Lørdag 18 september 2010

Det er veldig lenge siden forrige oppdatering her!
Jeg har inntil videre sluttet å legge inn nye filosofiske betraktninger på denne siden. Isteden skifter jeg introen påforsiden, og arkiverer "gammelt nytt" på baksiden.

Tirsdag 15 juni 2010

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det skulle vært skuddpremie på svimygg, knott og andre blodsugende insekter!!! Jeg har hørt om en gruppe på facebook for alle som ønsker at flåtten skal brenne i helvete. Det er like før jeg starter opp en gruppe som førdømmer de bittesmå plageåndene til evig behandling med fluesmekker og insektspray!! Hva er de egentlig godt for? Jeg håper fugler og rovinsekter setter pris på dem, for jeg gjør det IKKE! Jeg mistenker deres oppgave i livet er å spre smitte blant folk og fe og elless gjøre livet surt for friluftsentusianster og  fulltidsarbeidende hageelskere... I dag kom og gikk årets etterlengtede feriepenger. Jeg handlet noen få sommerblomster. Det føltes på høy tid å fylle de gapende tomme krukkene ved døra.
Drømmen om et bugnende flor gjør seg nemlig gjeldende på denne tida. Da jeg kom hjem med dagens fangst, var skyggene begynt å bli lange. Dette er et sikkert tegn på at insektsvermenes tid nærmer seg... En lang, vindfull solskinnsdag  gikk mot sin vindstille slutt. Uten sol og vind var det fritt fram for dem... Folk her ute har fortalt meg at når sola går ned, går vi inn.
Jeg var imidlertid fast bestemt på å plante i hengeampler og krukkene. Fint og fargerikt skulle det bli! Første forsøk endte etter noen minutter: knottene sto som skyer i ansiktshøyde. Det var tydelig at kveldsmaten var servert... Jeg holdt på å bli gal! Men det var ikke snakk om å gi seg ennå. Dermed var jeg inne og hentet høyhalset fleece og hatt med myggnetting over. Ha! Tenkte jeg, der var jeg for smart for beistene. Jeg pustet fornøyd bak nettingen. Myggen holdt seg utenfor. Det viste seg veldig snart at knott og svimygg ikke lot seg stoppe... Små og innpåslitne som de er! Elendigheten kravlet lett gjennom hullene i nettet og havnet på innsiden av nettet! ARRRG!!!
I kampens hete ble nok ikke plantingen foretatt varsomt og forskriftsmessig. Det ble plutselig en desperat kamp med tida. Det dreide seg om hvor lenge jeg greide å holde pusten. De danset begeistret rundt meg. Et levende slør! Jeg kom med mindre vennligsinnede anbefalinger om hvor insektene burde dra. De bare koste seg i hvert åndedrag. De skal visst bli tiltrukket av dette som vesner med blodårer og stresshormoner puster ut. Det gjorde de i kveld også! Aldri har så mange planter havnet så fort i jorda!På den måten kan man jo (-med overmenneskelig godvilje-) si at det kom noe positivt ut av det hele. Jeg lurer på hvordan krukker og kar tar seg ut i morgenens dagslys med svermefritt solskinn...
Men hevnen er søt: Nå har vi hengt opp den effektive "insectecuteren" eller hva den kalles. En liten innretning med blålys og gitter som fanger insekter med skumle hensikter. Den går på strøm, og har vært ute en sommernatt før...

Torsdag 27 mai 2010

Denne dagen startet opp som en hvilken som helst vintermorgen: rim på gresset og minus 2 på gradestokken. Men kalenderen viser jo siste uke i MAI! Våren hadde en skikkelig dugnad forrige uke og verden her omkring ble grønn og frodig. Sommervarmen ble også testet, som en bonus. Forrige helg kunne vi gå omkring i kortarmet topp og bli solbrente, mens vi klippet grønt, saftig - og langt - gress. Mens "løvetennene" ble utsatt for intens forfølgelse, kunne jeg glede meg over at fjorårets solfaktor fortsatt gjorde susen. Med andre ord: jeg var overbevist om at vinteren hadde takket for seg for denne gang. Men jammen... Jeg hører fortsatt om kuldegrader og snøfall i høyden. Ja ja. "Mai varm gjør" som kjent "bonden arm"... Mens det optimistisk slås fast at " mai kulde gjør bondens lader fulde". Det dreier seg om gamle værmerker. Og om det fortsatt skulle ha noe for seg, lover det ganske bra for landbruket. Jeg har egentlig gitt opp å klage på været. Nå er jeg heller hun irriterende som alltid må se det positive med alt. (Men etter noen regnfulle sommer-ferier forstår jeg at det er smart å holde for seg selv at en våt sommer gir god sopphøst...) Jeg gleder meg til fint vær og lettkledde temperaturer! Jeg drømmer om blomstrende ampler og hjemmedyrkede grønnsaker. I fjor plukket vi lekre cherry-tomater rett utenfor kjøkkendøra! Men hittil har jeg ikke sådd gresskar engang. Må nok kjøpe inn ferdige planter fra hagesenteret. Juni tripper spent i kulissene, og jeg ser fram til dager med masse utetid.
Juni, ja. I begynnelsen av juni flytter Kitty og Catthy ned til oss. Det blir spennende! Hvordan vil Lexypus takle nykommerne? Hun som har brukt 1 1/2 år på å akseptere Mindy. Etterat Kaisa døde, har vi imidlertid merket at Lexy er mer overbærende og rett og slett vennlig mot Mindy. (Når jeg bare får tak i gode batterier, skal dette dokumenteres. Kanskje med en liten video?) Det er koselig å se hvordan Lexy kommer bort for å stryke seg inntil Mindy. Og ikke minst gledelig at Mindy synes det er fint å hilse på Lexy, kinn mot kinn, værhår mot Kromi-skjegg. (Hun er iallefall ikke like vill i blikket lenger!) Dette må være et tegn på at to småpuser også blir akseptert hos B-Bissene. I løpet av den herlige sommeren!!
Håpet er lysegrønt!

Mandag 17 mai 2010

Det er natten før 17mai. Alt er stille. Hittil. Det har regnet fra seg, og tåka henger tung mellom fjelltoppene. Vi trengte regn. Det begynte å bli faretruende tørt. Men alle håper på sol når nasjonaldagen våkner for alvor!

Det var nettopp 2 uker siden Kaisa døde. Jeg savner å ha henne rundt meg. 15 år er et langt hundeliv. Et langt vennskap. Mest av alt føler jeg stor takknemlighet for alt vi delte sammen. Kaisa var min spesielle jente. Det finnes masse gode minner etter henne.
Hverdagen og våren innhenter oss mer og mer. Rutiner og oppgaver både hjemme og på jobb. Livet er ikke ment å være bare solskinnsdager. Det er kanskje nødvendig med triste ting for å kunne sette mer pris på glede. Hm. En gang hørte jeg noen si at "glede er et opphold mellom to sorger" Som vanlig måtte jeg straks omskrive dette til " Sorg er et opphold mellom to gleder" ("Halvfullt", ikke "halvtomt", der altså ) Det vi fokuserer på blir det jo som kjent mer av.
Følelser er viktige. Gode og vonde følelser. Jeg klarer ikke å stenge ute tårene. Kan ikke se tegnefilmen om Bambi uten en full pakke med papirlommetørkler innen rekkevidde. Aller helst alene... jeg er veldig lettrørt av natur... Særlig det som har med dyr å gjøre! 
Men jeg skammer meg ikke lenger for å vise følelser. En klok mann sa en gang at det er like viktig å være sann mot sorgen som mot gleden. Barn gjør dette helt naturlig. Det er både sant og sunt!
Jeg har også tatt det til meg, både når det gjelder mennesker som står meg nær, og når det gjelder dyr. Noen vil innvende at følelser for dyr og mennesker ikke skal sidestilles. Men følelsene er like virkelige for den som har dem, uavhengig av hva andre måtte synes. Det er lov å savne. Det er viktig at de store følelsene blir anerkjent og tatt alvorlig. Følelser er ikke styrt av fornuft. De er vårt spesielle kompass som peker mot det som betyr mest for oss i livet. De er en viktig del av den unike personen hver og en av oss er.

PS: Håper jeg du får akkurat den 17.maien du ønsket deg!
HIPP HIPP HURAAAAA!
    

Lørdag 24 April 2010

Vårtegnene kommer i svermer og flokker, krabber opp av jorda, synger i tretoppene, summer og flagrer omkring påskeliljer og krokus, skifter til sommerdrakt, blomstrer og utfolder seg i optimistisk april-stil! Til tross for et par snøfall og en håndfull minusgrader hver morgen, er det endelig ingen tvil om at vinteren er over! Bilen har lovlydigst nok fått på sommerdekk. Vi ser høy blå himmel uten kondensstriper etter utallige fly. (Dette siste håper jeg egentlig ikke skal bli et vårtegn, siden det skyldes askeskyer etter vulkanutbruddet på Island. Skumle greier!)  Men jo, det er VÅR i lufta! -Og pollen. For mange med pollenallergi vil våren bety nysing, rennende og kløende øyne og annet ubehag. Selv er jeg indikator på blomstringstida til or, hassel og bjørk, som det naturlig nok finnes mye av her i skogkanten. Men det finnes medisiner, og jeg vet jo at det hele er over når raklene på bjørka har drysset fra seg i mai. Pollenallergi har blitt et sikkert vårtegn, et bevis på at vi lever! En naturopplevelse...  Denne våren har jeg forresten opplevd noen vårtegn for første gang. De er på ingen måte sjeldne i disse dager. Jeg har bare aldri tidligere vært på rett sted til rett tid. For et par uker siden møtte jeg en stor padde som kom frem fra sitt "lune hi" i et hull i jorda. Jeg har lest at padder overvintrer i nedgravd tilstand, men aldri sett dem dukke fram igjen. Jeg har som regel ikke sett dem før de kommer til hagen vår om sommeren, etter romantiske møter og kvekkekonserter i tjern og dammer. De er som kjent skikkelige vanedyr, og gjentar den samme vandringen år etter år. Og de kan visst holde på lenge; ( -om de holder seg unna bilveier...) Jeg mener å ha hørt om padder på rundt 40-50 år! Som kjent spør man aldri om en paddes alder, men denne var ikke rumpetroll i fjor! Den var rett og slett stor. Jeg rakk å få fram kameraet og forevige den før batteriene flatet ut ( i kameraet, altså! ) Våren er mer enn tid for vakker fuglesang og hvitveis. Den tilhører også "småkrypene". I går møtte jeg en svart hoggorm, så vidt jeg kunne se, på stranda like i nærheten. Som en indignert beach-babe lå den og buktet seg i lyngen da vi dukket opp. Jeg og hundene hadde tatt snarveien over bekken for første gang denne våren, og jeg var litt redd de skulle tråkke på ormen og bli bitt. Spesielt Mindy, som er ganske våryr og vimsete hele året... 
2009 gikk inn i naturhistorien bl.a som orme-år, vepseår, myggeår og gnager-år. Og ikke å forglemme finanskrisa... (-men sistnevnte kan vel ikke naturen lastes for...)
Dette eksemplaret er bevis på at en lang og snørik vinter ikke er nok til å utradere dem. Solbadende ormer og søvnige padder er ikke det folk flest tenker på som koselige vårtegn. Men de er en like naturlig og viktig del av vårskogen som alle som blomstrer og kvitrer og rører oss med sin skjønnhet. 
De to jeg har nevnt her, har overlevd ca 90 dager med isende vind, frost, kulde og under "metervis" med snø! Det er faktisk bare å ta av seg vårhatten...

