer med alle de usolgte juletrærne? Det finnes knapt noe så utdatert som et ubrukt juletre etter julaften.
For en resirkulerende Bygdehex kan sånt noe virkelig sette fantasien i sving. Hun liker som kjent ikke "bruk og kast" prinsippet. Spesielt ikke når det dreier seg om levende vesner. ( Trær er jo levende, helt til de hugges...) Ender de opp i komposten, kanskje? Eller brukes de til ved? Havner de kanskje i juletreselgernes regnskap som "svinn"? Bygdehexa har hørt at viskose, eller ett eller annet tøystoff, utvinnes av trefibre. Kanskje det er de usolgte juletrærnes misjon? Ja, tenker hun lettet. Det er en fin måte å løse problemet på. Da kan vi kle oss i edelgran og furu og gå det nye året i møte med eviggrønn samvittighet!
Hvis vi da deler semi-fanatiske Bygdehexers syn på saker og ting. For det er ikke alltid så enkelt med liv og lære, tenker jeg. Jeg er jo for eksempel veldig lettet over at Lilly (bilen) er tilbake i bruk. Og man driver jo ikke akkurat med kollektiv-trafikk sånn i det daglige. Skjønt, det hadde kanskje ikke vært en dum idè...  
Romjul nærmer seg nyttårsaften.
Jeg håper virkelig det blir et godt år for alle som sliter der ute i verden.
På det lokale plan har jeg ennå ikke satt opp årets "nyttårs-forslag". Jeg har ikke en gang våget å evaluere de jeg hadde i fjor... Jeg kan selvsagt skylde på at julebok 2010 ikke er ferdiglaget ENNÅ! Men det er jo egentlig bare å sette seg ned og tenke over hva jeg kunne tenke meg å få mer av i 2011. Hva ønsker jeg meg av nye året? Hva kan jeg gjøre for at det blir et bra år for andre?
Jeg og resten av B-bissen ønsker at DU får et nytt år til å bli akkurat det du trenger og ønsker deg! Det er tanken som teller, heter det jo. Og håp i hengende snøre... Kos deg videre i romjulen! 
Vi er plutselig tilbake 

GOD JUL!

Julaften... Det er idag, og vi kan helhjertet utbryte GOD JUL!
Hvert år tilbringer vi høytiden hos Mommose, i "fjell-landsbyen" Ribbe og pinnekjøtt på menyen. Same procedure as last year, og vi vil ikke ha det annerledes! Kjempekoselig å feire jul med familien samlet. Det er virkelig ingen selvfølge, og jeg setter mer og mer pris på det.
Jeg vil si tusen takk til vår kjære Mommose som gjør så mye for at julaften skal være perfekt! Det var den i år også! Og jeg vil takke for all god mat, for flotte gaver og god julaften-stemning inne og utenfor. Du er topp, Mommose, og for oss er julen hos deg ORDENTLIG jul!

Bygdefolket ønsker våre alle besøkende en fabelaktig god jul, og et godt nytt år!
 

LUKE 17, VARIASJONER OVER TEMA

Vi står foran den siste adventshelga. Det er omsider blitt fredag, og jeg tar meg selv i å fastslå at "neste uke på denne tida er det julaften...." Dette etterfølges av stadig voksende panikk; "jeg blir aldri ikke ferdig til jul!!!" Akkurat denne type tanker har nærmest blitt som en del av de faste juletradisjonene.
Jula ser alltid ut til å oppføre seg som det du ser på gjennom en kikkert. Lenge studerer jeg høytiden slik den tar seg ut mens jeg holder kikkerten bak fram. Det er leeeeenge igjen. All verdens med tid til å rekke alt som rekkes bør. Til å handle gaver, til å skrive kort, til å pynte huset... Til å nyte fredelig førjulskos... ja, du vet. Men plutselig en dag prikker noen meg på skulderen og en liten stemme kremter forsiktig: "kanskje det er på tide å snu kikkerten, for eksempel...?" Brått er man midt oppi førjulskaoset. Tvangs-shoppingen er bare et tastetrykk unna...
Med bare en håndfull førjulsdager igjen har jeg altså bestemt at tiden (den knappe) isteden skal benyttes til å KOSE seg. Til å ROE DET HELE NED. Til å flytte oppmerksomheten fra alt-jeg-burde-ha-gjort-men-ikke-har-rukket,hjelp!!! til "jula-kommer-uansett-så-hvorfor-ikke-se-på-hva-jeg-har-fått-unna-isteden" modus. Rett og slett lære av de profesjonelle supermarkeds-ekspeditørene: bare ha øyne for den ene kunden du har foran deg av gangen - ikke den kjempelange kaotiske køen bak!
Akkurat dette krever sikkert masse trening. Det ligger liksom i ryggraden at man må være effektiv, må skynde seg og ordne masse. Fort! Er stress medfødt?
Forventningene er også med på å piske opp stemningen. Noen og enhver kan føle tidsklemma presse seg på. Det ligger mye prestisje i julaften; denne ene dagen da alt må være perfekt. Alt skal føles slik det bestandig har gjort, helst enda bedre. For det er så mye fantastisk hyggelig å glede seg til! Jeg elsker juletida, bare så det er sagt.
Å eksperimentere med jul og juletradisjoner er derfor risikosport av ypperste sort: det blir jo ett helt år til man kan rette opp evt. mislykkede planer igjen.
Men i år må jeg leve med resultatet. Jeg kommer til å finne ut av om det er mulig å få den gode fornemmelsen av magisk jul selvom jeg ikke makter den årlige  innspurten siste uka før jul (- som tilfeldigvis også er uka etter julelønna...) Jeg har gjentatt meg selv så ofte at det kan virke som om jeg selv har mine tvil til om jeg klarer å gjennomføre operasjon "Minimalistmas".
Den som følger med videre på Bissenes ferd mot Jul får muligens se hva som skjer... eller ikke...? En dag av gangen!
God adventshelg til deg! 

STOPP...

Bilen er tilbake og hverdagen er på full fart mot JUL!
I Bygdebissenes verden har vi bestandig hatt tid til forventning og førjulsglede. Dette har vært en viktig del av juleforberedelsene hos oss. Derfor er det nesten litt sjokkerende å oppdage hvor fort november og desember kan gå når man har det travelt på jobb. Juletid betyr selvfølgelig alltid travle tider for de såkalt voksne. Men i år har det vært så mye i tillegg til dette vanlig travle at jeg ikke en gang har hatt tid og overskudd til å oppdatere hjemmesida! Det begynte for alvor da bilen "satte foten ned" og alt måtte dikteres av bussens rutetabell. Dagene hjemmefra ble så lange at det nesten bare var å si god natt når jeg omsider var tilbake.
Men til tross for at omstendighetene har gjort sitt beste for å stikke kjepper i julen, så dukker den etterlengtede julestemningen  frem i små glitrende porsjoner bare jeg klarer å sette meg ned. Det er lørdag og det vakre megakalde vinterværet pakker midlertidig sammen. Akkurat det var dårlig gjort: jeg har nesten ikke fått sett julekortstemningen på landet i dagslys. Men værmeldingen forteller at det fortsatt er muligheter for hvite førjulsdager. Til manges fortvilelse...
Jeg har hentet ut noen av bildene jeg rakk og ta forrige helg. Takk og pris for kameraets muligheter for å fryse stemningen. Men det aller viktigste er jo å være til stede i det skjøre og forgjengelige "NUET". Med hele seg!!!!
Håper du får tid til å stoppe opp i desember og bare være til. Grip dagen!
Er plutselig tilbake til en pc rett foran deg!

NOVEMBER-INNSPURT MED BI(L)SMAK

Joda, det er fortsatt fart i Bygdebissene! En uke har snart gått siden motorhavari med tilbehør. Bilen Lilly ble "invitert til familiegjenforening" på mandag kveld (dvs: hun ble tauet til OPEL-verkstedet i Sørlandsparken. Man må være litt skånsom med små lilla biler som har kjørt over 300000 km vet du...) Lilly var i godt selskap: opeler så langt øyet rakk. Her er det trygt å være, tenkte Lilly. Så vi forlot henne der med kontrollert optimisme. Siden fredagen innbiller vi oss at vi har sett flere opel corsaer med problemer. Og vi er nesten litt sikre på at det er den beryktede "corsa-influensaen" som herjer. Den har sikkert kommet helt fra Japan, og den angriper bensinpumper og andre vitale motordeler på de små bilene. spesielt ille går det utover dem som attpåtil er Lilla!
Men det ser ut til at Lilly kommer sterkere tilbake neste uke. Hun skal påkostes en liten ansiktsløftning og andre helsebringende oppjusteringer ( også kalt periodisk-kjøretøykontroll ) Så iallefall er det meningen at alt skal bli bra - fram til neste kontroll...
Dette betyr bl.a at jeg har brukt mye lengre tid på å kommet meg til og fra jobb denne uka (-som forøvrig har vart uvanlig lenge for bare å være kommet til onsdag..) Ikke er det så enkelt å handle mat eller gjøre ærend på vei hjem lenger heller.
Bussen er kjekk og ha, men det er noen begrensninger. Du får for eksempel en lang sightseeing på kjøpet. Sånn er det nå en gang med kollektivtrafikken. Mange skal være med. En annen liten ulempe er at den nærmeste holdeplassen vår ligger nesten 4 km hjemmefra....
Idag var første gang jeg kjørte bussen fra job og helt til dette siste stoppestedet.
Jeg hadde ekstra flaks og rakk en buss jeg må bytte til og bare går èn gang i timen etter kl. 17.00.
Total reisetid med buss ble: 1 time og 4 minutter. Så fulgte en 40 minutters gåtur på smale skummelt-mørke bygdeveier fra busstopp og hjem. (Til sammenligning tar samme tur 30 minutter med bilen, selv i mitt litt beskjedne tempo.) jeg hadde selvsagt forberedt siste etappe godt og hadde både hodelykt og ulike reflekser i ryggsekken. Det viste seg å være nødvendig!
Tid er penger, heter det visst. 60kr. pr dag koster bussen t/r. Egentlig ikke så galt når vi tenker på at det jeg reiser over 5 mil.  Og jeg har endelig bevist for meg selv at det ikke er helt umulig å bo langt ut på landet uten bil. Nei, ikke umulig - men utrolig tungvint....
Jeg kjører allefall kollektivt denne uka!
På morgenen er jeg så heldig å få sitte på med Einar fram til et busstopp hvor jeg rekker en buss indirekte til jobb. Slipper å bytte buss. Det sparer mye kald venting, og jeg setter veldig pris på den hjelpen!
"Einar, du er min aller beste venn..." som det het i barndommens slager...
Ja, vi kjører miljøvennligere i siste indre av november måned. Og den tanken liker  Bygdehexa. Nå som dette blir en velprøvd metode vet hun at det finnes alternativer. Og hvem vet om ikke dette fører med seg positive bi-effekter for året som tripper i kulissene?!
"Aldri så galt at det ikke er godt for noen!"
-sier Buss-selskapet fornøyd!

SÅ GJØR VI SÅ NÅR VI TAUER VÅR BIL...