søndag 4 april 2010

Påsken er nesten over. Vinteren nærmer seg også slutten. Nye landområder dukker fram fra stadig tynnere snølag. Vi tror virkelig på vår nå! Og når bakken blir snøfri kommer stadig nye overraskelser til syne. blomsterløk, julerose, div saker og ting man glemte å plukke opp etter hundene før vinteren satte inn for alvor. Jeg har dessuten lært noe nytt om utelykter denne vinteren...
Det begynte en kram dag før jul. Jeg laget en av de koselig snøballyktene som er så koselige om vinteren. De har en tendens til å slokke før lyset er brent ned fordi de øverste snøballene ofte smelter og faller ned. Derfor fant jeg i min klokskap på å sette en liten utelykt av metall og glass inn i kreasjonen. Det gjorde susen! Det lyste så koselig hele natten. Det snødde forresten masse. Snølykta var omtrent usynlig da morgenen kom. Ut på ettermiddagen var den helt borte, og jeg tenkte ikke mer på den. Ute av syne osv. Minnet om den gode ideen dukket opp igjen om kvelden, da jeg plutselig hørte Einar med snøfreseren... Woops! Jeg hadde glemt en lykt! Jeg skyndte meg ut får å grave den fram. Men hele snøhaugen som hadde vært lykt var borte. Jeg spurte snøfreserføreren, men han hadde ikke sett (eller hørt) noen lykt. Jeg lette litt til, men den var bokstavelig talt som sunket i snøen. 
I hele vinter har dette vært et mysterium. Ikke så stort, sant nok, men likevel har jeg lurt på hva som skjedde med lykten. For han ville vel ha merket det om en hel lykt forsvant inn i snøfeseren? Et aldri så lite "kræsjknus single" om ikke annet.
Påsken er fra gammelt av en tid for  mysterier og oppklaring av disse. ("..allerede de gamle romere...")Tradisjonen tro ble også mysteriet med den forsvunne lykten løst. På naturlig vis. Sukk.... Joda, lykten hadde gått igjennom snøfreseren. Og dere som vet eller aner hvordan en snøfreser virker, kan sikkert se for dere hvordan en gjenstand ser ut etter et slikt møte... jeg har plukket glasskår og metallbiter etterhvert som snøen trekker seg tilbake. Det er snakk om glass-splinter i ulik størrelse over et stort område av  det som med solens hjelp skal bli PLENEN. Hver eneste lille glassbit er superskarp og farlig for bare føtter av alle slag.
Kanskje jeg må støvsuge plenen til slutt? Heldigvis er gresset så flatt etter vinterens snømengder at det er forkoldsvis enkelt å plukke bitene. Når sola skinner, blinker det lystig i glass over et bemerkelsesverdig vidt område og i stor  avstand fra der den ulykksalige lykten en gang så tankeløst ble plassert.
Ja, jeg har lært! Lykter og snøfresere er en dårlig kombinasjon. Og resultatet kan bli en del skår i gleden...

Søndag 14 Mars 2010

Jeg burde nok vært ute i det nydelige vårværet. Sett snøen sildre avsted som bekker. Hørt fuglene som krangler om de beste mat- og reirplassene, og sikkert uttrykker gleden vi føler over at vinteren tar farvel. Avskjeden strekker seg riktignok over flerfoldige dager ( minner litt om hvordan jeg selv brukte tid på å si "hade" pr telefon, før vi fikk oss trådløs, batteridrevet utgave... ) Vinterens batterier er snart oppbrukt, og jeg gleder meg altså sammen med dyreriket over at våren snart tar over!
Jeg sitter inne og skriver hverdagstanker siden jeg ikke har laptop. (Nei, jeg kunne nok ikke sittet ute uansett, for det drypper smeltesnø fra de merkeligste steder. Tenk om noe av det hadde truffet rett i tastaturet! Det hadde vært krise, så avhenging som jeg har blitt av pc-en.) Kaisa, snart 15 år, ligger og slapper av på golvet ved siden av meg. Mindy foretrekker å sove med utsikt, så hun har valgt en plass i gjestesenga. Lexypus aner jeg ikke hvor er akkurat nå, men kjenner jeg den damen rett ligger hun nok på badematta. Varmekabler er skapt for katter! Hun kan gå ut når hun har lyst, men det er visst ikke stort som frister der. Enten er det for vått, for kaldt, for mørkt, for lyst, for mye vind, for mye snø, for sterk sol ( kan det bli for mye sol for en katt?!) og sist men ikke minst: for mange livsfarlige katter! Fremmede katter er nemlig skumlest av alt! Lexy er ikke interessert i å bli kjent med nabojentepusene heller. Mona og BalteBalt heter de. Nei, best å være inne. Her kan hun f.eks. styrke selvfølelsen ved å skremme Mindy av og til. Kanskje hun tror at hun egentlig er en hund? 
Jeg ser fremover mot en ny uke. Det er det like før jeg begynner på jobb som vanlig igjen. I det siste har jeg nemlig blitt bedre og bedre i arm, nakke og skulder. Det har hjulpet med behandling og øvelser hos fysioterapeut. Skal bli bra å komme tilbake til det normale igjen! Ja, våren blir skikkelig FIN!

10 Mars 2010

Nå om dagene er det litt vanskelig å gi små lyspunkter i tilværelsen navnet "snøfnugg-stunder"... Hvis du skjønner hva jeg mener... Det er jo meningen å beskrive noe verdifullt, sjeldent, vakkert og flyktig. Vi begynner jo å bli litt mettet på nedbør i fast form. Jeg introduserer derfor " krokus-tanker"!" Tørr asfalt, sildrende takrenne-lyder, meisesang, kattuglelyder, rennende bekker langt nedenfor snødynene... Jippi! 
Det har vært smeltende god temperatur i dag. Snøen bærer mer og mer preg av å være på defensiven, selvom den utsruster seg med et skarpt lag av skare hver kveld.
Jeg synes veldig synd på de stakkars naboene våre; skogens mange store og små dyr og fugler. Jeg unner dem virkelig en vår full av saftig gress og godsaker så de kan komme seg igjen! Denne vinteren har nok vært en kamp for mange.
Selv la jeg ut på optimistisk tur i snøen her for leden. Det var bare rett utenfor hagen, en runde som til vanlig tar 2 minutter på bar mark ( og med normalt snøfall...)  Steve sa han ikke ville følge med, men fortsette på veien de siste metrene. Men sta og dum som jeg var, så jeg for  meg at jeg skulle legge grunnlaget for vårens første sti over nedsnødd jorde... Jammen sa jeg jorde! Sympatien for de nevnte skogens dyr økte til det uendelige! Jeg trodde jeg skulle dø! Jeg hadde jo denne mer eller mindre ubrukelige høyrearmen. (Det var egentlig pga den at jeg bestemte meg for å lage en sti så jeg kunne gå. Det er jo så bra!) Men jeg endte opp med å måtte kjempe meg hjem gjennom snøen på alle fire... Jeg håper jeg kan skaffe meg et par breie stødige TRUGER til neste vinter!!! (-mektig inspirert av bloggen til Marit på MAJABISSENEs Hjemmeside...)
I mangel på denslags hjelpemidler ble det med den ekspedisjonen, og det har ikke blitt mange turer i skogen.  Men jeg har oppdaget at det er brøytet på den ene skogveien "vår". Jippi! Sammen med Mindy gikk jeg. Mens hun lykkelig men litt skeptisk svinset hit og dit og snuste, gikk jeg der og slang med armene som en annen soldat (-dette er nemlig viktig og brat når man har problemer med syke nakke/skulder/arm-nerver ) . Vi gledet oss over å gå i skogen uten å drukne i snø. Ikke var det så kaldt heller. Siden den dagen har vi vært på nistetur med kakao etc sammen med Steve også. Vi tar våren mer og mer tilbake!  Og snart blomstrer or og hassel!

Fredag 26 februar 2010

"Hva føler du nå?"
I disse vinter-OL-tider er vel dette et ganske vanlig spørsmål. Jeg synes også det er en passende overskrift å skjule seg bak når jeg nå går i gang med oppsummeringstiraden over hvordan vinteren 2010 har vært for meg...
AKK! Viktigheten av høyre arm med tilhørende skulder og nakke ER ikke overdrevet! Man blir temmelig redusert når disse eller andre kroppsdeler ikke funker som de skal. Det har for eksempel gått utover oppdatering av hjemmesida... Men nå har jeg bestemt at det går raskt fremover. Jeg har vært hos fysioterapeut for første gang i livet! (Jeg begynner å forstå at jeg burde ha kommet dit for lenge siden for å FOREBYGGE det jeg nå sliter med. )
Det har vært en lang vinter. Hvis jeg ikke tar fullstendig feil, begynte den ca 16 desember i fjor. Jeg husker de første lette snøfnugg kom dalende da barnehagen var på nisse-tur til Randesund Lysstøperi den dagen. Snøen satte liksom førjulsstemningen for alvor! Lite ante vi den gangen at de samme snøkrystallene fortsatt skulle ligge 3 mnd senere, godt gjemt under ca 1 meter med slektninger... 
Bare det at det stort sett har vært kaldt og til tider bikkjekaldt, gjør at i allefall min hukommelse ikke har funnet frem til maken i min tid. Dette kan sikkert motbevises. Jeg har aldri gjort krav på å ha en spesielt god hukommelse...
Jeg tilhører den lille og litt utskjelte gruppen mennesker som liker vinteren og ser på snøen med positive øyne. (-nei, jeg jobber ikke inne på et lunt og varmt kontor til daglig: i barnehagen er vi ute i vintervær også! ) Jeg er ikke blind for ulempene vinteren ofte byr på, men prøver altså å krydre tilværelsen ved å glede meg over det som måtte være av lyspunkter. Til disse hører rene hunder (ikke dekket av søle og slaps etter hvert opphold utendørs) lysere mørketid, isolasjon over plantene og vannrør til brønnen ( barfrosten er ikke til å spøke med!) Barn har det moro i snøen, det er vakkert å se på... Jevn vintertemperatur med bare veier selvom det er snøføre innafor...
Jeg laget en lang liste over det som kan være positivt, tidligere i vinter. Mens bilen ennå startet på første forsøk etc. Men nå må jeg tilstå at det hadde vært koselig med de første vårtegn. Men som så mye annet jeg ikke kan finne, er de nok dekket finne av sin tykke dyne av snø-snø-snø. Snøklokkene ringer kanskje ikke på flere uker enda. Og det er fare for at påskeliljene ender opp som mai-liljer. (Hvis de ikke har frosset ihjel!) Vi får håpe at det snart går opp for naturen at den holder på å forsove seg! 3 sammenhengende vintermåneder holder. Kalenderne begynner så optimistisk å friste med vårlige innslag i mars. Og for ordens skyld  har dagene blitt lenger og lenger siden jul. Det er lyst etter kl.17. Dette er jo også vårtegn! Hold ut! Vi er på rett vei!