Det hadde vært artig med illustrasjonsfoto av fredagens begivenheter. En gang blir det sikkert moro å se tilbake på alt som hendte denne rare dagen. Når alt er over. Vi får sette på oss fantasiens 3d-briller og la det stå til:
Første tegn til at dette kunne bli en annerledes morgen fikk jeg om natten, i form av en snodig drøm.
Drømmen kunne egentlig ha vært et mareritt, for settingen var dramatisk nok:
 
Bygdehexa og noen venner er i et fly som holder på å styrte! I steden for naturlige følelser som redsel, skrekk og gru og sånn, tar alle den dramatiske situasjonen med fatning. Selv i det flyet treffer sjøen og langsomt begynner å synke. Bygdehex &co går heroisk -og fremdeles uten tegn til panikk-  i gang med å redde ut medpassasjerer av en stor luke som må holdes oppe ved hjelp av masse lange tau. Folk evakueres mens vannet strømmer inn. Bygdehexa holder fortsatt på med disse tauene som holder lyet oppe. Det er tungt og vi innser at vi trenger assistanse. Fort! Men ingen husker nødnummeret, og ingen aner hvem de kan ringe til. 
Da tar Bygdehexa fram sin nye mobiltelefon. Og taster nummeret til opplysningen...
En automatisk svarer stiller de riktige spørsmålene, og setter så igang med å ordne opp i sakene på egenhånd...En venn i nøden!

Da vekkerklokken ringte var drømmen i ferd med å ende velorganisert og lykkelig. Det var faktisk bare rulleteksten som manglet...
En ny dag av virkeligheten var igang. Etter vanlige morgenrutiner, satte jeg meg inn i bilen for å kjøre til jobb.
Det tar ca 30 minutter å kjøre. Jeg var omtrent halvveis da motoren plutselig og uten forvarsel stoppet. Stille og diskret. Bilen trillet videre et lite stykke, og jeg fikk den så langt inn i veikanten som mulig før det var stopp. Der sto jeg. Like etter en sving. Ute var det iskald vind med piskende isoporkule-snø i kastene. Men når man litt tidligere hadde vært med å organisere redningsaksjon etter flystyrt, var det jo ingen grunn til panikk, så klart! Jeg fikk på meg den påbudte refleksvesten, fant fram varseltrekant og gikk forskriftsmessig for å plassere byggesettet slik at biler så den i god tid før de rundet svingen -og kunne se bilen. (-kjøreskolelæreren ville vært stolt!)
Tilbake til bilen åpnet jeg panseret verdensvant og kikket. Og kikket... Jeg har egentlig ikke mye greie på motorer og visste egentlig ikke hva jeg så etter. Men av og til, resonnerte jeg, er det kanskje bare å slå av og på igjen. Akkurat som på en vrien pc. Disse elektroniske innsprøytings-motorgreiene!
Jeg trodde ikke at bilen kunne være  tom for bensin eller andre motor-væsker. Det er jo slikt man sjekker jevnlig, er det ikke?!
Dermed satte jeg meg inn i ly for vinteren, og tok fram telefonen igjen. Igjen?? Ja, det var nesten som å være tilbake i en ny episode av drømmen. Deja vu... 
Denne gangen hadde jeg nummerene klare: Først ringte jeg til jobb for å si at jeg ble forsinket. Deretter slo jeg nummeret til virkelighetens svar på den hjelpsomme svareren: Einar! ( bror &nabo - hva skulle vi gjort uten?)

For å gjøre historien kort kom Einar og vi fikk satt bilen et sted den ikke var i veien. Så tok jeg bussen til jobb. Senere samme kveld tauet Einar og jeg bilen Lilly, (-med sine flunkende nye piggdekk..) opp til Mommose. Det var en ganske nervepirrende tur, og adrenalinet var på topp; å bli tauet i bratt nedoverbakke med 80-sone uten motorkraft er f.eks. ikke koselig. Vi kom selvsagt ikke opp i 80, men andre biler gjorde jo så godt de kunne rundt oss. Heldigvis var det flere felter for "forbipasserende" Og tauingen endte godt.
Nå står Lilly i oppkjørselen hos Mina og Mommose. Der har hun gått i dvale mens helgesnøen laver ned...
Neste uke må hun på verksted!
I mellomtiden er Bygdeheksa og resten av B-bissene bil-løse, og må sette sin lit til kollektivtrafikken.
Jeg håper og tror alt ordner seg like greit som i drømmen. God helg!

VINTERPRINSESSEN MINDY 2 ÅR!

Er det annet å gjøre enn å synge bursdagssanger og overøse bursdagsbarnet med namnam og spennende hundepressanger?
"Ja," tenker Mindy. "Det er det visst.... Ingen sa gratulerer før Bygdehexemamman kom hjem etter mørkets frembrudd. Hva fant jeg i matskåla ( da jeg i det hele tatt fant den...)? Jo, den samme kjedelige hundematen - nå med GULROT i! (jeg pleier jo å være en hund etter gulrøtter, men på selveste Bursdagen ville det vært hyggelig med noe annet. Litt vom eller strupe eller i hverfall et par frolic-knotter. Men neida... Sukk.
Ikke fikk jeg noen lang og lystig runde i skog og mark heller, må du tro. Løpe galmann på jordet i lyset fra Bygdehexemammans hodelykt, hvor gøy er DET liksom?! ikke lett å løpe galmann heller når man egentlig skulle hatt stor bursdag, forresten.
Sukk! Er det rart jeg er litt deppa?  Men jeg er en optimistisk hund på bunnen. Jeg vet at det "vært likar i morra", som de sier mye der jeg kommer fra. (-spesielt før jul!)
Vedder på at det blir feiret stort i Kennel Winterblue akkurat nå. Winterblue? Jeg tror nesten jeg har fått "the blues"
MINST!

Men i morgen..............da er det første dagen i resten av livet! Da det er bare å bykse avsted inn i gleden - igjen!!!
Ha en flott november-uke alle sammen!
Hilsen og snuss fra Mindy Pindy, 2 år,
Bygdeblondine"

PS Joda, vi har tenkt å feire Mindy, og hun har siden dette ble skrevet fått litt hundegodis. Bursdagspresanger kommer også, men hun holder akkurat på å rive i filler bursdagskort og tilgode-lapp. Bless her! Gratulerer så masse med dagen vesle "Vintervalp" vi gleder oss over alle morgendager og ikke minst tida her og nå!

SISTE HILSEN FRA LEMMENÅRET 2010

To mil utenfor Kristiansand ligger Bygdebissegrenda. Og midt i grenda bor vi. Tre mennesker, en hund og seks puser. Og ellers et ukjent antall dyr og fugler.
Vi nærmer oss den spesielle tida på året når årgangshus fra 70-tallet forvandles til Villa Juledilla!
Mona Balt, som er mamma til 4 av huspusene, er en ivrig jeger. Hun har tatt på seg oppdraget med å holde gnagerbestanden nede, etterat nærmere100 skogmus endte opp i feller her i huset i fjor vinter. Hun synes nok at tørrfor ikke er bra nok for sin GutteBalt, i allefall kommer hun stadig hjem med fersk middag til ham, rett fra de dype skoger. Hun har vært innom mange ulike arter: en slettsnok, en vannspissmus ( bare for gøy, siden katter som regel ikke spiser dem ) mange mus av ulike typer, en flaggermus, vånd, og sist altså et lemmen! Et LEMMEN!!!? Vi visste at det var lemmenår i år. Bygdehexa har faktisk bodd midt i lemmenåret på Rjukan, så hun kjenner ganske godt til dette fenomenet. Men da vi flyttet fra by til bygd hadde vi ikke anelse om at vi havnet i lemmenets vennekrets...Hadde noen foreslått at det kom til å finnes lemmen i nabolaget ville hun ha ledd og ment de burde dra lenger ut på landet med sånt. Lemmen er jo mer et fjell-dyr.
Men der tok hun altså feil. Kanskje dette er bevis for at lemmen virkelig ikke kan snu, slik de pleide å si. "jeg går rett fram...!!!!" har jo bestandig vært deres motto. 
Eller kanskje dette bare er toppen av isfjellet. Kanskje lemmenbestanden omsider har oppdaget fordelene ved å trekke nedover og okkupere nye landområder... Kanskje hele gjengen av dem i dette sekund er på vei ned fra fjellsider og skoglier for å finne en ny biotop på plenen hos B-Bissene!!!
Da blir pusene fornøyd!

NYÅPNET NOVEMBERUKE

Uken er vel faktisk godt igang. Det er allerede tirsdags kveld. Men man lever jo etter "halvfullt"prinsippet så det gjelder å se positivt på saker og ting. Også tiden der den bykser avsted. Vanligvis er det helgene som bør forlenges. Men det er som kjent ikke lenge til jul, og da er det om å gjøre å utnytte ukedagene til det fulle. Tirsdag er dermed fremdeles tidlig i uke 45. Dette har skjedd siden sist:
På lørdeg hadde vi koselig besøk av Mommose, Luna, tante Misky og hennes bommullsprinsesse Shana (- også kallt Nussiin fordi hun er raus med valpenussene) Bygdebroren vår kom også. Vi serverte pizza og boller og det var kos så langt øyet rakk! Både for folk og hunder. Inne var det varmt og godt med ved i peisen og levende lys. Vi innviet også snøkrystall-lykten fra Perfect Home. Så stemningsfullt og lekkert atte! Jammen er vi fornøyd med den lyse stue!Ute ble det etterhvert direkte kaldt. Misky var engstelig for at den vesle prinsessen skulle fryse ihjel på det rimete bygdegresset. Malteservalper er små. Og selvom de har masse hvit bommullspels er de visst laget for et mildere klima. Men ingen snødde ned denne helgen heller, og alle var enige om at det hadde vært en koselig bygdelørdag. 
Resten av helgen gikk Bygdebissene turer, blant annet til golfbanen, i det fine været. Vi tenkte på Majabissene som var på utstilling (med mer) i Danmark. De gjorde det veldig bra! 
Bygdehexa  tenkte for ørtende gang hvor forferdelig på etterskudd hun var med årets julebok. "Aldri har det gått lenge før den er ferdig, og jeg har ikke en gang ide om hva jeg skal male på forsiden!"
Men  det er bare å ta en titt på de ennå ubrukte dagene i uken, og gå igang. Se framover, ikke bakover. Se på det som er gjort ikke det som er igjen å gjøre. Sånn er det å fokusere på lyspunktene her i verden. For inspirasjon kommer ofte når man minst venter det. Det ordner seg!
Så da... er det vel bare å ha is i magen!
Ønsker deg en uke med mange inspirerende muligheter!
Mi talast!

MER OM DEN LANGE FØRJULSTIDA

01.11.2010
Bort med gresskarslig halloween-pynt, over til noe helt annet: Det nærmer seg rett og slett Jul. Igjen!

Jeg har aldri forsøkt å finne svaret på når førjulstida egentlig setter inn. Det er jo ikke viktig, for e av oss som har gode øyne til julen med sin glitrende inspirasjon, gleder, barnlige lyst, tradisjoner, stress og julestemning, er ikke definisjoner så nøye. Det teller mer at det føles riktig. Tidsaspektet kan derfor være forskjellig fra år til år avhengig av om de riktige faktorene er tilstede. De starter ofte på innsiden...
Det har for eksempel hendt at Bygdehexa ser ut på fallende snøfiller i lyset fra gatelyktene, og grubler bittegrann på  juleforberedelser, allerede i januar... Godt kamuflert som etterjuls-evaluering, selvfølgelig! (Det får jo være måte på å være ute i god tid!)

Jeg har oppdaget gleden og nytten ved å lage fotobøker for noen år siden. Nå er det fast tradisjon å samle digitale bilder året igjennom og jevnlig plassere "blinkskuddene" i de mer og mer omfangsrike fotoalbummene.
Japan Fotos CEWE er absolutt favoritten. Her finnes det masse elegante og kreative muligheter!
På denne tida av året har jeg mange nok sider til en minnebok over året som er på vei inn i kulissene. Litt før jul sendes bestillingen. Og så er det bare å vente... Mens man venter er det bare å sette igang på nytt. Bildene av det som er igjen av førjulstid og det gamle året passer perfekt inn i neste "minnealbum". Og så er ringen sluttet: "jul i begge ender"! Livet mellom to juler, kan du si...
Allerede med julepynten trygt tilbake i sine velbrukte esker, ser Bygdehexa  sitt snitt til å legge planer for framtiden. Det gamle året har nettopp left the building, så framtidsutsikter er jo bare på sin plass. Slik som å se for seg hvordan kommende juls omgivelser bør se ut. Visualisering heter redskapet, og har visst mye for seg! Derfor var det bare å teste teorien i praksis. Forrige romjul beviser at metoden faktisk funket!
Stygge blikk og tanker ble kastet opp i det dyprøde taket og de mørke veggene i stua resten av vinteren og våren. Samtidig fokuserte jeg på en lys og myk hvit-tone isteden. Og det utrolige skjedde!! (
se her
)
Juleforberedelsene dette året slipper derfor å konkurrere med tunge farger. Det blir bærre lækkert!

Det varierer altså litt fra år til år når førjulstida starter.  Nå når kalenderen viser NOVEMBER er det imidlertid ikke lenger tvil: folk, bygdehexer og dyr på landet  kan definitivt kjenne lukten av pepperkake! I butikkhyllene flytter julevarianter av kjente matvarer inn i hyllene. Når vi teller etter, og det gjør vi jo, er det jo bare litt over en måned til julaften.
Da må vi bare konstatere at førjulstida har startet på ordentlig! 
Jeg la merke til de første julereklamene på radioens p4 i dag. Ord som "ribbe" "pinnekjøtt" "lutefisk" og "julehandel" satte igang det indre julefilteret helt av seg selv.
Dermed blir det intens juleboklaging på programmet i ledige stunder. Må jo ha noe tradisjonelt å skrive ned all planleggingen og alle  de kreative juleforberedelses-tankene i!
Vær hilset November, med alle dine muligheter!

MOHOHAHAHALLOWEEN!

Det vil komme som en hårreisende overraskelse: jeg har egentlig ikke mye til overs for Halloween-konseptet!
I skrivende stund er dette umulig å gjette seg til, siden hjemmesiden er væpnet til hoggtennene med halloween-effekter. 
B-Bissenes side formelig oser av "trick or treat"-dilla.
Men vi ønsker ikke bygdehagen vrimlende full av kjettingklirrende spøkelser, vampyrer, zombie-prinsesser eller vandrende hodeskaller med skranglende knokler. Sa jeg hagen? Det er jammen skummelt nok å oppholde seg i kjøpesentre disse skumle tider: du risikerer å støte på bloddryppende monstre med varierende grad avrevne lemmer og løsøyne - og nå snakker vi butikkbetjeningen!
Maskene som selges i leketøybutikkene er mer enn nok til å frembringe gåsehud og hjerteflimmer hos sarte sjeler!
Selv er jeg riktignok bygdehex på fritiden. Og noen av mine beste venner elsker å bli skremt vettet av i kontollerte former ( ved hjelp av horror-movies og sånn). Men Bygdebissenes side for lyspunkter i tilværelsen ser ut som den gjør omtrent på denne tida mest fordi jeg liker GRESSKAR!
Form, farge, størrelse og det at de kan brukes på mange måter, gjør gresskar til en spennende frukt/grønnsak. 
Pyntegresskar og kjempegresskar er ultimate høstdekorasjoner både ute og inne! Og man trenger ikke å lage skumle fjes på dem for å bruke dem til lykter! 
Jeg har gitt "feiringen" et alternativt preg. Og midt i det hele leter jeg etter inspirasjon til årets julebok...

Hver sin smak:-)
Uansett: Dødskoselig Halloween-helg til dere alle -med og uten maske!

FORKJØLELSEN GÅR KJØKKENVEIEN...

27 Oktober 2010

Jeg vil takke høsten
for de vakre klare dagene,
for myggsvermene som forsvant,
for skog i gylne farger som speiles i stille stille vann,
for glitrende rimfrost over ugresset,
for stans i veksten til plenens mangfoldige løvetannrosetter,
for soppturer med og uten kurv og kamera,
for færre flått,
for stemningsfull morgendis og vakre motiver...

-Men vi bestandig kvittere med endeløse køer av virus og basiller i omløp innendørs?!
Det er en liten pris å betale i forbifarten naturligvis, men mens nesen renner og blir sår og tett, og halsen svir, er føles det jo som et lite skår midt i høstens overflødighetshorn av gleder & velsignelser. 
Bygdehexer lar seg imidlertid ikke knekke av en liten oktoberforkjølelse! (- sob eddå ikke har slådd ud i full blobst..Atsjooo!)
Jeg har nok en gang latt meg inspirere av "mammasin på farten"-bloggen   til Pulverhexa, og skal i gang med å teste ut ulike kjerringråd. Varm melk med honning og pepper skal gjøre underverker for en vond hals. Hvitløk hjelper som kjent ikke bare mot vampyrer!  For ikke å snakke om c-vitaminer og...tran...
Mest av alt er det sikkert nok hvile som skal til for å bli frisk fort. Og dette kan for eksempel innebære å slutte med å være oppe til langt på natt når man må opp lenge før sola.  
Bygdehexa og resten av Bygdebissene gir ikke opp å rette sine blikk mot betydningsfulle lyspunkter i tilværelsen ( selvom de enkelte ganger ikke virker større enn knappenålshoder på avstand. ) bare for en høsttradisjonell forkjølelse, nei! Det gjelder å sette på nær-lyspunkt-radaren, så finner vi alltid noe som lyser litt opp i hverdagen.
God bedring til alle som nyser, fryser og hoster seg inn i senhøsten.
Og til alle dere andre også!

For se: Det er bare snakk om 8-9 uker igjen til vinterens høydepunkt: JULAFTEN....
- og det minner meg om at IKEA endelig har landet ved en Sørlandspark nær meg. I prinsippet Juhuuu!!!

OSS PULVERHEXER IMELLOM

I dag inviterte jeg meg selv på besøk. Man blir nok litt påtrengende av å være Bygdehex ganske alene. Da er det jo godt å vite at det beste selskap finnes bare en håndfull minutters kjøretur fra jobb!
I disse før-Halloweenske-tider kommer en bygdehex fram til døren. Og ringer på... Ikke for å kreve "godteri eller trolleri", men for å treffe en helt spesiell flokk... Sa jeg flokk? Jeg mener naturligvis FAMILIE! 
Velkomstkommiteen, en samstemt kvartett, er like hjertelig om man kommer uinvitert eller ei. 4 Østerrikske pinchere (som er blant Norges mest sjeldne hunderaser) sjekker om man er en "vanlig inntrenger" (av typen tyv) eller om man er godkjent av flokkens ledere. Hvis man nå hadde tilhørt kategori 1, hadde man neppe kommet inn i det hele tatt, og  om man hadde klart det så hadde man nok ikke kommet ut igjen før politiet var på pletten... Hjemmets fire voktere er gode vakthunder alle sammen.
Siden jeg heldigvis (fremdeles) sorterer under "godkjent besøkende" er det full fryd når jeg får favnen full av pelskledd glede!
Det er både et privilegium og en boost av selvfølelsen å bli klarert av MAJABISSE-kontrollen!
Foran kvartetten kommer min kjære venninne (-som heretter kommer til å omtales Pulverhexa. etter hennes ide, som jeg nå har lånt..)

Tiden man tilbringer i selskap med de to- og firbente MAJABISSENE er de mest givende stunder i mitt liv! Her er det nemlig snakk om KVALITETSTID!
Jeg går derfor med skumle planer om å trenge meg på fra tid til annen, i en travel hverdag.
Når Pulverhexer og Bygdehexer kjaser og løser verdensproblemer  sammen, da skjer det over et krus varmt og magisk brygg som kalles pulverkaffe. Eller instant coffee. Det smaker spesielt godt sammen med Pulverhexa her i MAJABISSENES hovedkvarter.
Om ikke dagens besøk kvalifiserer til å komme under betegnelsen "lyspunkt i tilværelsen", så vet ikke jeg!
Håper Pulverhexa er enig....


-Og til deg som lurer på hvilke verdensproblemer som fikk sin løsning denne gangen:  vi er jammen ikke helt sikre, vi heller!

BYGDEBISSENE GOES TO TOWN & DET VIKTIGE FØRSTEINNTRYKKET...

Her er vi tilbake med det ferskeste avsnittet: en ny dag i Bygdebissenes hjørne av begivenhetene.
Mindy har hatt miljøtrening så det holder en stund: på tirsdag var vi på lang tur i bygda: vi utforsket stiene ved golfbanen i nærheten, og trasket langs den svært smale bygdeveien hjem igjen. Flott vær, nydelig utsikt!
I dag var det også turer på programmet:  
først viktige ærend med innlagt vandring i byen, i beste handletid: masse folk! Store og små. Det var også en god del hunder. Mindy fortsatte å imponere med å oppføre seg nokså verdensvant. Ingen "bygdebisse-i-byen-problemer" i allefall! Jeg er jo ikke vant til slike ukompliserte byturer etter et langt hundeliv med støyende Briard-nykker.
Mindy har ikke tendenser til bjeffe-action når vi er i sentrum. Hun er rett og slett avbalansert. Nye inntrykk tas imot med våken nysgjerrighet og en vennlig innstilling.
Etter byturen hadde Steve time på sykehuset, og de to ventende jentene ( Mindy og meg, altså!) la ivei på nok en tur i Bymarka like ved parkeringsplassen. Mindy var sliten etter turer og luktinntrykk. Hun la seg ned i bilen og hvilte mens vi dro videre til dagens siste besøk, og selve høydepunktet: møte med Shana!
Mina hentet Shana på mandag, men den lille er husvarm allerede. Shana er en malteser, som iflg. rasestandarden skal veie opp til 4 kg som voksen. OPP TIL.... 
Det var ikke fritt for at den "nybakte" valpeeier syntes Mindy virket uforsvarlig stor mens hun på forhånd så for seg hvordan hennes vesle bomullsdott av en miniatyr-prinsesse (ca 1,5 kg) skulle utsettes for den ville og monstrøse bygde-Kromien på 10,4 tonn!!! (nei, kilo, var det visst...)
Mindy ble stor i sammenligning.
Det varte ikke lenge før de forberedte forhåndsreglene kunne sløyfes: Mindy kom ikke til å mose prinsessen! (-Iallefall ikke denne gangen). "viff viff VIFF! ropte Shana ellevillt, inviterte til action og "nå-kommer-jeg-og-biter-deg-i-tåsene-leken."
"Fred og ro!", tenkte Mindy, og hoppet opp i sofaen til Mommosse - ut av rekkevidde for Shanas superspisse valpetenner.
Jeg er sikker på at vi her ser begynnelsen på et livslangt vennskap. Vi gleder oss allerede til neste møte med den skjønneste lille malteserprinsessen! Ikke sant Mindy? Mindy??? Mindy...! 
Hm, hun har visst sovnet igjen...
Bygdebisse-hilsner til dere alle, og spesielt til tante Mina og en liten prinsesse i Mommosses hus. 