Mandag 1. februar 2010

Det er fortsatt vinterstemning på sørlandsbygda! En ordentlig gammeldags og varig vinter har vi hatt helt siden midt i desember. Nesten ikke til å tro! Jeg tilhører det fåtallet(?) mennesker som gleder seg over vinterens skjønnhet. Snøkrystallene er små unike juveler. Jeg har alltid vært fasinert av deres utrolig vakre form. Det har kommet store mengder av dem hittil. Kanskje jeg skal prøve å finne ut hva som gjør at snø ikke er snø. For det finnes litt av hvert annet enn den 6kantede varianten. Vi har hatt haugevis av isoporkule-snø. I kanten etter snøfreseren tyder jeg lag på lag med ulike snøarter. Og kanten blir stadig høyere. Nå rekker den godt oppover knærne.(-Det sier vel ikke så mye for andre enn dere som vet hvor langt det er til mine knær..) Jeg prøver forresten å fokusere mye på beina for tida; de fungerer helt som som de skal. Fortsatt er det uorden i den velbrukte høyrearmen. Men det går fremover! I dag tok jeg mot til meg og kjørte den lille mila til nærmeste butikk/postkontor for å sende viktige brev. Bilen har stått og stått og stått helt siden desember i fjor, og jeg var nesten overbevist om at den ikke kom til å starte. Men jammen! På første forsøk kom det liv i den vesle corsaen gitt! Det var godt gjort, for vi hadde minus 10 grader på det varmeste her i dag, til tross for sol og blå himmel. På bygdeveien vår er det klassisk usaltet vinterføre. Litt glatt, men hei, det kjøres jo etter forholdene når man tester "betente slimposer" i trafikken!!! Det er ikke noe jeg kommer til å gjøre igjen på en stund. Noe så enkelt som å gire, var rett og slett vondt... 
Nå var det nok om betente kroppsdeler. Jeg skal heller rette oppmerksomheten mot naturen! Nærmere bestemt vinternaturen. Lyset, fargene, luktene, lydene...
For etter mange lange dager i vår mørke stue har jeg bestemt at stua males til sommeren.  Lys og trivelig skal den bli! Men det finnes mange mange mange hvitaktige farger. En slags varm kremhvitfarge er liksom utgangspunktet, men krem-hvitt kan være så mye. Lys toscana, lys provence, lyder det kjent? Det er nesten uendelig mange nyanser å ta av. Jeg leter etter den som kommer nærmest fargen på himmelen en vinterdag når det snør, mens solstrålene spiller rett over skyene. En sånn litt varm hvitkremfarge vil sikkert gjøre seg på veggene her i "villa Juledilla"! Snøhvit? I mellomtiden kan jeg fortsette å bla videre i interiørmagasiner mens tankene frakter meg helt over til den andre side av malejobben... Det ferdige resultatet! Når sommeren kommer. En gang... 
For ennå er det en del igjen av vinteren!

Lørdag 16 januar 2010

Når kroppen ikke virker som den skal forstår man at det ikke er en selvfølge at den gjør det! Jeg har tenkt en del på dette de første ukene i det nye året. Jeg har vært helt redusert med betennelse i sener og slimposer / senebetennelse i nakke, skulder og høyre arm. Det er fremdeles ikke godt! Jeg har aldri opplevd maken! Armen har blitt et fremmedlegeme jeg nesten ikke kommer overens med. Jeg våger meg litt foran pc'en idag. Det er risikosport, men legen har sagt at jeg må bevege på "vedhenget" for at det ikke skal stivne og bli vondt verre. Jeg må komme tilbake i gjenge! Det er ikke lett. Uansett hvor eller hvordan jeg plasserer armen, har det gjort vondt. Spesielt om kvelden. Jeg har hatt fast plass på sofaen i stua  de siste nettene. Med 2 paralgin forte innabords, og med Mindy og Kaisa på golvet og i stolen ved siden av for å passe på meg. Det er første gang jeg bruker så sterke tabletter uten å kjenne noen som helst virkning! Jeg føler at jeg nærmer meg  bedringens vei nå. Jeg gleder meg til jeg kan gjøre sånne vanlige ting igjen, uten å, planlegge det: som å sette strikk i håret, ta på tøy, kjøre bil, gå på jobb, og ikke minst til å sove en HEL natt igjen...
Jeg har STOR medfølelse med alle dere som har eller har hatt plager i "hengslene".
Men tro ikke at alt er elendighet på landet for tida! Nei, for vi kan nemlig fyre med ved! I stua vår står en fin gammeldags etasjeovn. Den var her da vi flyttet inn, og vi så fram til lune innekvelder med kakao og pledd foran peisen. Men håpet brast etter den første testen. Vi tente optimistisk opp, og satte oss klar med kakaoen og gledet oss over varmen som skulle spre seg i rommet. Men alt som kom ut var stikkende, illeluktende røyk! Vi så på dette som et mislykket eksperiment, og siden den gangen var ovnen blott til lyst. ( jeg satte masse lyestaker og sånt på den) Jeg regnet med at vi måtte skaffe ny peis - en gang... Sukk...
Nå har vi gått inn i vår tredje vinter på landet uten annet enn el-oppvarming...  i begynnelsen av januar våget vi å teste igjen. Det var fordi nabo Einar ga oss en sekk ved og foreslo at vi burde prøve, siden jeg var så elendig i kroppsdelene, og det ble sikkert ikke bedre med denne kulda;  det var jo nede i 23 iskalde grader. (Ute heldigvis) "Kanskje peisen har blitt ok av seg selv..." tenkte jeg håpefullt. Men akk så begynte det å ryke illevarslende etter første kubbe... Denne gangen var det imidlertid så grøssekaldt alle steder at vi hadde is i magen (-og gassmaskene var klare-) så vi lot det stå til. Da oppdaget vi at røyken ikke kom innenfra, men fra selve veggene på ovnen. Den har nok vært innsatt med noe slags ovns-voks for å se vakker og sort ut da vi overtok huset. Alt som skulle til var å "brenne det av"!! Nå virker ovnen den som den skal, og vi kan bruke den om vinteren skulle barske seg igjen! 

Fredag 1 januar 2010

Vi er allerede noen timer inn i det nye året, og tar det helt med ro! Jeg var en del ute i går. Vinterlig, vindstille med snø på alle trær og knedyp på flatmark. Med sol og blå himmel over det hele. en nydelig klassisk vinterdag! Det var så kaldt at jeg måtte skifte batteri (-oppladbare heldigvis-) i digitalkameraet med raske mellomrom. De lader seg ut raskere i kulda, virker det som. Mindy avslører seg som en liten frysepinne. Og jeg som trodde hun vokste det av seg... Hun er nok ikke den mest herdede av hunder, men så har det vært ned i 20 kalde her i bygda. Da er det ikke så rart hun skjelver og fryser på tærne. Pappa-Steve mer engstelig enn meg. Han ser for seg at det blir lungebetennelse og andre fæligheter på Mindy, og er veldig enig i at vi må skaffe varmere tøy til kromi-jenta vår. Gjerne hundesokkervogså. Det er meldt kaldt vintervær en stund fremover, så man bør ha nok tøy noen og enhver! Det minner virkelig om vinterne på 70-tallet her i landsdelen. Jeg håper på en sånn vinter igjen, men er uansett forberedt på at ting kan slå om.
Vi er forresten litt engstelige for at telen skal gå så dypt at vannrørene fra brønnen fryser. Huset ble bygget i de kalde 70 åra, men vi er likevel ikke helt sikre på forholdene under bakken. Derfor brukes vann rett som det er her hos oss. Kaldt friskt kildevann. Nesten faretruende kaldt? Hm. Best å sette på oppvaskmaskina litt, det blir jo fort oppvask! For ikke å snakke om alt juleutstyret som trenger å vaskes før det legges bort for denne gang. Julepynten her i huset har ofte fått være i fred til 13 dag jul og noen ganger til 20.de dagen! Men i år føler jeg for å normalisere mine omgivelser raskere enn vanlig. Når bare kroppen  er klar for denslags...
Jeg har nemlig pådratt meg en skikkelig stiv nakke, med verking ned i høyre arm. Samme arm som jeg fikk svineinfluensavaksine i desember. Kan det være en sammenheng? Eller er det gikta som slår inn, nå som man nærmer seg "middelalderen" for fullt! Jeg skal i allefall ikke rydde mer i kveld! For nå skal jeg kose meg med planlegging av det nye årets prosjekter hjemme og ute, og kanskje se en film på dvd.
Mulighetene er mange, og imorgen starter januarsalget.... Godt Nyttår!

Fredag 25 Desember 2009

Så er julaften plutselig over...
Forberedelser, forventning, kiling i magen, stress og kos har nådd høydepunktet og etterlatt den velkjente fornemmelsen av romjuls-fred. Vi har også i år feiret julaften hjemme hos Mommose og Mina.  Steve, Kaisa, Mindy og jeg, og selvfølgelig vår nærmeste nabo "onkel Einar"! Det er alltid fantastisk koselig å være sammen og spise god julemat og smake hjemmelaget tomtebrygg! Og Mommose klarte jammen å pynte det kunstige juletreet så fint at det ikke føltes kunstig i det hele tatt! Det i seg selv er virkelig godt gjort, for jeg er nesten-uhelbredelig fan av ekte vare... Prikken over - eller snarere under- i'en var jo alle de flotte julegavene under treet. Takk og stooor juleklem til Mommose som nok en gang ga oss en minneverdig julaften!
Bortsett fra julen 1986 har jeg feiret alle julene hos henne. Og pappa. Det begynner å bli en lang rekke av dem...
Alle barndommens juler sitter nok fremdeles i veggene. Hvis jeg hadde hatt tid og overskudd til å lytte, ville jeg sikkert oppfanget ekko fra mange fordums juleforberedelser. En gang fungerte mine antenner ganske bra for denslags. Men av en eller annen grunn oppfanget jeg ikke den gode julefølelsen i år. Den ser ut til å bli mer og mer sky med årene. Kanskje etter all klappjakten opp igjennom tidene... Det tar uansett lenger tid til å bli bevisst de "næreste ting" for å føle den virkelige julens mening. Det ble ikke nok tid til dette før jula plutselig (-sånn føltes det-) bykset fram fra sitt skjul, så jule-eskene føyk! Det er et merkelig fenomen hvordan tida til juleforbereelser ser ut til å bli kortere og kortere når man er voksen! Samme hvor tidlig man starter det hele. Og til tross for påstandene om at jula kommer på akkurat samme tid hvert eneste år... Skulle tro det var mulig å legge in rom for ettertanke. Det ser heller ut til å være lettere å gjøre unna de praktiske juleforberedelsene i en travel hverdag. Spare det beste til slutt. Men da er det ikke mer tid. Det føles ikke like enkelt å rettferdiggjøre julerengjøring på det indre plan mens To-do listene fortsatt bugner med alt som MÅ gjøres.

Men jeg skal i hvertfall ikke gå i fella og gruble over hvordan det skulle vært. Nå skal jeg bruke hver eneste julepyntede hellige juledag til å få tak på julestemningen! Og hva passer bedre enn å feire videre? Dagen har jo kommet for engelske CHRISTMAS-DAY på landet, med smak av kalkun!!