GAVEPAKKE

Tidligere denne uka hadde jeg en god ide for hva jeg skulle skrive på forsiden. Men etter fredagens sopptur har alt måttet vike for naturinntrykk og sånt...
Det har vært en travel uke for Bygdehexas alter ego, Hverdagsdamen. Hverdagsdamen går på jobb hver dag. Hun er på krevende møter, på innviklede kurs og shopping (-det siste veldig sjelden nå for tida...)Hun legger seg tidlig og har ofte ikke tid til oppdatering av hjemmesida!
Men idèt Hverdagsdamen åpner bildørene etter å ha parkert i oppkjørselen på Bygdebissenes HeadQuarter, på fredag... TATAAA! -blir hun til BYGDEHEXA!
Og da ligger det en evighet på to hele dager foran henne. For ikke å nevne ukas aller beste dag: FREDAG!  Fredagen har de allerede nevnte helgedagene uåpnet foran seg.
Som to ufattelig vakkert innpakkede gaver. Jeg gleder meg til å åpne dem!!!!

Første forundrings-pakke er nå åpnet. Det var en myk pakke: mye nyttig og "fire små strømper til bitte lille bilen" Etter å ha sneiet rundt i skytteltrafikk mellom  bygd og by i det siste, på mer og mer slitte sommerdekk, har bilen endelig blitt skodd for vått og sleipt høstføre. Jeg er så heldig å kjenne en tidligere corsa-eier. Bare de piggfrie dekkene var igjen etter hennes forrige bil. Det er jeg veldig glad for; hun var så snill og la meg arve dekkene. Takket være dem+god hjelp fra min bror, nabo og riktig verktøy, kan jeg kjøre videre inn i høsten med bedre veigrep!
Så lenge det varer.
I begynnelsen av uka plasserte nemlig det allestedsnærværende vegvesnet sine illevarslende brøytestikker langs bygdeveien. Dette pleier å være et lysende hint om at noe er på gang. At vinteren er i anmarsj.
Slike vesner later jo til å vite ting som ikke vi andre får greie på før senere. Jeg  for min del håper vesnet bare er tidlig ute og at det blir en lang stund til første snøfall...
Jeg har nemlig ikke fått forberedt årets julebok enda!
I morgen skal jeg åpne den andre helgegaven. "Søndag" står det på den. Den er sikkert fullpakket med muligheter! Fortsatt fargerik høst til oss alle!

OPPVARMING OG SOMMERTID

Er du en av dem som merker en liten uro hvis du minner deg selv på at om to måneder er vi i julemånden desember?
Det gjør jeg. Det høres ikke lenge: to måneder... Men så er vi tilbake i nåtiden. Og her står trærne fremdeles vakre i sine fargerike blader. En familie-flokk svaler jaktet på insekter over vannet en solskinnsdag for et par dager siden. Flaggermusene føler ennå ikke for å ty til sine hemmelige vinterkvarter for den lange vintersøvnen, og våre gårdspadder drar fortsatt ut på nattejakt. Kanskje for å sjekke tusebeinkonferansen rundt ytterdøren.
Men rimfrosten har allerede vært her og laget et par klare rimhvite morgener. Resultatet var bare skraping av bilvinduer. Heldigvis. Sommerblomstene holder fortsatt ut. Gresset vokser... 
Men fyre-i-peisen-tiden starter for alvor.
Og midt i alt dette begynner altså juletanker å trenge seg på.
Det er egentlig godt å ha noe å se fram til på denne årstiden. Finne seg et lys i den stadig mørkere hverdagen. For Bygdehexa og Blondinen er høsten selvsagt en etterlengtet årstid i seg selv, med omgivelsens mange muligheter. Men det er alltid kjekt med flere lys i tilværelsen!
Om ikke lenge er det på tide å stille heimens mange klokker tilbake til normaltid. En time bakover! Jeg har lært meg dette etterat jeg mangfoldige år siden svarte en nabo at klokken skulle stilles fremover på høsten... Det endte naturligvis med at vedkommende møtte to timer feil til en avtale dagen etter...
Fram eller tilbake kan være ganske forvirrende. Men jeg har endelig lært at når det gjelder sommertid så skal det stilles i forhold til sommeren: Om våren fram mot sommeren, om høsten tilbake mot sommeren som har vært.
Det har vært en vakker høst i bygdebissenes verden. Full av sanseopplevelser. Det er noe nytt å legge merke til hver gang vi går tur. Soppjakt har vært en motiverende faktor hittil i høst. For Bygdehexer er Soppsesongen som en utstilling full av gratis prøver.
Turer er "doctor's orders!"  Ja, turgåing kan kurere litt av hvert. Alt fra triste tanker til regulering av kolesterol og blodsukker. ikke å forglemme at en tur på skogbunn gjør underverker for verkende rygger, stive nakker, verkende armer og skuldre, og andre ekstremiteter som får svingt seg på en naturlig måte ved å ta beina fatt. Soppsanking er en positiv bieffekt. (Eller var det omvendt?) 
Når soppblikket blir mindre og mindre brukt på senhøstens turer, overtar juletankene. Små glimt og planer:- blir det juletre i den lyse-lyse stua i år? for eksempel. Og er det ikke på tide å gjøre noe med årets julegaver.  Hva med å samle naturmateriale til dørkrans? Og julepynten? Burde det ikke minimaliseres her også? 
Juleboka skal tilberedes i nærmeste fremtid, tradisjonen tro. Det gleder jeg meg til.
Midt i alle daglige oppgaver hjemme og på jobb ligger en liten rød tråd. 
Etter soppens tilbaketog står altså julen på programmet her hos Bygdebissene.
Vi har faktisk ikke så mye imot det!

HØSTEN SKRIDER FRAM...

September nærmer seg slutten, og dette skal markeres. 29 og 30 september er det nemlig bursdag hos både Majabissene og Bygdebissene!  Derfor skriver jeg med rungende skrift:  
tre ganger tre  cyber-
HURRA!!!
for Steve og Jarle!
Bursdager er til for å feires. Jeg har derfor bakt Steve sin favorittkake. Denne spesielle kaken er typisk i engelsk tradisjon, og brukes også som Chistmas-Cake. En mørk og veldig mektig fruktkake med MASSE rosiner i, og "litt" brandy. Smaken er litt uvant for den klassiske norske gane, som pleier å nyte bløtkake eller sjokoladekake som bursdagsbakst. 
Steve påstår at han kan vinne enhver "hvem-kan-spise-mest-Christmascake-konkurranse. Han kan visst aldri få nok av det! Jeg utgjør iallefall ikke store konkurransen uansett. Men jeg elsker duften av nybakt "christmascake"! Med den spesiallaget krydderblanding lukter det veldig jul i kjøkkenet! 
I seg selv er det grunn god nok til å baske seg gjennom de mange ingrediensene og den lange steketida!  Hvem trenger duftlys?!
Uka har nettopp startet- Tida steger videre. Over alle helgene. Det gjelder å klamre seg til det berømte "nuet" hvis man har planer om å oppleve livet her og nå. Det går litt fort i svingene om høsten! Jammen godt jeg har vært god til å bruke kameraet og fryse en del av de gylne øyeblikkene. Livet sett gjennom en lånt linse... 

Ha! Har du lagt merke til det?
Til nå har jeg faktisk skrevet et helt soppfritt innlegg! Kanskje håper du grunnen er at frosten endelig har vært på ferde, gjort jobben sin og slått knock-out på de merkelige skog-fruktene. Neida. Jeg prøver bare å demonstrere at jeg ikke trenger å nevne sopp i hvert åndedrag. Nå følte jeg det ville passe så perfekt å avslutte med løftet (- eller trusselen? ) om at det vil bli flere soppbilder på soppdagelsesferd-sida etterhvert. Men ikke idag...
Ha ei fin høstuke videre!
Byebye!

OVER BEKKEN ETTER SOPP

18 september 
Tenk så forskrekket dere ville blitt dersom dagens septemberinnlegg var kjemisk fritt for ord som "sopptur" eller "regn" eller "høstsopp"! Da tenkte dere kanskje at frosten hadde overrasket BygdeBissene ekstra tidlig i år. Eller at en litt uspiselig sopp hadde sneket seg med i siste ladning skogsfrukt, slik at mannen i huset ble syk og ville ha seg frabedt alt som minnet om sopp- For alltid!
Vel, jeg kan berolige faste lesere med at Steve er oppegående (-soppegående..)og at sopprikets mange representanter fremdeles vokser og trives her ute på landet.
Men som en ironisk kommentar fra omgivelsene: dagen etter forrige innlegg (- der jeg lovte dyrt og hellig at sopp-praten var over etter første frostnatt-) våknet vi til 3 bittesmå plussgrader... Mens jeg ventet på at Mindy skulle "tisse tiss" kjente jeg tydelig rim noen steder i gresset. Vi snakker om 16 september!!!!
Heldigvis (?) er det stadig nye paddehatter å se rundt om. Men det var nok et hint om at alt har sin tid. Det gjelder derfor å "gripe dagen", og soppen...
I dag ble min bror og nabo (-i en og samme person), med på turen. Med kamera! Derfor blir det
bilder som viser at jeg faktisk går på sopptur, i tilfelle dere tenkte at dette bare var skryt og fantasi... (Dere som kjenner meg, vet imidlertid av smertelig erfaring at soppturene er et faktum. Kanskje dere har blitt dratt med på en lang soppekspedisjon under påskudd av å lufte hundene.... Eller har måttet nikke dere igjennom en usannsynelig kjedelig utredning om soppenes liv og vokseplasser. Dere har erfart hvordan "sopp på hjernen" kan arte seg... hver eneste høst i mange år... Jeg håper dere holder ut litt til!)
Sopp-plukkere blir ofte ivrige turgåere når høsten setter inn. Ut i skogen, ned på bakken... Bøy og tøy! Slik sett er sopp godt både for helsa og sinnets munterhet!
Det ble noen artige bilder av Bisse-teamet i det fine høstværet i dag. Mindy liker å gå tur. Hun bryr seg ikke om det er en mer eller mindre skjult agenda, men virker fornøyd over å være med. Bless her!
Naturopplevelsene (ha  ha! Jeg sto imot fristelsen til å skrive "sopplevelsene"!) er der for den som søker skogens ro. De intense høstfargene er ren nytelse i seg selv. Og helt gratis! Bare det at det nesten ikke er en mygg i sikte, er verd en god del! 
I september glemmer mange kleggen som beit i mai, og lengter nok en gang mot de såkalt lysere tider.
Nettene er mørkere. Men godværsdagene om høsten tryller fram et helt eget lys gjennom blondekantede trekroner. Luften er klar og  frisk på en ny måte. Luktene er anderledes i skogen, der den dirrende varmen er erstattet av små flak av dis over myrene. Magiske øyeblikk står i kø. 
Naturen forandrer seg gjennom årstidene. Heldig er den som finner glede i naturen og har noe godt å si om hver eneste en av dem! 

            Jeg velger meg sopptember, ja!
            Den første høstdag vil jeg dra
            på skogtur, for det gjør meg gla!
            Der kanskje finner jeg en da':
            en kantarell, o hipp hurra!
            Med kurv og Mindy Winterblue
            da er det faktisk skam å snu.
            Og hvis du vil,kan du bli med
            men ikke til mitt soppested
            for soppsteder er hemmelig
            som skjulte skatter, nemlig...

Ukens tips:
Kamera er smart å ha med på tur, gjerne med kamera-mann;-)

Litt senere....
Bevismaterialet for soppturen, altså bilder som ble tatt av Mindy og meg, finner du HER
Det er bare noen få av selve jakten. Dokumentasjon av soppturer ender som regel opp som portrett av frittgående sopp i sine naturlige omgivelser, eller bilde av nedlagt bytte...
Men etterhvert skal vi prøve, etter seerstorm og utallige oppfordringer, å presentere flere eksklusive bilder av den o'så spennende sopptakten til høstens nest vakreste eventyr!

Fra og med 1 oktober 2010 
vil oversikt og link til oppdateringer ligge her på forsiden av B-bissenes hjemmeside! Jeg håper og tror det blir enklere
 

ETTER REGN KOMMER SOPP...

15 september 
Dagens bilder har godgjort seg siden helgas sopptur. På samme måte som resten av innlegget, dreier det seg nok en gang om ukas sopplevelser. Jeg er redd det ikke blir siste gang heller. 
Dere som som synes det blir for mye sopp-prat på hjemmesida for tida, eller synes hele høsten er soppskrytt, kan jo ta en besøkspause til etter første frostnatt... Etter det lover jeg å ikke nevne en eneste kantarell helt til neste høst!
Når jeg tar fram kurv OG kamera vet Steve at en ganske langvarig ekspedisjon er på gang. Det dreier seg iallefall ikke om effektiv matauk! Han kan betakke seg for å være med. Og jeg forstår ham godt!Bare folk som er like soppofrende som jeg, kan takle en slik langvarig prosess. Opptatt av detaljer som jeg nå en gang er, blir det uutholdelig å vente mens "hvert eneste eksemplar" skal digitaliseres. Når det kommer til sopprikets tallrike arter går det  over stokk og stein. Ofte i bokstavelig forstand. Det skal knipses bilder av sopp i alle farger og fasonger. For de er overalt nå! Og enhver soppfotograf med respekt for sitt motiv, går ned i paddeperspektiv. Knebeskyttere hadde kommet godt med. Jeg foreviger til og med de steinsoppene som passerer arts- og kvalitetskontrollen, og havner i kurven. Trofèjakt? "denne sværingen plukket jeg under soppjakta i fjor. Tre mann måtte til for få den hjem til gards... Og da viste det seg at mestparten var markspist! Ha ha ha....!!!"
Du kan sagtens spørre hvordan et så til de grader forutsigbart og stillestående naturfenomen som sopp kan trigge "jaktinstinktet" på dette viset. Jeg kan dessverre ikke svare... kanskje det har å gjøre med å samle flest mulig forskjellige? Eller det kan ha å gjøre med at jeg synes sopp er veldig dekorativt!Jeg vet iallefall at jeg ikke er den eneste som opplever årstidens forbannelse. Og mange av oss er medlem av NSNF (
norsk sopp og nyttevekstforening
Mens mer tradisjonelle jegere i nabolaget legger ut på høstens småviltjakt, vandrer jeg og mine likesinnede målbevisst ut i granskauen, med soppkurven dinglende på armen og, i mitt tilfelle, Mindy som alibi: egentlig skal jeg lufte hunden, må vite!
Min mann var glad han ikke hadde vært med. det gikk nesten 3 timer før vi var tilbake (Tida flyr når man har det gøy!) Da var Mindy klar for en laaang søndagslur. Men først den obligatoriske avflåttifiseringen naturligvis! Lettere å se flått i lys pels. Jeg tror vi kan skryte av å ha redusert flåttpopulasjonen i området med i alle fall 200 flått så langt. Når vi tenker på antall avkom pr flått utgjør det litt. Men likevel ikke mer enn en dråpe i havet...
Jeg begynte å rense fangsten mens Mindy flatet ut på saueskinnsfellen sin. Jeg fortalte Steves rygg ( han var opptatt ved pc'en) om de nye fantastiske soppstedene, det klare lyset i skogen etter regnværet. Og jeg viste ham dagens ferdigrensede fangst. Det falt i smak!
Min versjon av soppturer er kanskje ikke hans favoritt, men han er ganske fornøyd med oppgavefordelingen: jeg jakter og han spiser! Det jo være et stort lyspunkt i tilværelsen!
 

NOEN HAR LIGGET I SENGEN MIN...

8 september 2010
I dag skal vi fortelle eventyret om de tre elgene.
"Det var en gang en elgmamma som hadde to kalver. De bodde egentlig ikke i noe hus, men trivdes med å traske rundt en fast rute. Elgmamma hadde hatt mange elgkalver opp igjennom, men som regel forsvant de i løpet av senhøsten. En grevling hun kjente sa at bygdefolk hadde hatt dem til middag. Og da måtte de ha skikket seg vel, tenkte den arme kua stolt. Hun trodde jo de ble invitert på middag, ikke at de sto på menyen...
Ja elgmamma så for seg hvordan hennes søte små kom seg opp og ut i verden. Hun tenkte at nå var det ikke så lenge til årets tvillinger skulle avsted på egenklov. Hun fortalte dem oppmuntrende godnatteventyr om alle de spennende stedene som fantes. Og de vide engene med høyt grønt saftig gress. Men først måtte de tygge opp granskuddene sine, så de ble store og sterke. Hver natt fortalte hun historiene til de falt i søvn og drømte lykkelig om alt de skulle få oppleve. Hver dag lekte de i skogen som hadde vært deres hjem fra de ble født. De spratt omkring og lekeslåss, eller løp som små vinder og jaget etter hverandre. Så fulle av uskyldig moro og liv de er, tenkte elgmamma. Og hun merket et annet drag i luften. Kjente lukten av skorsteinsrøyk i det fjerne. En ny årstid var på vei. Med økende uro visste hun at snart var sommerens sorgløshet over. For bestandig... "
Huff! jeg kan ikke skrive mer om hvordan dette går, for vi har jo alle hørt om elgjakta.
Egentlig ville jeg bare lage en fargerik ramme omkring elge-soveplassen som Mindy og jeg fant på turen tidligere i uka. Vi skulle sjekke ett av de mange kantarellstedene i nærheten, og oppdaget tydelige nedliggete felter i gresset, hvor tre store dyrekropper hadde hvilt seg en stund. En stor og to mindre. Jeg tenkte på elgkua jeg vet bor i området. Hun som alltid får tvillinger, og som går over bekken der vi har båten, i skumringen. Vi har sett spor, og denne gangen fant vi altså elgsengen på kantarellstedet.
Så får de mer sentimentale av oss håpe at elgmamma'n og årskalvene klarer seg gjennom både elgjakt og vinter og lever lykkelig alle sine dager!

AMOK I SOPPSKOGEN!

5 september 2010
Det er ikke fritt for at hjertet banker litt ekstra når jeg plutselig kommer over høstens første forekomst av steinsopp... 
Stien, som ved første øyekast er ganske alminnelig, med bregner og gresstuer, skjuler på nesten magisk vis flere lubne overraskelser.
For der det bare var strå og kvist så langt øyet rakk, ser jeg plutselig konturene av brun bolleformet hatt.. Etter å ha tatt en nærmere titt og sjekket at byttet har lubben stilk med lyst årenett, er jeg sikker i min sak: vi har funnet steinsopp! 
Plutselig overtar autopiloten styringen... (-eller "soppblikket" som det heter blant soppentusiaster.) Steve har vært sammen med meg en høstdag før, og kjenner tegnene.
Resten av turen må han og Mindy antakelig løse verdensproblemene uten meg...
Jeg blir ikke taus, neida! Jeg har jo trening i å føre en monolog omkring emnet sopp og vokseplasser... Bla bla bla, sier jeg.
Hva Steve måtte svare blir ikke alltid registrert når man er i soppmodus. En del av oppmerksomheten søker nemlig intenst etter tegn til flere sopp... Ustanselig! All øyekontakt er dessuten utelukket!
I dag var vi heldige: Takket være soppblikk havnet den ene etter den andre steinsoppen i kurven.
Eller nettet. Som alltid på denne årstida er det sammenleggbare soppnettet fra hobbyklubben en fast del av utstyret. I tillegg består utrustningen av mobiltelefon, hundegodisr ( også kjent som "namnam" ) hundeposer, saks til evt kantareller, soppkniv med børste, tørkle (-ikke for maskere seg og robbe kurvene til andre soppsankere, men hvis jeg skulle glemme kurv/nett etc. ligger det alltid et tørkle i sekken. Det er kjekt når man kommer over høstens første kantareller. "Så unngår man å  skremme de første soppene" heter det hensynsfullt i en av soppbøkene. Det er uansett helt klart bedre å sanke spontan sopp i tørkle enn å bruke plastpose! ) 
Steve ble overtalt til å være med på dagens tur. Både jeg, mann og Mindy trenger frisk luft og nye omgivelser.
Lørdagen var høy og blå, med solskinn og svevende geiteramsfrø.En og annen øyenstikker på stive, glitrende vinger svevet målrettet rundt på tokt. Kanskje vi hørte løvgresshoppesang også. Det merket jeg faktisk ikke.  
Mindy ble nok litt lei av å stoppe for å vente på at jeg til stadighet bykset ut i veikanten for å plukke en ny steinsopp. Vi fyllte rett og slett det sammenleggbare soppenettet. Hittil har jeg hatt med nettet på turene. Slagordet er "Det er dumt å drasse på en tom soppkurv". Neste gang skal jeg bruke den store soppkurven isteden. Jeg var redd nettet skulle gå istykker. Steinsopper i store mengder blir tunge! 
En av soppene havnet til og med i det kjekke tørkleet. Og enda var det mer sopp i nærheten! Kan det være snakk om steinsopp-år!!!?

I morgen har uansett Steve bestilt steinsopp-pizza! Det fortjener han.
Jeg er glad for at han liker å spise sopp. Selv foretrekker jeg  faktisk å plukke den. Perfekt samarbeid med andre ord!

DAGENS DIGRESJONER

Her sitter jeg ved siden av en lang liste med viktige og nyttige oppgaver, og så havner jeg på nettet...
Det er lett, altfor lett, å svi av fritid foran dette mediet. Det er sikkert mulig å tilbringe hele sitt våkne liv med å google, chatte, være på facebook, shoppe eller følge linker om det ene favoritt-emnet etter det andre. Som i enhver jungel med respekt for seg selv, kan du finne deg en liane, og så slenge deg fra den ene til den andre til du er dypt inne i amazon.com-deltaet.
Hvilke muligheter! den store nye Verden finnes tilsynelatende et tastetrykk unna. 