Søndag 13 desember 2009

I dag er det jammen 3.søndag i advent og Lucia-dagen på en gang! Julen kommer stadig nærmere, og juleforberedelsene går sin gang. I år blir de noe minimalistiske. Det er sånn av og til. Heldigvis har vi bestandig fått høre at det er tanken som teller, og tanker er det ingen mangel på! Det er flust med planer også. Og tradisjoner. Jeg har planer om å velge ut de tradisjonene jeg selv trives best med, istedenfor å la alt som skal og  gjøres før jul, styre den lille fritiden som finnes. Nå som nettene blir lange og kulda setter inn for alvor. (Kanskje hvit jul i sikte?) Dagene har iallefall ikke så mye rom i seg som de brukte å ha noen år tilbake. Som allerede nevnt, mangler det en del timer i døgnet. Visste du forresten at ikke alle språk har et begrep som betegner disse 24 timer som tilsammen utgjør dag og natt? Jeg har nemlig prøvd å finne det engelske ordet for "døgn" for Steve, men det ser ikke ut til å eksistere noen fyndig glose. Interessant? Neppe... Dagene går uansett like fort.
Et av prosjektene jeg har kommet i gang med i anledning julen, er å ta nissebilder av vår egen lille bygdenisse Mindy! Hun kler den røde lua godt, og har hvitt skjegg fra før.
Vi våknet til en nydelig frostklar rim-morgen, og har allerede vært nede ved vannet og sett naturens vinterutstillling "vintervakkert". Hvert eneste visne strå er dekket av krystaller. Alle trær har på sprø hvite rimblonder. Stille stille desemberformiddag på landet. Mindy fryser på tærne, men stiller gjerne opp med nisselue på snei om det vanker godbit etterpå. (Og det gjør det, vet du...)
Nå skal vi snart ta en liten luciatur til Mommose i "fjell-landsbyen". Vi har gjort klart noen "lussekatter" siden det er Luciadagen. Og vi har med tomflasker som snart skal fylles med Mommoses tradisjonelle (alkoholfrie) tomtebrygg.
Da blir det snart jul!

Tirsdag 17 november 2009

Det er ikke bare gøy å være avhengig av tekniske vidundere... I allefall når de ikke vil fungere slik de skal! Men nå ser det ut til at nettet er på bedringens vei i disse virus-tider. Litt av hvert har selvsagt skjedd siden sist. Mindy har bl.a blitt 1 år!
Og jeg holder på å male permen til årets julebok. Det skal litt oppvarming til for å gå i gang med maleprosjekter nå. Jeg har ikke tatt i en malepensel siden samme tid i fjor. Men siden adventstiden er like om hjørnet var det bare å hoppe i det! Det er egentlig veldig artig. I alle fall når inspirasjonen kommer på plass og det nesten går av seg selv. Når man kommer inn i en "tidsløs tilstand". Sånn kan det nesten føles. Og det er kanskje like bra at tidsaspektet viskes ut. Det kan nemlig ta sin tid! Jeg husker f.eks en gang for snart 20 år siden (-20 ÅR!?? gisp!!!) da jeg en påskeferie satt og malte i 18 timer i ett strekk, sånn omtrent! Dette lar seg naturligvis ikke gjøre nå lenger. Jeg har jo både en mann og to hunder som ønsker kontakt. Og man klarer ikke å ignorere en stirrende, ett år gammel kromfohrländer lenge av gangen! Selv effekten etter en lengre morgentur, varer ikke evig...
Jeg har forresten hørt at den "kunstneriske hjernehalvdelen"( den høyre? ) ikke er så opptatt av dette med tid og sted. Det skal være det som er årsaken til følelsen av at tiden står stille når man blant annet maler. Høres ikke dette ut som en slags trance? Pr definisjon er det visst noen av de samme tingene som skjer. Nok en gang handler det om å fokusere, å konsentrere seg helt og fullt om noe. Tankene settes i fri også. Selvom ikke verdensproblemer løses, så er det utrolig så mye man går rundt og tenker på. En interessant måte å sortere inntrykk og uttrykk i en og samme prosess! 
Alt i alt har det vært en fin helg på det indre plan.  Og  siden Mindys bursdag ble feiret i flott solskinn, ble det ganske vellykket på det ytre plan også! En uke som starter på denne måten kan ikke bli så verst;-)

Søndag 1. november

Jeg har nettopp lagt inn søknad om å utvide døgnet med 8 timer... Det hadde kommet godt med nå som tida ikke strekker til, og mange av døgnets timer går med til soving. Jeg tror det kan være snakk om en sammensvergelse: etter at vi skrudde klokka tilbake virker det nemlig som om en eller annen med sans for eksperimentering har fyllt ekstra finkornet sand i timeglasset. Dagene bare renner avsted. Oktober har kommet og gått. Nå er det plutselig november! Vi går inn i en måned med mange tradisjonelle gjøremål; det er jo snart jul! Mindy blir forresten snart 1 år! Litt av hvert å planlegge og glede seg til, med andre ord.
Vi har nettopp hatt besøk av Anita, Troja og Majabissene. Det ble en koselig høsttur på en ellers gråkald søndag. Mindy, som er overbevist om at hun er raskest i verden, gjorde en viktig oppdagelse. Kaisa klarer ikke å ta henne igjen. Vennen Prince kan hun også løpe fra. Men nå har hun lært at det faktisk finnes hunder som kan løpe like fort! Fortere til og med! Hun har lekt og blitt "trillet" av Jonas og Troja. Dette hadde hun aldri opplevd før, og det satte nok tilværelsen i et nytt perspektiv... Hun fikk løpt, herjet og praktisert hundespråk med de andre i flere timer. Jeg var først litt urolig for at hun skulle erte på seg andre. De er jo en del større og sterkere enn henne. Mindy har nemlig en terrier-oppfatning av seg selv som tøffest. Det kan i allefall virke sånn. Hun er ellers mest vant til å omgås eldre, overbærende damer ( Luna og Kaisa, altså!). I tillegg er jeg fortsatt litt miljøskadd etter div. erfaringer med utagerende briard-oppførsel gjennom tidene. Uansett så fant hundene greit ut av tingene på egen labb. De var så flinke! Som sagt hadde vi en kjempekoselig høsttur denne aller første novemberdagen. Og nå ligger en herlig sliten Mindy på jenterommet og drømmer om å mega-dulte Jonas og venninnen Troja (Australian Shepherd), og å løpe sammen med Jenny på jordene. Det første vil nok aldri skje, Mindy, men vi håper veldig på mer av det siste. Det er jo lov å ønske seg noe når man snart fyller år!

Tirsdag 20 oktober 2009

Høsten kom tidlig i år. Etter første frostnatt i slutten av September, har vi våknet til mange rimdekte morgener. Sommerblomstene takket for seg etter første runde. Og løvtrærne ble overtalt til å delta i en storslagen reklamekampanje: Gult, orange og alle nyanser av det røde farger dagliglivet.
Vi har opplevd noen utrolig flotte høstdager hvor skogen står som flammer mot klarblå himmel. Hagen begynner å tømmes for sommerlige innslag. Benker, figurer og annet  som ikke trives ute om vinteren, er bragt i sikkerhet. Ja, vi forbereder oss på årstiden da varmen kommer innenfra, (f.eks i form av varm kakao på termos, eller ull innerst,) og utelivet er best på avstand. Neida, det finnes jo ikke dårlig vær, bare dårlige klær! Det er egentlig mange fordeler med denne tiden: Jeg kan gå i skogen (-hvis jeg rekker hjem før mørket faller på...-sparsomt med gatelys på landet...) uten å få kink i nakken pga intens jakt etter sopp. Steve er fornøyd med at det er slutt på sesongen for knott, mygg, klegg og flått. Det er vi alle! Men det foregår elgjakt i omradet, så vi er litt forsiktige med hvor langt vi går, og hva vi har på oss.

Mindy synes forresten det er på tide å få dekkenet  jeg lovte henne for lenge siden. Hun synes av og til det er litt kaldt. Vi var forresten til dyrlegen med henne forrige torsdag. Hun klødde i det ene øret, og måtte dopes for behandlingen. Samtidig fikk vi klippet klørne hennes. Nå kan hun gå over parketten like lydløst som Lexy. Etter dette skal det klippes jevnlig: Mindy ble ganske elendig i magen etter bedøvelsen. Det skal bli lenge til neste gang, håper vi! Alle teppene i baksetet på bilen måtte vaskes. Men et koselig besøk hos Mommose, Luna og Lillepus, gjorde underverker. Mindy ble snart sitt gamle jeg igjen.  

Det har vært en travel tid. Mye å gjøre på jobb. Helgene brukes til å lade opp til en ny uke, hvor jeg føler jeg er hjemmom for å spise og sove. Sånn er det noen ganger. Det er spesielt viktig å ha noe hyggelig å se fram til. Akkurat nå gleder jeg meg f.eks.til å ta fatt på årets julebok-prosess. Det er nemlig ikke mer enn ca 45 jobbedager igjen til jul... Og det er ikke mye!

Men i mellomtiden skal resten av denne “gresskar-måneden”nytes. Det er tid for å tenne lys både ute og inne.

Moha-ha-ha-ha-ha...!

Søndag 27 September 2009

Det har vært en fin og innholdsrik helg her på landet. Den siste i "Sopptember".
Mindy og jeg startet søndagen med en 4 timers tur. Tida går virkelig fort når man kan nyte fred og ro i naturen. Vi gikk en helt ny skogsvei, som Mindy syntes ble ganske uhyggelig etterhvert: Hun insisterte nemlig på at vi ble forfulgt av skumle vesner! Jeg vet det er elg i traktene, og tenkte på historier om stressede elger som går løs på hunder i disse jakttider. Det eneste jeg kunne se og høre, var bladene som falt av trærne og svevet avsted i høstbrisen. Hva Mindys sanser oppfanget, fant jeg ikke ut.
Når vi nå er inne på å bli angrepet av store dyr, kan jeg nevne at vi hadde et gjensyn med hestene på fredag. Steve, Mindy og jeg gikk på besøk til dem denne gangen. "Fole-Ole" hadde blitt større siden sist. Mindy hilste litt skeptisk på hestemor, som var forsiktig og vennlig. Men den unge "mannen" syntes tydeligvis at Mindy oppførte seg dårlig: han stilte seg med  baken til oss, og sendte ut et  karslig luftspark i retning Mindy. Tydelig at han syntes det var på tide å vise seg. Vi fikk raskt med oss Mindy videre, og hørte hvordan ungdommen vrinsket utfordrende etter oss. Jeg tror i alle fall det var slik ment.
På lørdag dro vi på besøk til Mommose, og plukket pærer som skal bli deilige desserter. Det er alltid koselig å komme på besøk til henne. Det synes både Kaisa, Mindy og vi tobeinte. Takk for at du er den du er, Mommose!  
Det er tid for så mangt: frukt og bær, sopp, og gresskarene er snart klare til innhøsting. Fuglene samler seg for å tilbringe vinteren der insektene er. Svineinfluensaen truer fortsatt i kulissene.  Det er sommertemperatur en dag og et gufs av vinter den neste. Jeg tyr til tran og c-vitaminer,men den årvisse forkjølelsen har tatt meg igjen...  
Alt er med andre ord som det skal i det høsten er over oss! 
I morgen er det den første dagen i en ubrukt uke! Full av muligheter og små magiske øyeblikk for den som leter.   