Selv velger jeg stort sett å tilbringe livet i den såkalt "virkelige" verden. Det er derfor det tar litt tid mellom oppdateringene på sida. Jeg har jo mange fritidsaktiviteter å drive med! Blant annet å klippe plenen. Det tar ca 1 time, eller en og en halv tank på gressklipperen. ( I dag klarte det seg med en tank, og klipperen gikk tom akkurat da jeg var ferdig! )
I helgen fikk jeg hjelp av bror-med-motorsag til hagearbeidet... ( tusen takk! ) Vi fjernet et særdeles tett og bredt grantre som vi har vært litt skeptiske til en stund. Dermed var det endelig plass til å få den mikroskopiske viftelønnen i jorden! (Jippi! Bare 3 busker igjen å finne plass til... ) Det vesle treet skal visst ikke bli mer enn 125 cm, det var en bitteliten variant. Men for å skjule at jeg ikke hadde sjekket dette da jeg impulshandlet, fant jeg ut at dette egentlig var perfekt. Da kan det i allefall ikke stjele utsikten!
Min mann har alltid ønsket seg en japansk viftelønn. Men han trodde nok de skulle vokse seg litt større. Han kan jo håpe at treet ikke er klar over sine begrensinger.
Det skal jo ellers være positivt å prate med (- eller var det "til"? ) planter (kankje pga høy konsentrasjon av co2 i utpusten? Eller er det sånn at dårlig ånde gir plantene en boost?)
Uansett håper vi på at viftelønnen ikke kan lese, men gjør sine egne meninger om hvor høy den vil bli når den blir stor. Og så skal vi hjelpe til ved å gi treet ( les busken..) rikelig med gjødsel når det forhåpentligvis våkner igjen til våren.
Apropos årstid...I går fant Steve og jeg masse steinsopp! Vel, jeg hadde et lite soppnett med meg, og det ble gankske fullt og tungt. Steinsopp ruver ganske godt, og den ene var en virkelig SVÆRING!
Det beste av: det var lite mark i dem! Vi fant noen få, små kantareller, men ryktene sier at det finnes store mengder av dem i høst.
Høst, ja. I dag morges viste gradestokken 6 varmegrader... Det var veldig tidlig, kl, 06. Utover dagen kom sommeren tilbake igjen. Det er siste dag i august, og høsten venter på stikkordet i kulissene. Ennå flyr svalene. Llinerlefamilien tripper over plenen og fanger insekter. Ennå er det nesten sommer her i vår virkelighet. 
Men imorgen kommer Sopptember!
Hilsen digresjonismens mester - relativt fri for ambiose!

HÅP I HENGENDE HAGE...

Hagen. En frodig grønn oase. Her vokser duftende roser side om side med kveke og løvetann. En lavendel holder tappert stand, og en kjempekattemynte brer seg utover en bar jordflekk til glede for nabolagets mange puser. 
Kjøkkenhagen! En uendelighet av skvallerkål og vassarv. Her har intet menneske (-iallefall ikke jeg!) satt sine støvler siden på vårparten. For her finnes antakelig ukjente  sumparter og sjeldne amfibier. Jeg er jo opptatt av å ta vare på naturens mangfold. Det er det internasjonale mangfolds-året, er det ikke? Jeg må likevel innrømme at dette ikke er den egentlige grunnen til at ugresset har fått fritt spillerom...
Jeg lider kanskje av "ambiose" ( -det motsatte av "symbiose", som betyr gjensidig avhengighet eller lignende. Har ikke sjekket om begrepet eksisterer, eller egentlig betyr noe helt annet, og kanskje ufint...) Et sikkert symptom er at man ser grønt og blir fullstendig handlingslammet og overveldet. Ambiosen angriper dessuten hageredskapene, som på mystisk vis knekker og bryter sammen ved normal bruk. Bare tanken på at redskapene KAN gå istykker, er nok til at pasienten unngår å røre denslags hjelpemidler.
Den ambiøse ( -begrepet må ikke forveksles med ambisiøs eller å ha ambisjoner! ) velger å gå omveier forbi spesiellt overgrodde partier av hagen, og kan si latterlige ting som "se, det snør!" når geiteramsen slipper sine milliarder av svevende frø utover hage og omliggende herligheter....
Stabilt sideleie kan hjelpe på tilstanden, så sant det foregår på et egnet sted, m.a.o der man ikke får øye på planter av noe slag. Ambiose helbredes heldigvis av seg selv, og man er normalt midlertidig kurert etter første frostnatt. Varig helbredelse finner sted når hagedrømmen virkeliggjøres - eller hele hagen dekkes med et tykt lag asfalt.... 
Det blir bedre til neste år! tenker jeg, og stirrer tomt utover det som startet som en lovende kjøkkenhage. Der nede hvor solen aldri skinner får jeg plutselig øye på rødbetplantene. Merkelig nok ser det ut til å bli rødbeter til tross for en armada av ulikt ugress. De er foreløpig på størrelse med golfballer, men likevel! Det er da håp!
Krydderurtene er ikke like beskjedne: både oregano og sitronmelisse trives og står som busker og slåss om en plass i solen. De gjør et forgjeves forsøk på å kvele noen peppermynteplanter på rømmen. Peppermyntene ble i sin tid plantet i potte for at deres rotsystem skulle holdes i sjakk. Ha ha! Med darwinistisk pågangsmot finner de sin egen vei til friheten.
Det kunne vært verre: krydderurter dufter så skjønt at jeg ikke finner på å kalle dem ugress! De er jo nyttevekster. Peppermyntete skal f.eks. virke beroligende (- eller var det oppvikkende?) Kanskje nettopp hva en ambiot kan behøve på en dag som denne. Det dufter iallefall friskt og "myntert" mens jeg samler mot til å høste litt fra krydderhagen.
Innerst inne er jeg jo et hage-menneske. Jeg koser meg med drømmen om masse masse blomster! Lupiner, hortensia, hosta, roser, kattost, floks, solhatt, stokkrose.... Min stil går i retning av "English Cottage-garden" der krukker, fuglebad og andre spennende hage- detaljer pryder små intime uterom. Men jeg innser at å oppfylle hagedrømmen krever mer tid og ressurser enn jeg har hatt i år.
Hagen og jeg er litt på kollisjonskurs. Vi har ikke helt funnet tonen. Vi motarbeider hverandre. Hagen vil én ting ("born to be wild!!!") og jeg en annen.
Jeg har ennå ikke helt bestemt hvordan jeg skal sette planene ut i livet. Likevel kan jeg ikke la være å kjøpe nye planter av og til. De blir stående i pottene sine en stund, siden hagen egentlig ikke er klar til å ta imot dem ennå.
I hageblader og bøker beskskrives det i fargerike og inspirerende detaljer hvordan man lager blomsterbed, grønnsaksbed, murer, og danderer vakre tablåer i hagen sin. "Hvis du har en liten hage..." står det, etterfulgt av masse gode råd for et begrenset område. Stadig dukker dette opp: "Hvis hagen er liten..." Aldri "om hagen brer seg utover i et stort kupert og åpent område..."
Bisse- hagen virker av og til enorm! Den mangler på en måte naturlige grenser, slik som en vegg, et gjerde, en hekk. Naturtomt med dertil flott utsikt er helt supert! Det er også midt i blinken når det gjelder skog like utenfor døren. Jeg har alltid ønsket å bo slik.  Det tar visst bare litt tid for mine planer å tilpasse seg virkeligheten og alle mulighetene.
Men mens jeg får kartet og drømmene til å stemme med terrenget, er jeg fornøyd med å klippe plenen, og gleder meg over at rødbetene klarer seg, tross alt!
Ha en super helg!

REGNTID HOS B-BISSENE

Mye tyder på at skogbrannfaren er over. I allefall for denne uka! Mye vann har rent i bekken siden sist.
Det har vært grått og regn en stor del av tiden, og selvom nedbøren også tar natten til hjelp, er det regntøyet som går av med seieren som ukas antrekk!
Kan det være snakk om vaske-ekte rotbløyte? Det kan i allefall virke slik.
Men klage, nei DET   gjør jeg ikke, nei! Selv ikke etterat det oppjusterte langtidsvarselet ombestemte seg om helgeværet, og nå lover regn og våte skoger helga igjennom ( -sist jeg så skulle det bli sol på fredag... ) Nei, til tross for et viltvoksende hav av en gressplenen som bølger høy, grønn og frodig med livskraftige løvetannfnokker som ironisk vinkende skumtopper i det fjerne, så griner vi jo ikke over falt regn! ( skulle det hjelpe å grine liksom?! Da blir det jo bare enda mer fuktighet!!!! ) 
Augustregnet er kanskje ikke så bra for den raskt falmende solbrune kroppen, men det er sikkert veldig lovende for.... soppen!!
hurra...
Bygdebissene ønsker alle en fin helg uansett!
20.08.2010

MIDT I AUGUST

Her er vi tilbake med nye betraktninger om livet på landet, og årstiden.
Vi oppdager hvilke muligheter man har når det ligger en rød jolle med vårt navn på, i vannkanten.
I dag har vi hatt besøk av Mommose, Luna og min bror + barna fra byen. Vi har feiret bursdagen til min "na-bror". Siden været smilte sitt mest sommerlige smil, tok vi naturligvis med gjestene ned til stranda for å teste temperaturen og mulighetene i det våte element. Jolla fikk bl.a prøve seg som stupebrett og dykkerbase. Og selvsagt ble den følge-båt da noen ville svømme bort for å hoppe fra et fjell.
Jeg tok mitt aller aller første bad på mangfoldige sommere, og kan bare konstatere at det ikke var noe å si på badetemperaturen! Likevel brukte jeg lang tid for å pyse meg uti. Som barn elsket jeg å bade, og kom som regel ikke opp før huden var vasstrukken og skrukkete og tennene klapret bak blå lepper. Nå for tiden er det av en eller annen grunn umulig å "hoppe i det".
 
Vi møtte forresten noen av innbyggerne på nærere hold enn mange liker:
blodigler !
De er ikke, iallefall om man skal tro min trofaste oppslagsbok om småkryp, så vanlige lenger. "Uvanlig" står det. Det skulle vel innebære at man ikke ser dem så ofte. Dette har nok ikke iglebefolkningen i vannet vårt fått med seg. De formelig strømmet til dekket bord i form av vassende føtter og andre godbiter... Minst 6 igler ble midlertidig omplassert mens vi badet. Nei, de ble ikke drept. Vi dreper jo ikke uvanlige arter, gjør vi vel?!!!
Blodigle er faktisk rødlistet, og dermed fredet i Norge. 
Et annet og mye mer betryggende navn på blodigle, er legeigle. De ble benyttet til medisinsk behandling av folk den gang årelating skulle kurere alt mulig, og igler ble solgt i svenske apoteker inntil på 50-tallet. 
Nyere forskning er forresten i gang for å finne ut mer om deres medisinske egenskaper.
Blodsugere,  parasitter har aldri hatt høy status. Blodiglen er visst unntaket, for etter en rask titt på nettet har jeg ikke funnet et vondt ord om den. Jeg forventet oppslag a'la flått.
Kanskje jeg burde legge søndagsturen til vannet i morgen og få litt "første-hånds"- erfaring med igle-behandling? 
JUST KIDDING!!!!

AUGUST I FARTA

Tida går framover, men hjemmesida har tydeligvis stått temmelig stille en stund...
Alt er vel med bygdeflokkens medlemmer. Både de på fire og oss på to bein.
Vi har kommet over det første sjokket over at ferien faktisk tok slutt. Nå føles det tvert imot som om Juli ikke har vært innom i det hele tatt! Ikke minst er været og morgen-temperaturene med på å forsterke fornemmelsen av brå høst. De første to kantarellene har for eksempel våget seg opp av den rekordtørre bakken. (Det har de sikkert angret på... ) startskuddet har for alvor gått og de hemmelige stedene besøkes jevnlig i tida som kommer.
 Ja, så høstlig er jeg til sinns at det planlegges sopptur med innlagt bærplukking og fotosession av medbragt hund. Det skal nemlig ikke stå på planer!
Tanken på å trene Mindy opp tom kantarellsøkshund dukker også opp igjen.

Helga nærmer seg i lange byks. Det er på tide å få fram landingshjulene for et  mykt nedslag og en laaangsom landing.
Kunsten er jo å få fredagen til å vare! Fredag, denne mulighetenes portal der "alle" helgens fridager ennå venter på oss. Rene og ubrukte.  Og altså fulle av lovende muligheter!
Denne helgen har jeg et ekstra spennende prosjekt på gang: å gå på guidet oppdagerferd i en flunkende ny laptop! Og så jeg som en gang insisterte på at jeg aldri kom til å sette mine fingre på et pc-tastatur...
Nå er jeg nesten avhengig... Sukk... Sånn kan det gå... og enda et bevis på at man Aldri bør si aldri, der altså...
Ønsker dere uansett en lang og god helg!
Jeg er plutselig tilbake

ps. det kommer ferske bilder etterhvert
...

Sommeraktiviteter på landet

Det er sol i vente, skal vi tro  YR !
Sommerferien er fyllt med små og store gleder, prosjekter og opplevelser. Det hele har stort sett foregått i en radius på 2 mil...
Ett av prosjektene var redningsaksjonen for de tørketruede rumpetrollene. 7 søte småtroll (-jeg har alltid likt amfibier!) ble motvillig flyttet fra en stadig mindre vannpytt. Jeg så for meg små hjelpeløse kropper som sprellet fortapt mens de langsomt tørket ut i det stadig sterkere solskinnet, og kunne ikke overlate dem til en slik skjebne. Så da Mindy og jeg gikk morgentur, hadde jeg tilfeldigvis med en beholder til å frakte dem i. Tanken var å flytte dem til et tryggere sted. Da jeg kom hjem slo det meg imidlertid at de kunne få være i vanndunken som jeg bruker til å samle vann i, til de ble store og sterke. Den var mer enn romslig nok. Dermed svømte det 7 rumpetroll omkring og vokste seg stadig mer lik frosker. De fikk bakbein, tegningene på kroppen ble tydeligere, og til slutt kom armene fram. Da tok det ikke lang tid før halene var skrumpet inn og de var klar for å forlate vanntilværelsen for en stund. I dag oppdaget jeg at den første minifrosken hadde hoppet opp på land. Jeg bestemte meg for å sette dem tilbake i naturen. Mindy var med og ønsket dem lykke til i det nye livet. Jeg sa at de var hjertelig velkommen tilbake i hagen vår når de ville.
Det er jo et kjent fenomen at frosker og padder vender tilbake til barndomsvannet hvor de ble født, hver vår. Lurer på om de vil prøve å finne pytten der de ble klekt, om de foretrekker vannet der jeg slapp dem ut eller om de ender opp i vanndunken neste vår?

Kattungene Kitty og Melissa har begynt å være ute, og har oppdaget den spennende og artige verden som finnes der! De har truffet igjen mamma, storesøster og bror. Etter ca 2 uker har mamma Mona tilsynelatende avskrevet dem, for nå skal de visst freses til når de møtes. Kitty og Melissa tar ikke det særlig tungt. De er mest opptatt av alt smått som rører seg i verden. Alt kan jaktes på! Maur, sommerfugler og diverse ville vekster som beveger seg i vinden. Det er en lærerik tid for små bygdepuser!
 
På onsdag var vi på besøk hos Majabissene! Det var veldig koselig for både oss og Mindy, og vi takker så masse for en super dag! Denne helga arrangerer de Østerriksk Pinscher-treff. Vi ønsker lykke til og håper de får det flotte været vi er lovt! Følg med på
Bissenes hjemmeside!
Juli er blitt 24 dager gammel. Ingen grunn til panikk! Det er bare å sommerkose seg videre!

Forandring fryder!

Jammen er det blitt 15 juli! Jeg er midtveis i ferien. Og hver dag er en velsignelse, uansett vær!
Den lyse stua har faktisk kommet for å bli! Av og til virker det nesten for godt til å være sant, nemlig! Etter mange lange høst- og vinterkvelder der jeg ønsket det røde taket og de mørke lysslukende, veggene til et sted der slike ting passer inn (-i en hjemmekino, f.eks?) er det omtrent utrolig å gå inn i en lys og luftig stue.Mange av tingene og møblene fikk ikke plass da vi flyttet tilbake. Steve har æren for den nye looken! Nå kan vi faktisk gå omkring uten å dunke borti spisse bordkanter for å unngå velteferdige stabler med pynteting.
Det står ikke til å nekte for at jeg hadde -og har- mange ting. Altfor mange. Støvsamlende og plasskrevende unødvendigheter for en utenforstående. Stua er nemlig ikke stor. Veggplassen er begrenset, og golvet er ikke akkurat noe dansegolv! Jeg har pynteting nok til å fylle en diger ballsal. Det er noe jeg spesielt godt innser når de skal flyttes på. Men det er ikke bare på nyttårsaften man kan lage seg forsetter: Jeg har ikke tenkt å avslutte "lukingen" Med andre ord: Forandringenes sommer er ikke over! Kanskje passer en del av gjenstandene bedre i hyllene til en bruktbutikk enn hos oss. Alt har sin tid, og ting tar plass! Jeg kan jo ta bilde av dem isteden, slik at de oppbevares for ettertiden i et format som tar mindre plass. På den måten forsvinner de ikke som synsinntrykk. Bare det med størst affeksjonsverdi skal på fredet plass i det fremtidige vitrineskapet i stua. Ja, for det er heldigvis satt av en liten krok til et slikt møbel...
Vi skal jo ikke bli helt fanatiske heller: noen av samlingsobjektene kan jo bli verdifulle en vakker dag, må vite!!!

Lykke vokser ikke på trær... - men prøv på enga!

MINIMALISTISK SOMMER: 12 JULI

Ja ja, så løy jeg litt... det tok et døgn før oppdateringen innfant seg på sida, men det skyldes tett program! jammen godt det er mer igjen av ferien når malingen har tørket. Jeg har sagt til meg selv " mandag på denne tida er stua ferdig.." Og jammen ser det ut til at jeg får rett! Takket være Mommose sin hjelpende hånd og oppmuntring! Hva skulle vi gjort uten våre mammaer!??? I skrivende stund er faktisk stua ferdig. Men jeg har ikke satt inn de nyeste bildene. De har faktisk ikke blitt tatt ennå! Nå skal jeg nemlig rett i dusjen. Håper malinga er like vannløselig som det sto på bruksanvisningen.

I FERIEMODUS 2

Det er 10 juli. Fremdeles masse tid igjen av den herlige ferien! Jeg har gjort som jeg lovte meg selv, nemlig å sitte ned og søke på frekvensen for magiske hverdagsøyeblikk i livet.
Litt av hvert annet har også foregått. I dette øyeblikk er det snakk om små timer før stua endelig blir "blondine" Vi snakker ikke om impuls-oppussing. Det har tatt nesten 3 år med bl.a stirring opp i rødt tak for å komme hit.... Ikke verdens raskeste når det gjelder sånne prosjekter, må jeg innrømme. Takket være Mommose har motivasjon og mulighet dukket opp på samme tid. Jeg gleder meg skikkelig til å se resultatet. Veggene skal bli "lys antikk", taket skal optisk heves med fargen "chi". Jeg har tenkt å ta bilder underveis. Det er alltid gøy i ettertid å se endrings-prosesser i hurtig tempo! Så når malingen er vasket bort etter dagens verk, skal det oppdateres... Følg med!
Et knøttlite skritt for menneskeheten, et stort skritt for personligheten!!!
 
Mye senere: Ting tar tid. Så også ekstreme forvandlinger. Vi har holdt på i nærmere 12 timer idag, og enda har vi ikke begynt med selve fargene... Heftgrunnen lyste opp stua så forskjellen er enorm! Men foreløpig er veggene litt ujevnt sjattert. Vi må nok ha to strøk til minst! Og kanskje trenger vi ekstra maling.  
Ja, den som sover får våkne opp til en ny dag og se....

I FERIEMODUS 1

Endelig sommerferie! Juli ligger foran oss, full av fantastisk sommer og masse planer! Faktisk har jeg skjøvet ganske mange prosjekter foran meg en lang stund. " Det kan jeg gjøre i sommerferien!" er nemlig det klassiske refrenget når det gjelder ting som tar tid. F.eks å male stua, eller å forandre hagen. I tillegg er alt det gøye også lagt på is i påvente av den tiden som er til rådighet i magiske juli. Men tid kan gå veldig fort. Før ferien startet var det som om juni bykset avsted, og dager forsvant i det fjerne. Nå som den fantastiske ferien endelig har innhentet meg, har jeg tenkt å skru ned tiden til  l a n g s o m t  tempo. Men hvordan gjør man egentlig det?! Noen river seg i håret når det viser seg at de romslige julidagene later til å ha like stort hastverk som resten av året. Ja, noen ganger kan det virke som de har det enda mer travelt. Men jeg har en plan: jeg skal sette meg ned minst en gang hver dag og bare stirre ut i luften ( -helst på en tid da værforholdene gjør det forferdelig vondt og vanskelig å være sviknott, klegg og mygg... (har du prøvd å filosofere med en knottsverm tilstede kanskje? Ikke noe godt utgangspunkt for fred i sinnet skal jeg love!!). Jeg skal la blikket gli rolig omkring mine omgivelser. Tenke "jeg kan se bladene på ospetreet skjelve i vinden... skyene svever langsomt høyt der oppe... jeg kan høre humlene jobbe i duftskjærsminens blomster... jeg kan kjenne den gode sommerduften av nyslått høy på jordet, og duftskjærsminbusken... jeg kan høre måltrost og rødstrupe... men hva er det for en fugl som synger så spørrende i buskene..? ( -på dette tidspunkt har det hendt at jeg må åpne sansene for utenverdenen for å finne ut hva slags fugl det er. Slike mysterier har en tendens til å appellere til handling i stedet for meditasjon..) Jeg har altså tenkt å fokusere på det å VÆRE! Takke for det jeg har her og nå. I det hele tatt rette oppmerksomheten mot lyspunktene i tilværelsen. Sommerferien burde kanskje være den tida på året da dette burde komme helt av seg selv. Men det er så mye lettere å følge gammel vane og se alt som mangler eller burde vært gjort.
Jeg har kommet til at om det er noe som forbruker dyrebar fereitid, så er det å gremme seg over det man ikke rekker!
Derfor skal jeg gjøre alt jeg kan så denne mulighetenes måned varer og varer og varer....
Det burde ikke være vanskelig å glede seg over det store i det lille omgitt av Mindy, Lexy, Kitty og Katie og sist men ikke minst min kjære Steve!
B-bissene ønsker deg en  L A N G  og fantastisk sommer!!!