Lørdag 19 september 2009

Det er helg på landet. Forrige uke på denne tida hadde vi ikke vann. Vår "primitive hyttetur-periode" varte fra fredag 11.09-tirsdag 15.09. Da fikk Einar ( "nabosse" i flg Mindy) tak i ny brønnpumpe, trykktank og diverse deler som skulle til. Etter iherdig innsats kom det atter vann ut av kranene! (-og jeg kunne endelig vaske håret...) Det er ingen selvfølge med densalgs luksus her i verden. 5 dager uten innlagt vann gjør at man fyller vannglasset med ekstra takknemlighet.
Mindy og jeg var på tur i "hestenes dal" igjen. Mindy hadde forrige ukes møte friskt i minnet, og ventet hele tiden at noe skulle skremme vettet av henne. Men ingenting skjedde. Det eneste dyret vi møtte på turen, var en gammel og treg skogmus. Men jeg fant endelig noen sopp jeg har håpet å se igjen: svart trompetsopp! Helt tilfeldig tok jeg en titt utenfor stien ved siden av en gammel mosegrodd stubbe, og der vokste det en hel koloni! De var nesten umulig å få øye på, selv med "nær-sopp-blikket" Svart trompetsopp tilhører den typen sopp man oppdager "ved et uhell". Første gang jeg så noen eksemplarer, var på en av Marits og mine "utenfor-stien-turer". Vi pleide alltid å havne på de mest ufremkommelige stedene i skogen. Det kan virke som det er nettopp på slike plasser disse soppene liker seg best.
Helga er igang. Jeg har ambisjoner om å nyte hvert minutt, slik at den varer lenge.
Det er viktig å stoppe opp og ta seg tid til å VÆRE DER MAN ER MENS MAN ER DER! Det kan høres enkelt ut, men vi har liksom avlært vår evne til å føle at vi lever. Det er så mye som forsvinner i bakgrunnen til hverdagens viktige oppgaver og krav. Det er ikke lett å lære av andres livserfaring. Ofte må man prøve og feile på egenhånd. Men jeg husker noe som en dame på over 90 år sa, da hun ble spurt hva hun ville ha gjort annerledes i livet:
Jeg skulle ønske jeg hadde brukt mye mindre tid og krefter på å bekymre meg over alt som kunne gå galt i livet. Det aller meste skjedde aldri" 
Jeg vil øve meg på å legge merke til "uviktige detaljer", prøve noe nytt. Følge intuisjonen litt oftere. Fokusere på de målene jeg ønsker å nå. Og kose meg på veien dit!
"Alle dagene som kom og gikk - ikke visste jeg at det var LIVET..."
Ønsker alle en flott helg videre!

En spesiell sopptur 12. september

Da Mindy og jeg la i vei på sopptur denne morgenen, håpet jeg på en fin naturopplevelse. Jeg har oppdaget flere nye soppsteder bare noen få hundre meter hjemmefra, og så for meg en brukbar fangst. Mindy travet optimistisk avsted. Snuste inn lukten av høst. Som vanlig tok jeg bilder, og gledet meg til å sjekke om nye sopp hadde kommet på de faste stedene siden sist. Mindy kjenner denne stien godt  for vi har vært her mange ganger. Idag svinset hun interessert i forveien mens jeg gjorde meg klar til å fotografere en fin sopp midt på stien. Plutselig kommer hun farende tilbake og varselbjeffer. "Det kommer folk" tenker jeg. Men før jeg får tenkt mer, ser jeg en diger fjording komme rundt svingen. Det er ikke folk å se. Istedet kommer et føll og til slutt enda en voksen hest ruslende. Tenk om de skal forsvare føllet mot bjeffende hund! tenker jeg, og får Mindy med meg inn i sida. Jeg roser henne når hun lar vær og kave og bjeffe (hun fikk jo et lite sjokk!). Jeg hilser så vennlig jeg kan på trioen. De stopper. Kikker interessert på oss. Så snusehilser de høflig før de vandrer bedagelig videre og blir borte bak noen grantrær. Etter et skjelvende foto av den uskadde soppen og funnet av enda en steinsopp, begynner Mindy og jeg å gå tilbake. Jeg fikk jo ikke summet meg til å fotografere hestene da de kom forbi, siden jeg hadde tanker og hender fulle av kavende Mindy. Vi går i samme retning som de tre hestene. Mindy snuser interessert på det kjempeferske sporet. I dette området har noen laget et slags leirområde. Det finnes bl.a innhegninger og bålplass. Nå kommer vi forbi et av gjerdene, som alltid er åpne. Der står hestene og spiser gress. Mindys skrekk går over, og etter litt mer hilsing, går Mindy inn til dem der de beiter og ser ut til å kose seg i friheten. Jeg er først litt redd for at de skal tråkke på henne, men hestene ser ut til å synes at det er greit med besøk. Det er en hestetante, et årsgammelt føll og moren til føllet. For en fin opplevelse å være en del av hestenes hemmelige morgentur. Mindy synes visst nesten det er stas ettehvert. Hun vil så vidt videre når jeg begynner å gå hjemover. Hun har kanskje fått seg nye venner. Så går vi avsted med soppkurven. Vi har ikke gått så lenge før vi skjønner at hestene kommer luntende etter. Mindy synes at nå ble det litt mye opplevelser igjen. Hun ser seg tilbake og venter visst de skal poppe opp når som helst. Jeg tenker med et smil på replikken:"de fulgte etter oss hjem, kan vi beholde dem..."
Men de kom ikke. De hadde nok andre planer.
Hestene hører til på en gård på andre side av skogen. Kanskje treffer vi dem en annen gang. Det var tydelig at de har tatt denne turen før. En fin opplevelse og en spennede start på helga! Og Mindy var imponerende flink:-)

KJÆRE DAGBOK...

En hjemmeside med litt selvrespekt må jo inneholde en slags journal hvor det skrives om ting og tang jeg er opptatt av her og nå. Jeg har skrevet dagbok siden 1979, altså i 30 år!!!! -og kan anbefale det for alle som vil bli bedre kjent med seg selv, og ellers været, hva de spiste til middag for 24 år siden, eller når den første snøen kom. Du vet, denne typen milepæler i et menneskes liv.... Alt virker ikke like viktig i ettertid, kan du si. Men du får mulighet til å skrive om den du er akkurat NÅ, det som til enhver tid betyr noe for deg, og til å "frysetørke" fortiden. Den har ellers lett for å fordampe...
Jeg skriver ikke hver dag, men etter innfallsmetoden. Jeg kommer til å plassere nye oppføringer over de gamle, så slipper vi å gå helt nederst på siden hver gang det kommer noe nytt.
PS Til mine brødre: denne dagboken er til en forandring IKKE hemmelig

Lørdag 12 sopptember 2009

Høsten ser ut til å nå oss litt før den farger resten av kysten. Selvom det bare er snakk om et par mil, virker det som om det er et litt kjøligere klima her i "innlandet". Våren starter forresten også en stund senere, når jeg tenker etter. Vi har rett og slett noen uker kortere sommer!
Høstværet går sin gang. Stadig nye kantarellsteder oppdages. Jeg skal snart ut og plukke- igjen. Men nok om vær- og føre forholdene! Denne helga skal vi finne ut hvordan det er å klare seg uten vann.
Eller for å begynne med begynnelsen: vannpumpa vår (vi har egen brønn med dertil hørende pumpe fra 70-tallet) takket for seg natt til fredag. Tidligere samme dag hadde jeg pratet med Steve om hvordan vi tar innlagt vann, elektrisitet og andre hjelpemidler som en selvfølgelig del av tilværelsen. Vil folk være villig til å redusere denne luksusen dersom det betydde at godene kunne vare lenger og nå flere . Disse teoriene skal vi altså virkelig få teste ut denne helga. Vannpumpa kommer ikke tilbake før mandag eller tirsdag... Det blir nesten som å være på hyttetur: ikke tv, innlagt vann - toalett eller dusj... Herfra ser det absolutt ut til at helgen blir riktig primitiv og gammeldags! Derfor har jeg lagt noen skikkelig høstlige planer: lage syltetøy, plukke sopp og kanskje bake ett eller annet.
Vi håper alle holder seg friske og raske.
Er du av den eventyrlystne typen, er du hjertelig velkommen til gards!

Lørdag 29 august 2009

Idag var Mindy, Luna og jeg på sopptur. Egentlig skulle jeg bare fylle kameraet. Planen var å jakte på flere kremler. For sikkerhets skyld havnet likevel den sammenleggbare soppkurven i sekken. I tilfelle. Det skulle vise seg å være veldig lurt! For helt plutselig oppdaget jeg det hittil største kantarell-stedet jeg noensinne har funnet! De vokste omtrent i en heksering! Og det beste av alt: funnstedet ligger bare et par hundre meter hjemmefra. Over bekken etter kantarell...
Et skikkelig lyspunkt i tilværelsen: 200g. rene, eggeplommegule, aprikosduftende kantareller. Og enda har ikke "sopptember" startet...
 

Tirsdag 11 august 2009

Ja, det var den sommerferien. Vi bør nå sitte igjen med mange gode minner og inntrykk. Og ikke minst et kamera fullt av blinkskudd til å krydre hjemmesiden med!
Så da kan man jo spørre hvorfor det heller så ut til at jeg har gått tidlig i hi...
Jeg har nesten hatt et snev av høstdepresjon i det siste. Ikke at jeg innrømmer å bli påvirket av været, men det ble mye grått vær i juli. Jeg lurer forresten på om det er min skyld? For etter en svært lovende start med tropevarme og sommersol fra skyfri himmel, begynte jeg å tenke på fjorårets enorme skogbrann i Froland. Man blir spesielt oppmerksom på denslags når man bor midt i skogen. Jeg minnet derfor været om at det kan bli for mye av det gode. Kunne vi for eksempel kanskje få litt regn om natten? Og været tenkte sikkert: "For et mas!!! Alltid skal noen klage! Nå slår jeg av sol-autopiloten, så får vi se..."  Dermed ble vannekanner og spredere totalt unødvendig: det regnet, regnet og regnet. Med alt det innebærte av forandrede planer: Alle som hadde tenkt seg til dyreparken fant f.eks. på at det var mye koseligere å shoppe når været absolutt ville ha seg en rotbløyte på den måten.
Mamma og jeg ble fanget i en av disse folkevandringene til Sørlandssenteret den dagen det var ventet 10 cmregn på noen timer. Det var rett og slett køer overalt! Både biler og folk. Kaotiske tilstander som kunne ha stresset den mest bedagelige. Men vi tok det hele med et fattet smil og så på det som en interessant og uforglemmelig opplevelse. (Vi var også glad vi bare hadde en kort handleliste...)
Steve var på solo-tur i ferien. I slutten av juni la han ut på en lang reise til England, med tog og båt. Han skulle besøke sin søster i Bradford. Selve reisetiden var en hel uke tilsammen!
Imens han svettet seg gjennom Europa fra togstasjon til togstasjon, var jeg igjen hjemme og hadde "husmorferie". I selskap med bl.a Kaisa og Mindy, Lexy, paddene, froskene, snilene, insektene, blomstene, kjøkkenhagen, plenen og ugresset. 
Nå er det altså blitt august. Jordbærsesongen er over, Reiseradio'n har snart vært på lufta for siste gang i år, og Kirsti Sparboe skal sikkert synge "En sommer er over!"
Solbær og rips er plukket og forvandlet til syltetøy og saft og det er stadig mye å glede seg over og dele med dem vi er glad i: tyttebær og blåbær står tett og fristende på hver tue inne på heia.  Plommene er snart modne, og vi har funnet høstens første kantareller...
NYT ØYEBLIKKENE!