ADRESSEFORANDRING

Tiden har kommet: Kitty og Catthy har fått nytt hjem! De ble fraktet ned etter å ha spist kveldsmaten sin. Skummelt! Min bror åpnet reiseburet, og Kitty var som ventet førstepus ut. Hun spankulerte nesten verdensvant omkring og tok inn de nye omgivelsene. Mindy var det mest pågående inntrykket. Hun hadde visst bestemt seg for å gi nykommerne en hjertelig velkomst. Halen gikk som en propell og hele Mindy ristet intenst! Kitty lot seg besnuse. Hun vandret rundt med Mindy på slep en stund. Det var nesten som om de gikk på befaring sammen. Mens Kitty ble vist rundt etter alle kunstens regler, hadde visst alle glemt at det var TO puser i buret...
Catthy er den mest skeptiske og tilbakeholdende av de tre ungene. Hun ble sittende i døren på reiseburet og undre seg over hva hun hadde gjort galt for å havne på dette kaotiske, nifse stedet. Med engstelig årvåkenhet så hun seg rundt. Og hun likte ikke det hun så! Det var jo en hund der! Dessuten var det farlige, fremmede lukter... Men etter en stund overtok nysgjerrigheten og hun tok hun mot til seg og krøp ut for å finne igjen storesøsteren. Kitty hadde i mellomtiden ristet av seg sin logrende guide, og var nå klar for å sjekke forholdene i stua. Hun og Catthy fant hverandre igjen og benyttet anledningen til litt advarende fresing og annen klassisk kamp-teknikk.  
Første møte mellom Mindy og Kitty gikk over all forventning. Det virker også stadit mer lovende med Catthy. Hun trenger bare litt tid. Å bli godtatt av Lexypus, derimot... Lexy har nemlig fått det for seg at hun må være den eneste katten i verden. Alle andre katter er nemlig temmelig vemmelige. Hun er redd for dem, og vil helst ikke se dem for sine øyne. Men plutselig kom hun ut i gangen i sitt eget hjem og så DOBBELT! Det ble et kort og eksplosjonsartet møte, med mye lyd. Kitty ble skikkelig forskrekket. Men hun kom seg ganske raskt ovenpå igjen. Vi lot Lexy være i en annen del av huset den første natten, mens søstrene Pusenfryd fikk sove i stua. Sammen med alle orkideene... (Akkurat det var ingen god (ork)idé... Det ante jeg egentlig på forhånd, men beslutningen om å flytte blomstene dem ble tatt lørdags morgen, etterat Kitty hadde brukt dem som punch-ball. En av pottene veltet også under bokse-matchen. Derfor har orkideene fått midlertidig oppholdstillatelse på gjesterommet.)
Kitty og Catthy har kommet greit gjennom de første 24 timene blant B-Bissene. Ingen av dem har ligget skjelvende i skjul under en sofa. Tvert imot har de gjennopptatt yndlingshobbiene fra sine forrige liv: leking, spising og soving! Så nå håper vi harmonien skal senke seg etterhvert som de firbente blir mer og mer vant til hverandre.
Skjønt Lexy ser på meg, og later til å spørre om ikke "de andre kattene" snart skal leveres tilbake... For de er her vel bare på ferie-besøk!? håper hun.
Men Mindy er bare fornøyd! Nå har hun fått enda flere katter å nusse på!

UT PÅ TUR...

I går oppdaget vi en bro!
Den førte over en kanal inne i skogen. To stokker med tverliggere ( litt som en jernbanebro, mente Steve) over en mørk og ganske dyp elvekanal. Kanskje det var gjedde der nede?! Mindy var iallefall sikker på at hun så en svær krokodille. Minst!
Steve gikk over broa først, etterfulgt av meg. Vi ventet spent. Ville Mindy våge å komme etter? Hun hadde aldri balansert over noe lignende før. Hun nølte, prøvde å finne en annen vei til oss. Men så forsto hun at det bare fantes en mulighet. Dermed krabbet hun forsiktig over på skjelvende bein, og fikk selvfølgelig masse skryt! Vi skal prøve en ny turløype inni bushen. Tett skog, tidligere bare tilgjengelig for kjentfolk og ville dyr. Og full av klegg, sviknott og mygg naturligvis! De fulgte oss trofast og ivrig. Fredagsgodteri, nam nam!! tenkte de sikkert! Steve, Mindy og jeg utforsket noen hundre meter inn. Men så lokket pizzaen hjemme noe aldeles uimotståelig! Dessuten truet himmelen med regn. Vi tok dermed fatt på hjemveien. Men vi var enige om å gjenta ekspedisjonen en annen dag. Innsmurt med div preparater som insektene ikke liker. 
Det hører med til historien at Mindy var mye tøffere over broa på vei tilbake.
We will be back!

JUNIVÆR OG ANDRE SOMMERTEGN

Så kom skyene igjen!
Det skal ikke mange dager med sol til før vi begynner å ta det som en selvfølge. For det er deilig å kunne kjenne sola varme mot solkrem-dekket og vinterbleik hud! Vi kan bli vant til denslags luksus. Men så trengs det visst litt regn av og til også. (Vi skjønner dette ekstra godt siden vi er omringet av tørr skog på alle kanter!! ) Plenens vårgrønne farge begynner å falme. Det  er et tydelig hint om at det er på høy tid å vanne! Vi har egen brønn til drikkevann, mens hagen får sitt fra bekken like ved. Siden den siste frostnatta ikke er mer enn et par uker unna, har vi vært vi ekstra seine med å starte ute-pumpen i år. Men det kan da ikke bli frost igjen før til vinteren!? Snart sommerferie og all ting! 

Vår lille kromi-rakett Mindy, driver med en eller annen form for spisevegring for tida. Hun prøver kanskje å få   "nam-nam" og annet snadder isteden. Men det går ikke, nei! Nå har vi imidlertid fått konstatert at hun faktisk er litt tynn. Derfor jakter vi på en type smakelig hundefór som ligner mer på kattemat. For det sier hun ikke nei-takk til.... 

LITT SENERE...
Her er  det er snakk om foto-abstinens...
Tenk, Mindy vokser ( i allefall gjør pelsen og klørne det!!) uten at det blir dokumentert! Lexy og Mindy blir venner uten at det finnes bilder av den første tiden! Alt vi går glipp av mens det ventes på batterier...
Går glipp av? Hm.... Som om livet leves gjennom en kameralinse. Mange dramatiske, store og viktige øyeblikk i tilværelsen blir aldri fanget av noe kamera, digitalt eller annet. Livet føles mest virkelig her og nå!
Men jeg synes det er så fint å fange de små magiske øyeblikkene i livet. De som uventet ( eller bare litt planlagt) dukker opp. Da er kameraet kjekt å ha! Det hjelper forresten på hukommelsen også. Og selvfølelsen... Særlig etterat jeg oppdaget en ny måte å lage fotoalbum på! CEWE fotoalbum lager jeg selv på et nedlastet program, og mulighetene er mange og resultatene flotte! Det ser nesten profft ut! Jeg har til nå laget 3 minnealbum som jeg er veldig fornøyd med. Fra 2007 og til og med i fjor. Det har nesten blitt en fast nyttårstradisjon å gå igjennom årets bilder og forvandle de beste av dem til en selvkomponert, innbundet bok.
Dette med bokformatet appellerer naturligvis veldig til en misforstått forfatterspire som bestandig har drømt om å se egne ord og illustrasjoner på trykk. Om ikke leserskaren er tallrik, så oppnår jeg i allefall gleden over å se bokryggene på egne verker i bokhylla!
Som sagt, mulighetene er mange, og prosessen kan anbefales på det varmeste! Jeg pleier å starte i januar, og bygge på etterhvert som bildene flommer inn året igjennom.
Men i år blir det altså et stort gapende tomrom midt i vårens vakreste eventyr!!! AKK! Nå kan det umulig vare lenge før de etterlengtede batteriene kommer slik at doggfriske bilder igjen kan vises på hjemmesida.
Når alt kommer til alt er det forresten ikke så galt med tilbakeblikk heller. Fra tiden før hjemmesida. For eksempel fra den gangen vi bodde midt i byen og koste oss i bakgårdshagen... NYT DAGEN!


ENDELIG!
Nå har de kommet: 4 nye batterier!!! De er selvsagt innviet allerede, for Steve hadde vært så snill å lade dem opp mens jeg var på jobb.  Jeg fikk tatt noen få bilder også, da jeg kom hjem fra jobb idag. En liten Mindy-tur. "Back on Track" gjelder kanskje ikke kjøretøyet på bildet...  
Bare så det er sagt: det er ikke restene av den trofaste Opel-corsaen Lilly etter mangelfull bilvask og pleie en tid... Denne bilen har antakelig ligget der i grøftekanten på skogsveien siden krigens dager, eller deromkring. I glede over nye batterier måtte jeg jo plassere mine yndlingsmotiver nye omgivelser.
Snart kommer flere bilder fra vårt hjørne av virkeligheten. Jeg lover!

LØVETANNKRIGEN - juni 2010

DEL 1

Tenk på det!
Sommeren er like rundt hjørnet!!! Pinsehelga har gitt oss en god forsmak på hva vi bør kunne forvente: sol og varme. Og litt torden. Dessuten: løvetannkrigen er i full gang... Den startet for alvor den helga Mommose var på besøk sist. Hun tilbød seg å dra opp noen løvetannrosetter, som det riktig krydde av på gresset. Den søndagen reiste hun hjem med en diger vannblemme midt i håndflaten. Da var den første søppelsekken full av vekstene fjernet. Hurra! Men syntes det på plenen? Nesten ikke...
Nå har jeg selv tatt opp kampen. 4 store søppelsekker er stappfulle av løvetann. Selvom det ikke er store håpet om å bli kvitt dem for godt
, nekter jeg å gi opp håpet om "mælkebøtte-frie" flater. Jeg prøver å late som jeg ikke ser hvordan løvetann-hæren på de tilliggende jordene lyser opp. Flere og flere gule blomster titter trassig fram. De er gule, de er utrettelige og de er forferdelig mange... Snart setter de inn angrepet med sitt beste våpen: fallskjermtroppene!!!! Når de gule blomstene går i frø, er det bare å innse at løvetannen heller ikke gir opp. Kanskje den hadde vært en plante alle ønsket velkommen i sin hage dersom den hadde vært vanskelig å få til. Men da hadde den jo ikke vært ugress heller.... (Har de prøvd å introdusere den i Sahara?) Jeg vet det finnes round-up og andre kemikalier for å rense opp plener. Jeg er ikke ute etter golf-plen, og prøver heller naturmetodene.   
Den er et  anvendelig ugress, sies det. Deilig vin og salat kan den visst delta i ...
Kanskje jeg skulle vurdere å adoptere mottoet: "If you cannot beat them - eat them!!!!"

DEL 2
Vi nærmer oss midten av juni! Været er lovende, selvom det fortsatt kan være kjølig om natten. Egentlig er det ikke lov å sitte inne og oppdatere når solen skinner og hagen kaller. Løvetannkrigen endte (som vanlig) med seier til naturkreftene. Selvom søppelsekk nr 5 ligger stappfull av krigsfanger. Røtter og frø klarte likevel å overliste mine redskaper.
Men nå er løvetannblomstringen over for en stund. Planene er fortsatt mange for hagen. Jeg liker å jobbe i hagen, men mest av alt er det nok det "endelige" resultatet jeg ser fram til. Når hagen får den utformingen vi ønsker. Jeg går rundt med idylliske og frodige bilder i hodet. En harmonisk, fargerik og lettstelt hage. Godt å ha noe å strekke seg etter! Inntil jeg får de 13,8 millionene jeg har tenkt å vinne - de skal bl.a. brukes til hagearkitekt - følger jeg min egen hageplan etter innfallsmetoden.
Stadig ny inspirasjon fra nettsteder, hagebøker og blader.
Mye å glede seg over, og glede seg til!

Jeg ser forresten også fram til å få de nye batteriene til kameraet. Det er frustrerende å være omringet av så mange fantastiske motiver uten å kunne dele dem med
andre!