Torsdag 9. juli 2009

Dette er ikke noe vanlig syn: Torsdag 9 juli, midt i alt sommer-regnet, kom en gjøk innom. Den slo seg først ned på en stolpe rett utenfor kjøkkenvinduet. (Selvsagt hadde jeg ikke kamera i nærheten...) Da jeg var klar til å ta bilde, hadde den gjøken flyttet seg til et tre lenger borte. Derfor ble fotoet uskarpt.
Jeg var ikke klar over at gjøken var en såpass stor fugl. På størrelse med en spurvehauk. Og med fargene og tverrstriper, lignet den faktisk en del. Vi har forresten hatt spurvehauk på fuglebrettet, til småfuglenes skrekk, naturligvis. Gjøken er heller ikke helt populær blant dem. Den er jo en notorisk reir-parasitt. Men gjøker er sky fugler som det ikke er lett å komme nært innpå.  Det het jo i gammel overtro at den som kunne komme under et tre hvor det satt en gjøk, kunne ønske seg tre ting. Hmm... Gjelder dette når gjøken sitter rett utenfor kjøkkenvinduer også, tro?
Det er jammen verd et forsøk!

Fredag 3 Juli 2009

Det er dag 3 i sommerferien. Her sitter jeg. Det er morgen og "Reiseradio'n" spiller "noen ganger er det ålreit" i bakgrunnen. Mindy har funnet seg ett eller annet som kan gnages på. (det meste kan faktisk det) og ute... ute er det nesten uutholdelig sommervarmt! I går viste den stakkars gradestokken(digital) 52 grader celsius i solveggen. Man kan jo ikke være ute da?
Mindy var med og møtte sin ukjente "tante" Mina på flyplassen i går, og da var det like varmt. Men Mina kunne fortelle at det var enda høyere temperatur i England. 
Der befinner forresten min kjære Steve seg nå. Han skal være hos sin søster i Bradford et par uker. Reisen tar et par timer med fly, men Steve  valgte båt og tog, pga faren for blodpropp. Han reiste i ca 4 DAGER før han omsider var framme! Stakkars. Han som ikke liker sol og varme havnet midt i hetebølgen!
Her er jeg i vårt hus på landet og har husmor-ferie. Jeg og Kaisa, Mindy og Lexy. Og all slags sommerbesøk. I dag morges møtte vi for eksempel en vaskeekte frosk like utenfor døra! Mindy observerte den med skrekkblandet fryd. De hoppet omkring, hund og frosk, før jeg fikk reddet den minste av dem og satt den løs i sikkerhet nede i kjøkkenhagen. Den spratt inn blant høye stengler og masse blader i løpstikke-jungelen. Mindy så det hele. For dere som ikke vet noe om den gamle urten løpstikke, er et av dens karakteristiske trekk at den "dufter" sterkt av selleri. Mindy forsvant like godt inn i vegetasjonen etter sin nye "venn" for å knytte videre vennskapsbånd, antakelig... Da hun kom ut igjen (-uten frosk-) luktet hun som en god gammeldags suppe-kvast! Jeg vet av erfaring at lukten sitter riktig lenge... Jeg har dessuten lest at løpstikke kan brukes som middel mot div. blodsugende insekter. Så får vi bare leve med selleri-lukten. Aldri så galt så er det godt for noe!
Og, du: løpstikke går også under navnet kjærlighetsurt... Hørte du det, Jonas?!

PS i kveld fikk vi jammen besøk av hage-padda også. Da er definitivt sommeren kommet til gards!

Torsdag 18 juni 2009

Her kommer de første juni-tankene fra regnskogen.
Sommeren er offisielt igang! Selvom det ikke er lenge siden vi våknet til rim på plenen. Og regntøyet må stadig fram. Nå håper jeg på lune netter og varme dager. Det kan forresten gjerne regne om kvelden. Vi kan bare glemme sene utekvelder likevel. Her på landet er det nemlig portforbud etter solnedgang: da regjerer hærer av bitte små svimygg/knott. Stakkars den som er langt hjemmefra når solen går ned bak skogen... Bare nøden fører oss ut av vår myggnett-festning. Det er egentlig flaut at slike knøttsmå insekter får så mye makt. Men man er ikke tøff så lenge når man blir omringet av en innpåsliten sverm før man får mer enn et par sukk for seg. (De går visstnok etter karbondioksydet vi må kvitte oss med rett som det er.) Og de bærer sitt navn med rette: det svir når de biter!
Stakkars Steve har blitt deres yndlingsrett... Han blir alltid full av bitt bare han våger seg utendørs. Og for moro skyld er han skikkelig allergisk.
Vind og sol holder de små plageåndene borte mer effektivt enn div mygg-lotion. Vi håper derfor på fine, solfylte dager med bevegelse i lufta. Blodsugerne kan få servering andre steder!

Mindy vokser og vokser, og jeg har mistanke om at hun får løpetid om ikke så lenge. Hun har begynt å bli litt yppete: i dag prøvde hun å skremme Lexy-pus. Det var løping med strittende pels og "gruffe-lyder" rundt og rundt katten. Men Lexy sto og tok imot utfordringen en liten stund, før hun begynte å jage Mindy. Det var virkelig synd jeg ikke hadde kameraet med meg. En klassiker! Det hele endte heldigvis med at de gikk og spiste litt gress sammen i fred og fordragelighet. Det stikker ikke så dypt... Jeg har ikke gitt opp håpet om at de en dag skal ligge helt ved siden av hverandre. Det gjelder å tilpasse seg. Mye dreier seg egentlig om å tilpasse seg: "Ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det."
Evig optimist?!

Tirsdag 12 mai 2009

Hundene ligger og sover på jenterommet. De får bruke gjestesenga som står der. De liker å være her mens jeg "kontorerer".  
Kaisa drømmer kanskje om turer over bekken, eller da Luna var på besøk og de kunne trave sammen over jordene. Mindy må utvilsomt bearbeide dagens valpekurs der hun ligger. Hun er så flink! Jeg er fortsatt imponert over hvor raskt hun later til å ta nye ting. Nå må vi øve masse på "sitt" og å gå finere i bånd. Det siste er litt vanskelig, så det blir nok flere turer langs landevei og i by denne helga/uka. Mindy har fått gå fri en del, for hun er blitt riktig dyktig til å komme når jeg roper. Derfor er kobbelet noen fælslige greier. Tenk at noen skal bestemme hvor hun skal gå!
Vi må trene i andre og mer urolige omgivelser. Her skal det ikke slappes av, nei! Vi kommer dessuten til å være litt forsiktige med å løpe galmann på jorder og i skogen. Vi så nemlig en ca 30 cm lang hoggorm på turen idag. Jeg har stor respekt for ormer og andre giftige kryp, men er heldigvis ikke redd dem. Annet enn på vegne av hundene. (spesielt en liten Mindy.) Derfor tok pedagogen i meg overhånd, og jeg tenkte at jeg kunne skremme Mindy med dette eksemplaret, i håp om at hun ikke måtte bli stående og snuse om hun kom over en orm. Hun later ellers til å være ganske bevisst på hva hun setter under potene, i motsetning til Kaisa som alltid har trampet ut i det meste.
Vi sto selvsagt ikke så nær ( har jo sett "sort Mamba" i sin tid... ) Men ormen lot til å være helt usynlig for Mindy. Og den rørte så vidt på sitt lille hode der den lå med halve kroppen på grusveien og resten i en beskjeden gresstust. "Se, Mindy, uff! Orm!" prøvde jeg. "Orm? Hva er orm?" Mindy så ingen orm. "Bevegelse vil sikkert skape oppmerksomhet" tenkte jeg. Ormen ville ikke ha oppmerksomhet. Den lå helt helt stille. Rørte seg ikke en cm. Men den visste om oss. Den var sikkert livredd.
Jeg hadde selvsagt ikke med kameraet, men som Steve sa lakonisk: "You will be able to photograph one next time.." I følge media har vi jo en veritabel slange-sommer foran oss... Kan ikke si jeg ser så voldsomt fram til akkurat det. Men "mållaust liv har òg ei meining du lyt sjå og tenkje på" som dikteren sa.

Onsdag 29 april 2009

Ja, nå har vi omsider kommet igang på valpekurs med vår håpefulle. I går var første dagen. Vel, håpefulle og håpefulle: i går mener jeg vi begge virket ganske håpløse! Mindy hadde opplevd så mye tidligere på dagen at hun ikke brydde seg om noen av mine forsøk på oppmuntring og ros. Godbitene jeg hadde tatt med, var ikke verd så mye som et lite gløtt engang! Hun var så totalt utslittt i hodet at jeg fant ut at det var best å gå etter pausen. Jeg var redd hun skulle få helt avsmak fra treningen. Jeg skal øve mye hjemme, og i mer forstyrrende miljø.

Mindys tirsdag startet med tur til Søm. I og for seg ikke noe nytt, men biltur er nå en gang biltur..Litt senere reiste hun med buss for første gang, sammen med Mommose. Det gikk visst veldig fint, hun tok det på strak labb. Gåturen i rushtrafikk på Vågsbygdveien var noe ganske annet: Kjempeskumle lyder fra svære lastebiler og sånt vi tydeligvis trenger å øve mer på...
Og så var vi til time hos dyrlegen for å sjekke Mindys urinblære. De fant jo krystaller (struvitt) i urinprøven hennes. Hun var veldig flink igjen, men syntes det var merkelig med ultralyd-undersøkelsen, hvor hun måtte ligge på ryggen og bli undersøkt. Kjølig gele på den rosa valpemagen og alt ting! Det var krystaller så det holdt der inne, men ikke grus. Derfor begynner vi med å gi c-vitaminer for å surne urinen (det skal løse opp elendigheten) Og hun skal drikke rikelig. I dag har vi hatt vann i foret, og latt henne drikke ekstra mye både inne og ute.  (-Hvis Haugevann virker mye lavere enn normalt, har dere her grunnen til det...)
Mindy har kvittert med et par uhell inne like etterat hun hadde vært ute og tisset. Vi håper det blir bedre når vi kommer skikkelig ogang med c-vitaminene!
Og vi krysser fingre for at hun vil blir kvitt problemet når hun vokser til og kan begynne på fôr som inneholder mindre proteiner.
 

Onsdag 15 april 2009

Forandring kan både forvirre og fryde. Selv er jeg ikke overbegeistret for nye vrier, men det skal være skikkelig BRA for hele systemet! Hjernen blir sløv uten utfordringer.
Derfor har jeg endret på denne siden, som før het "hverdagsliv". Litt mer spennende utenpå, men med det samme tema: LIVET her og nå!
Mindy og jeg har nettopp vært en kveldstur rundt bekken. Stille april-skumring. Måltrost, rødstrupe og svarttrost tonesatte vår oppdagerferd. Og en klukkende bekk. Det ble nesten litt for mye av det gode for Mindy; hun syntes at det stadig var noen usynlige som så på henne.
En rovfugl svevde forbi oppe på kveldshimmelen og"mjauet". Er ikke helt sikker på hvilken type det dreier seg om, men de er alltid en opplevelse å se, så lenge man ikke er en liten mus... Et par langhalsede kom også flyvende. Gjess eller svaner. Mindy synes alt dette var så spennende at det var umulig  å kjenne etter om hun må tisse e.l. (Hun er nesten helt ferdig med denslags hjemme-uhell, men ikke helt.) Først da vi var vel hjemme og roen hadde senket seg, fikk hun utrettet denslags.
Vi prøver å gi henne riktige doser med action og hvile. Det virker som om vi hittil har truffet ganske godt. Aktivisering som nesearbeid og "folkeskikk for unghunder" er noen av ingrediensene i Mindys liv.
I dag prøvde vi oss på å gå "vaffelspor" på gresset. Vi trente også på "sitt" og gi labb. Viktig å lære å lære! Og så håper jeg hun ikke skal oppføre seg helt usivilisert på valpekurset som starter 28 april. Jeg ser fram til det, for jeg merker at vi trenger en dytt.
Mindy begynner å vise at hun ikke er valp lenger. Hun kan si ifra når Kaisa eller Lexy prøver å ta noe fra henne. Og så må det nevnes til slutt: ørene er igjen under plaster-regimet! Det var litt vanskelig en stund pga noen veldig oljete øredråper. Men nå ser det ut til at plasteret igjen får nok feste. Får håpe ørene snart blir liggende slik de skal!

lørdag 4 april 2009

Her har det ikke blitt oppdatert på en god stund...Men mye har hendt. Det mest dramatiske er at min mann måtte på sykehuset i all hast med blodpropp i begge lungene. Det var visst i siste liten, sa legene der. Det ga meg et sjokk for jeg trodde ikke det var så kritisk. Men heldigvis har alt gått bra, og han har for lengst kommet hjem. Så god som ny:-) Jeg innser på nytt at det ikke er verd å bekymre seg for mye over morgendagen. Vi vet ikke når vi trenger å være sterke for hverandre. Man blir ikke sterk av å stresse eller grue seg for alt her i verden. Det er mye bedre å glede seg over hverdagen og ta det som måtte komme! Dette er lettere sagt enn gjort. Men jeg skal uansett gjøre mitt beste. Hvilke muligheter!
Våren har kommet! Blå himmel og sol og vakker fuglesang hjelper masse på humør og livsglede! Nå nærmer påsken seg og vi ser fram til å få besøk av Mamma og Luna i løpet av helligdagene. Vi snakkes!
GOD PÅSKE TIL DEG OG DINE!

Søndag 15 mars 2009

Litt ironisk å kalle denne siden "hverdagsliv"* (*opprinnelige tittel på siden, endret 15.04.09 ) når omtrent alle kapitlene er skrevet i helgene... Men sånn er det ofte her i livet: man trenger et pusterom for å forstå hva man har opplevd i en travel hverdag.
Men altså: på fredag var vi og så på noen hester. De var skumle syntes Mindy, som har begynt å gi fra seg et lite "boff" når hun hører noen gå i ytterdøren. Hun boffet litt på hestene også. Vi må dra og hilse på hestene så ofte vi kan framover, så det blir en hverdagslig ting...
På lørdag hadde vi nesten tenkt oss på besøk men så ble det jo et begredelig vær som satte oss rett tilbake i høst-depresjon.Vi ble hjemme og tapet Mindys ører isteden...
I dag, søndag, viste været igjen lovende takter, og Steve, Mindy og jeg møtte opp på Strømme (Kr.sand Hundeklubb) for å være tilstede på dugnaden. Det var topp miljøtrening for Mindy! Det var en ny opplevelse for meg: en hund som hilste på både kjente og ukjente tobeinte med stor iver, og som så på andre hunder med vennlig og litt forsiktig nysgjerrighet. Det lover veldig godt! Vi takker de fremmøtte ildsjelene i hundeklubben for den koselige velkomsten, og skal prøve å være mer nyttige av oss neste vår-dugnad...
Jeg ser frem til å starte på valpekurs med Mindy i slutten av april. Nå får vi fortsette å utsette Mindy for virkeligheten i byen og andre travle steder slik at hun kan bli vant til at ikke hele verden er stille og fredelig som her på landet. 
Hvis vi og Mindy kommer til et sted nær deg, er gleden stor om du har tid til å hilse på!

Lørdag 7 mars 2009

Jaja, nå er helga godt igang. I går var jeg ganske engstelig for at Mindy hadde pådratt seg en slags urinveisinfeksjon. Men nå virker det normalt igjen. Hun er i alle fall helt i farta i dag! Hun synes det er moro å være ute og utforske nye landområder som kommer fram under snøen. Vi trener bl.a på innkalling og å hilse pent på besøkende... Hun er veldig klar for å lære, og det virker som hun tar ting veldig fort! Jeg har nettopp introdusert klikker. En spennende treningsmetode, jeg drev mye med klikker med Kaisa.
Jeg har forresten nettopp meldt oss på valpekurs i Kristiansand Hundeklubb i slutten av april. Får håpe vi kommer med. Det blir flott miljøtrening i tillegg til alt det andre vi kommer til å lære. Men nå må jeg avslutte det er nemlig straks radioteater-tid!

Tirsdag 24 Februar 2009

"Hva har skjedd med øret hennes?!" sa vår hundeguru i telefonen nylig.
Jo da. Sørlandets første og eneste kromi har fått flopseøre... ( det skal nemlig henge, står det i rasestandarden.) Og denslags kan vi jo ikke være bekjent av! Jeg har derfor festet et plaster på det  (massasje holdt ikke i lengden) slik at det værsågod skal lære seg å henge pent og pyntelig ned, om det vil eller ei! Steve syntes det stående øret ga henne "karakter" men når vi tenker oss om, så har hun jo allerede karakter så det holder. Et ubalansert øre vil ikke tilføre noe positivt... Og vi har jo tenkt å prøve oss på utstilling en gang. Så får hun heller gå omkring med et fremmedlegeme festet til øret en stund framover.

Fredag 13 februar 2009

Denne uka har Mindy og Kaisa fått margbein. Valper trenger å tygge på ting, og en bok foreslo å gi dem rått kraftbein. Det var jammen snadder også! Mindy jobbet med å få ut det som var inni, og vi trente på å la henne få et godt forhold til å spise i nærheten av oss. (forebygge matvokting) Jeg holdt beinet og hjalp henne med å få ut margen. Hun hadde ikke noe imot en hjelpende hånd på menyen...
Mindy er ikke helt fortrolig med skyggen sin. Hun er ikke så begeistret for matskåla si av rustfritt stål. Det blanklakkerte pianoet er også litt mystisk: noe rører seg hver gang hun kommer dit... og så er det skyggen på stuedøra når sola skinner inn av vinduet... Den må undersøkes nærmere!
Mindy har vokst ganske mye, og både halsbånd og sele må stadig justeres. De er pyton å ha på likevel, men det må til! Vi tok en kort "tur" på veien sammen i går. Hun likte ikke det elendige kobbelet som stoppet henne i å løpe galmann. Hun ville gjerne gnage det av! Men heldigvis stoppet dette prosjektet da hun oppdaget spennende lukter langs veien.
Gleder meg til snøen forsvinner litt så vi kan gå på skogtur! Mindy tror nok det bare er vinter hele tiden, og er forberedt på et liv som innehund... Der tar hun heldigvis feil!

Fredag 6 Februar 2009

Det er blitt skikkelig vinter igjen... Og nå som jeg så gjerne ville hatt vår! Men været kan man ikke gjøre noe med, annet enn å nyte utsikten!
I dag hadde jeg fri fra jobb fordi det var så mye som måtte ordnes. 
Det ble en aktiv dag for hundene og oss. Mindy og Kaisa hadde time hos dyrlegen i Vågsbygd ( fra bygd til bygd:-) og etterpå hadde jeg lovt å ta med Mindy til barnehagen for å vise henne fram live! Og så skulle vi til Søm. Steve hadde selv noe han måtte ordne i byen, så det var første stopp. Miljøtrening er veldig viktig for valper, og man har ikke all verdens tid på seg. I byen fikk Mindy ta en titt på verden i Wergelandsparken. Et par kråker var ganske så overveldende. Og hva i all verden gjorde alle de vandrende menneskene rundt omkring? Vi trenger mye "by-trening".
Selve bilkjøringen gikk forresten fantastisk greit. Hun satt riktignok ikke i baksetet men på Steves fang, og hun tok kjøreturen med knusende ro og sovnet. Møtet med dyrlegen var også en suksess! Mindy virket happy over at det var noen nye å hilse på, og Sigurd fikk både nuss og tygg. Selv etter vaksine og helsesjekk var det så greit atte! 
Besøket i barnehagen var også spennende på en gøy måte, syntes Mindy. Mange av barna hadde lyst til å klappe henne, men jeg merket at det begynte å bli mer enn nok nye inntrykk på en gang for en liten valp. Jeg lovte heller å komme tilbake med henne en annen gang.
Da vi kom til Søm, var hun så sliten av alle begivenhetene at hun sloknet eksemplarisk i sofaen ved siden av Mamma. Og sov mesteparten av tiden. Ja, faktisk nesten hele resten av dagen hjemme også!
Jeg har planer om å ta en tur til Vennesla med Mindy i morgen, bare for å oppleve folksomhet og inntrykk. Jeg har laget en "miljøtreningsplan" for viktige erfaringer hun kan ta med seg. 
Hvis noen får lyst til å hilse på vår "berømte" valp, tar vi i mot besøk i heimen!
GOD HELG!

Torsdag 29 januar 2009

Det nærmer seg helg igjen. Mindy fyller 12 uker på lørdag. Hun vokser stadig inn i nye faser, og blir rett og slett større så fort at til og med vi kan se det! Både Kaisa og Lexy begynner å akseptere sin ville lillesøster. Hun er en aktiv valp som klør masse i valpetennene og jakter på føtter. Og andre tyggeting. Det er en travel tid, men vi nyter å ha valp i huset.
Steve og Mindy har det fint sammen hjemme. Det er tid både til lek og hvile. Hun skal øve på å ha på halsbånd og kobbel. Og når våren har kommet enda litt nærmere blir det turer i skogen og til bymiljø for den viktige miljøtreningen. Mindy må også lære å være hjemme alene, sitte bak i bilen, få klørne klippet, pesstell, treffe andre hunder ( -mens hun er så liten som nå, velger jeg hunde-omgangskretsen nøye! ) Hun må få masse positive erfaringer med folk og dyr og lære alt slikt som er viktig for en voksen hund å mestre. Vi må rett og slett snart en tur til tante Marit og hilse på Jonas og gjengen!
Men til helgen skal vi kose oss hjemme og sove lenge på morgenen - i allefall til dagslyset vekker den lille frøknen og det igjen er tid for tisse-tissing i hagen. Sånn sett gjør det ikke så mye at morgenene er mørke enda noen uker...

Fredag 23 januar 2009

Dette er ukas beste dag, synes jeg! 5 jobbedager er over, og foran meg ligger ubrukte FRIDAGER! hele 2 dager til egen disposisjon!
Jeg trives på jobb. La meg bare ha sagt det! Men det er godt når helgen kommer. Spesielt i disse dager med valp i huset.
Mindy er flink til å gjøre fra seg ute nå, selv i snøvær. Hun begynner å skjønne hva som er ventet av henne når hun "brutalt og nådeløst" blir tatt med ut i kulda. Det ser ut til at hun liker seg ute, litt av gangen. Hun løper "galmann" gjennom snøen og fryder seg over å kunne drikke snø... Mange som har valper til andre årstider, gleder seg til å se hvordan hunden reagerer på "den første snøen". Her er jeg spent på hva Mindy vil gjøre med sine første gress-strå... Vel, hun har oppdaget noe grønt som tyner seg opp gjennom snøen. Det ser spennende ut, og Mindy regner med at det vil oppføre seg greit bare hun får lugget det litt. Foreløpig har hun bare gjort fra seg i snøen. Det ser ut til at den beste belønningen hun kan få når hun har gjort dette, er at ytterdøren åpnes og vi kan gå inn igjen!
Ja, jeg vet jeg sa at jeg skulle sette igang med strikkeprosjekt. Foreløpig har det ikke blitt noe, men jeg vurderer å sy om en gammel genser dersom kulda skulle krype under 0-punktet.
Kaisa og Mindy ligger akkurat nå og drømmer, nesten inntil hverandre. Lex-pus bevarer fatningen ved ethvert møte. Hun vet at løping og raske bevegelser ikke er noen lur idè men virker ganske selvsikker. Mindy pleier å sette seg bums ned når hun møter katten. Jeg tror at hun og Lexy vil bli skikkelig gode venner bare de får tid på seg!

Onsdag 21 januar 2009

Det skjer stadig små begivenheter med Mindy. Hver dag er på en måte en merkedag, kan du si... Ja, man blir ganske bløt i hjertet når man får valp i huset ( for ikke å si "i hjernen"..) I dag tidlig var jeg mer bestemt enn Mindy på at det skulle tisses og bæsjes UTE. Jeg var ganske stolt av henne da hun først tisset ( etter en liten evighet trippende på kalde tåser ) og litt senere ble det jammen bæsjet i snøen også! ( man kan nok virke litt direkte om sånne ting når man har jobbet i mangfoldige år på småbarnsavdeling i barnehage... ) Vi var skikkelig fornøyde alle sammen. Lexy-pus og Mindy har også hatt nærkontakt: snute mot snute et lite nervepirrende øyeblikk. Lexy så ikke videre lykkelig ut, men oppførte seg rolig og bestemt.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag, fant jeg gjengen (ikke Lexy) på diverse sofaer. Kaisa på "sin" 2.-seter, Steve på 3-seteren med Mindy i lykkelig valpesøvn inntil hans føtter. Og dette er i det hele tatt hennes favoritt for tida: Føtter! Hun biter i sokker eller tøfler helst med våre føtter inni.  Og hun biter hardt! Jeg hadde nesten glemt hvor skarpe valpetenner er. Ja, det er mye en liten valp må lære seg her i verden!

Tirsdag 20 Januar 2009

Jeg skal overlate til andre å kommentere denne dagens historiske innhold, men nevner innsettelsen av den 44 presidenten i USA: Barack Obama, kongelig barnedåp i Norge og begravelsen til Arne Næss.  Sånn.

På det mikro-lokale plan, har jeg vært på jobb for første gang etter at Mindy kom. Må innrømme at tankene streifet hjemmet et par ganger i løpet av dagen. Det var uansett veldig koselig å bli møtt av en smilende Steve. Han holdt Mindy så hun kunne se ut av kjøkkenvinduet da jeg kom. Hun og en god gammel Kaisa som kom løpende for å møte meg da bilen var vel parkert i dypsnøen på landet. ( Ja, det var faktisk ganske mye snø i dag, ca 20cm. I Vågsbygd var det helt bart! ) Begge to var skikkelig ivrige for å hilse!
Mens vi snakker om vær: jeg har nettopp vært i kontakt med min personlige hundekonsulent når det gjelder å trene små, frysne vintervalper på å "tisse-tiss" og "bæsje bæsj" ute i snøvær. Hun kom med følgende gode forslag:
1. "Du som strikker så mye sokker kan jo bare strikke en liten hundegenser til henne, da fryser hun litt mindre!" Genialt, jeg skal finne frem garn og sånn i morgen den dag!
2. Ta med ut noen aviser hun har tisset på, når du vet hun snart må på do, og vær ute til oppdraget er utført!
3. tråkk ned et område der det blir lettere for Mindy å gå rundt uten å få den lille rosa magen nedi snøen ( med genser på, slipper vi forresten sånn kald nærkontakt.)
Ja, dette skal gå så bra atte! Hva skulle man gjort uten erfarne hundefolk, sier nå jeg! Jeg mener, det er snart 14 år siden jeg selv hadde valp sist, og  minnene begynner å bli ganske udetaljerte... Man tar fort tingene som en selvfølge!

Pusen Lexy vurderer å løse litt på boikotten; det blir visst litt kjedelig å ligge inne på boden og se sur ut. Nå tar hun i bruk den velprøvde metoden "smygende observasjon" Hun satt lenge på pianoet og studerte Mindy som sov i sofaen ved siden av meg mens jeg snakket i telefonen
"Valpen ser slett ikke så skummel ut når hun ligger stille..." Lexy har en ny plan på gang, og jeg tror at innen 10 dager kommer hun og Mindy til å ligge i samme sofa uten problemer. Kanskje til og med inntil hverandre? Det er lov å håpe på det!
Det går uansett mot en spennende vår her på landet.
Akkurat nå har Mindy hatt nok nye opplevelser for en dag: hun har lagt seg til oppå føttene mine under pc-bordet.
Å for en søt liten måte å vise trygghet og ekte valpetillit på!

Fredag 16 januar 2009

Det var så koselig å bli møtt av en logrende, småbyksende Kaise da jeg kom hjem fra jobben idag! Det virker som om tablettene allerede begynner å hjelpe. Kaisa maser om godbiter igjen, og er derfor erklært i god & gammel form!
Reisefeberen begynner å merkes.... Det er bare snakk om timer før jeg sitter på toget med reisesyketabletter og svermer av sommerfugler i magen. På vei mot første møte med Aminda ( Mindy) og familien hennes. Det blir spesielt lett å huske datoen for valpekjøpet denne gangen! 

Den neste lille digresjonen passer ikke til maten:
Det ligger en død mus inni veggen....
Hvordan jeg kan være så sikker? Jo, det er fast tradisjon hos alle land-musene som trekker i hus når kulda setter inn: Først feirer de  jul i beste musevise-stil, passer seg for fellene og alt det der. Bymusene er også invitert til vinterens store høydepunkt:"blindemus-leken". En av de besøkende bymusene får bind for øynene og skal "prøve å finne sine slektninger" som det heter. (Det er egentlig land-museonkels makabre nyttårs-humor) Årets utvalgte vimer rundt, yr av stolthet. Helt til han plutselig faller. Langt ned! Han havner et mørkt sted inni veggen, ved dørkarmen. Og klarer ikke å klatre opp igjen. Han har altfor korte bymuse-klør.
Det er dette land-musene kaller risiko-sport. 
Det samme skjedde i fjor. Vi hørte først mus som løp omkring inni taket. Lexy hørte det også. Så en dag hørte vi krafsing inni veggen. Lexy ble enda mer interessert. Til slutt ble det stille.
Jeg ser for meg en haug med tørre, flate by-museslektinger og en "fersking" på toppen ( så lenge det varer...) Tilslutt kommer lukten.
Jeg har tenkt å lage hull i veggen for å redde fremtidige by-slektninger. Landmuseonkel må tvinges til å finne andre party-leker!

Torsdag 15 januar 2009

Det har vært en dramatisk dag idag! Det begynte i går kveld da jeg kom hjem fra jobb. Kaisa var tydelig ikke sitt gode gamle jeg. Hun pleier alltid å bykse frem og lete etter godis i handleposene, men hun klarte knapt å gå, og halen hang rett ned. Noe var veldig galt og jeg var sikker på at hun kom til å dø. Da vi kom inn la hun seg bare rett ned. Segnet om,nesten. Og så ble hun liggende og puste raskt og se veldig apatisk ut. Hun hadde tydelig smerter, og magen kjentes hard,og hun syntes det var vondt når vi tok i henne. Jeg var sikker på de indre organene begynte å svikte... Hun ville ikke en gang spise sin favoritt i verden, nemlig vaffel! Her var det definitivt liv om å gjøre!
Etter en urolig og søvnløs natt dro vi derfor i all hast til dyrlegen. Hun virket litt kvikkere på morgenen, men håpet var ikke høyt hos meg ( av og til kan jeg være veldig pessmistisk...)

For å gjøre en lang historie kort ( jeg låner pc hos min mor på Søm.. Vårt nett er for tiden nede ) så ble Kaisa med tilbake - i live!
Dyrlege Sigurd mente dette ville ordne seg: det var trolig en leddslitasje. Ikke indre organer. Nå skal hun få medisiner. Så krysser vi fingrene og ser fram til enda en stund sammen med vår kjære, gode ,gamle, morsomme Kaise-klump!
Jeg lærer stadig at man ikke kan ta noen som en selvfølge her i livet.

PS!  En stor takk til ABC-Dyreklinikk som tar seg så godt av både dyr og folk i en sådann stund!

Mandag 12 januar 2009

Ja, nå har atter en dag passert og antioksydantene begynner å virke.
Jeg fikk gjort en av de mange TO-DO tingene som hoper seg opp. Jippii! Man må belønne ethvert skritt i riktig retning!
Og det er bare å stå på, for snart skal Aminda hentes ned. Ennå vet vi ikke nøyaktig NÅR dette skal skje, men vi gleder oss til å treffe henne LIVE!  

Søndag 11 januar 2009

Helga har jammen flydd! Har ikke gjort så masse, men jula har iallefall "left the building" Det tar sin tid å få ryddet vekk alt sammen. Dette året skal det minimaliseres enda mer!
Jeg føler meg litt slapp om dagene. Dette grå og tunge været tar på. Men jeg har vært ute og gått en lengre tur på formiddagen, for det har jeg altså lovt meg selv. Kaisa er ikke interessert i lange gåturer lenger. Jeg tror hun ser og hører litt dårlig. Lyden av ulende vind i trærne tar motet fra henne: Hun er jo så liten og lett at hun kan blåse vekk, tror hun... men gleder seg stort sett til vår daglige korte runde på jordet. Akkurat i skrivende stund ligger både Kaisa og Lexy sover. Dette grå, våte milde vinterværet tar på kreftene...
I dag pøste jeg på med en stor dose antioksidanter, så nå kommer nok energien til å ta seg opp noe veldig! Må jo være klar for neste uke. Da skal spennede ting skje!
Nytt på hjemmesida er tog-sida til Steve. Nå kan dere se bilder fra hans hobby også!